Endelig Reka, ett år etter fiaskoturen (24.07.2018)  

Reka

Mens vi snudde på fjorårets tåpelige Reka-forskøk, blei pappa og jeg enige om at vi skulle komme tilbake neste år, med den nødvendige kompetansen for å klatre opp på Norges 4. vanskeligste fjell. Det gikk ikke lange tida før pappa var innmeldt i klatreklubb, og vi har begge bygget opp en mye bredere kompetanse enn det vi hadde i fjor. Det så lenge ut til at denna ferien skulle utgå, da jeg fikk en del kinkige vakter på jobben, men plutselig åpenbarte det seg et 4-dagersvindu med fri, og vi bestilte billetter med en gang.

Løsninga blei å fly til Bardufoss, sove ei natt hos besteforeldrenemine, og så kjøre til Vesterålen og ta Reka dagen etter. Vi var klare over at vi kom til å bli seine, men det gjorde igrunn ingenting oppe i midnattsolens land. Etter å ha spist en bedre frokost, og pakket om sekker, kjørte vi i vei mot Sortland. Her handlet vi pizza på Nordlys Pizza, som i fjor. Den var gigantisk i år igjen, og jeg tror en stor pizza her metter 4-6 personer alt etter hvor stor matlysta er. Handlet også dagligvarer, før vi kjørte ut mot Bjørndalspollen der parkeringsplassen er. Der vi parkerte i fjor var det en van som stod parkert, og vi antok dette kommer av 71 grader nord-reklamen, som vi antar har gitt økt trafikk på Reka. Vi parkerte derfor litt lenger bort, litt kinkig til på et jorde.

© Vemund Mathiesen

Etter å ha kledd oss om, satte vi i vei over Bjørndalspollen, og rett inn på stien til venstre da denne var krysset. Opp til vannet gikk vi ganske fort, og vi tok en lengre pause med flaskefylling og matbit her. Stien følger så videre langs vannet, fram til en påle som står plantet litt opp i skråninga til venstre. Her svinger stien av oppover mot innsteget på klatringa. Etter å ha krysset myra oppe i lia, blir stien vanskelig å følge helt nøyaktig, det går flere tråkk i forskjellige retninger her. Alle ender på samme sted, så det er ikke så farlig hvilket tråkk man velger. Når vi begynte å nærme oss innsteget, så vi taulaget som var parkert nede ved parkeringsplassen. De var nesten ferdig med 2. taulengde.

© Vemund Mathiesen

Vi bestemte oss for å ta med oss 2 tau til toppen, men kun klatre på det ene. Dette var for å kunne ta 60 meters rapeller ned fra toppen, da vi tenkte det kunne være kjekt. I tillegg hadde vi med oss to kilesett, og en del kammer i middels størrelse. Litt ekstra slynger og taustumper slang vi også med. Mens vi pakket om sekkene, og la igjen det vi fant ut at vi ikke kom til å trenge oppe på toppen, hadde det andre taulaget allerede klatret over crux-taulengden (taulengde 3). Vi startet derfor i ro og fred. Vi klyvde usikret nesten hele første taulengde, men de siste 10 meterne bestemte vi oss for å sikre. Vi var da godt ute i høyreflanken på ryggen, og stod egentlig akkurat på samme sted der vi begynte å sikre i fjor. Denne gangen sikta vi oss opp ei renne som gikk til høyre, istedenfor renna som går rett opp på ryggen igjen. Masse stegjernspor indikerte at vi var på rett vei. Da jeg kom over kanten på denne renna, så jeg til min store forbauselse at det var boltet til standplass. Var overbevist om at boltene som hadde vært her før var tatt ned, men altså ikke alle. Jeg mekka en standplass, og pappa kom fort klatrende etter.

© Vemund Mathiesen

Opp neste taulengde begynner klatringa å bli smått teknisk krevende. Ruta følger et markert og velsikret riss opp hele taulengden. Det føltes både trygt og spennende å klatre denne lengden, og siden jeg hadde muligheten satt jeg tett med sikringer. De to siste meterne før man bikker over kanten er straks mer utfordrende enn de nedenfor, og jeg tok meg god tid til å finne riktige tak her. Mye friksjonsklatring for føttene, men det er ikke veldig utfordrende. Følte at jeg skulle bikke bakover idet jeg skulle over kanten, og forberedte meg på fall. Heldigvis fikk jeg fatt i et eller annet over kanten, og fikk karra meg opp uten uhell. Her var det ny boltet standplass, og jeg benyttet med av den for sikkerhets skyld. Pappa kom ganske fort etter her også, så det var ikke veldig utfordrende å klatre denne taulengden.
Idét pappa bikka kanten, kom det andre taulaget rappellerende ned cruxtaulengden. De kunne love en makeløs utiskt, og sa samtidig at om vi hadde kommet så langt, var det ikke mer teknisk krevende enn taulengde 2. Det skulle dog bli mer eksponert og bratt i denne taulengden. De sa at et enkelttau holdt til rappeller, og vi la derfor igjen det ekstra tauet vårt på hylla her. Vi lot taulaget rapellere under standplassen vår før vi klatret videre. Forøvrig bekreftet de mistanken vår om at de var lokket hit av 71 grader nord, da de sa at etter å ha sett Reka-episoden bare MÅTTE de klatre her.

© Vemund Mathiesen

Jeg fyrte i vei opp mot cruxet, og skjønte ganske fort hva som var ment med at det ble mer eksponert. Renna opp til overhenget fortsatte helt ned til myra under Reka, og det var rimelig nervepirrende å klatre inn i denne. Heldigvis var det et riss her inne med masser av sikringsmuligheter, og jeg satte en bombesikring for hver meter jeg klatra. Da jeg skulle til å traversere ut til høyre for å omgå overhenget, oppdaget jeg fort at jeg hadde klatret litt for høyt. Klatret derfor ned igjen, og over til ei stor og fin hylle oppe i fjellsida der. Tabben var at jeg ikke tok ned den øverste kilen jeg hadde satt, og fikk derfor et latterlig stort taudrag. Dessuten fant jeg ingen sikringsmuligheter når jeg stod på denne hylla, så jeg begynte å bli litt stresset for pendel. Da så jeg en tapp av en stein som stakk opp ca. 2 meter til høyre for meg, og tenkte at jeg kunne få piska ei pruzik-slynge over den. Da ville jeg være sikret mot pendel iallefall. Stod kanskje 10 minutter og slang med armen, men fikk ikke napp. Jeg lirka meg da så langt bort jeg følte at jeg fikk til. Her stod jeg på en sånn måte at jeg ikke følte jeg kom meg noen vei, så slynga måtte sitte denne gangen. Etter 5-6 forsøk fikk jeg den endelig over tappen. Oppdaget da at de forrige klatrerne hadde stått og sett på en stund, sikkert litt forundret over teknikken. Samma det. Fikk satt på en sikring, og den psykiske tryggheten jeg fikk her gjorde at jeg fikk klatret rundt overhenget. Resten av veien opp til nok en boltet standplass er lett og grei.

© Vemund Mathiesen

Pappa kom på nytt etter i et greit tempo, men jeg hold på å slite med fordervet av taudraget jeg hadde laget. Må ha vært opp mot 30 kilo jeg dro i starten der. Uansett fikk jeg sikra pappa opp, til flere rop av typen «Stram opp!». Det gikk egentlig veldig fint, og han klatra en del raskere enn meg. Siste taulengde skulle han få æren av å lede, og nå var også det verste over. Allerede gikk jeg med et bredt glis om kjeften, for jeg var sikker på at nå kom vi til å klare å komme opp. Taulengden gikk som smurt, og etter denne standplassen bestemte vi oss for å gå usikra resten av veien til topps. Jeg tok med meg tauet opp til enda en standplass rett ovenfor, da jeg tenkte det kunne være greit å rappellere ned her på tilbakeveien.

© Vemund Mathiesen

Vi gikk bort til topppunktet, tok masse bilder, ropte og gaula litt, og snudde og returnerte. Rapellen ned fra øverste standplass var fin å ha, for dette var ikke et artig parti å gå ned usikra. Det hadde blåst litt opp nå, så tauene måtte kastes nærmest mot vinden for å ikke havne på sida av ryggen. Det gikk greit, og etter en del rappellering var vi endelig nede ved innsteget igjen. Nå begynte vi å senke skuldrene, og gledesrushet av å ha klart å komme på Reka kom virkelig. High fives, klemming, og litt seierssjokolade fikk vi i oss, før vi begynte på den seige utmarsjen til Bjørndalspollen igjen. Vi kjørte inn til Bø, der vi fant en fin teltplass langs en sidevei. Det blei Isbjørn Sommerøl og pizza fra Nordlys som seiersmat. Tusen takk for turen!!

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Start date	24.07.2018 15:47 (UTC+01:00 DST)
End date	25.07.2018 00:54 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 06min
Moving Time	4h 27min
Stopped Time	4h 39min
Overall Average	1.3km/h
Moving Average	2.6km/h
Distance	11.5km
Vertical meters	960m