Improvisert kveldstur mot Okstindan (05.07.2018)  

Etter Børgefjell hadde jeg god tid på meg til det meste. Og siden det hadde vært langt å kjøre hjemmefra til Børgefjell orket jeg ikke haste langt videre. Egentlig hadde jeg svært lyst på ei natt på Lukttinden, den viste seg jo fram både fra E6 og fra Okstindan i fjor på en svært fristende måte. Men med manglende GPS i bilen og anleggsarbeider langs veien som gjorde det vanskelig å se hvor en skulle ta av fra hovedveien ble det bare gjentagende kluss og resignasjon. Tida gikk og noe måtte gjøres. Gjensyn med Leirskarddalen hørtes trygt ut, der visste jeg hvor jeg kunne parkere!

Okstindan opplevde jeg på godt og "vondt" i løpet av to turer i fjor. Svartfjellnatta vil jeg alltid ha friskt i minnet som en av mine flotteste turer overhode! Nå var jeg for seint ute til å gjøre noe virkelig stort, men Okskalvan måtte være innen rekkevidde...

Det var bare å ta det med ro innover og oppover, beina var blytunge av de siste dagers vandring. Men sola skinte mer og mer, og Leirbotnet var akkurat så fint som jeg husket.
Etter en stund gikk jeg ut av stien som i ytterste konsekvens leder mot Kjennsvasshytta og endte med tid og stunder ved det nydelige vannet Lønna som jeg lærte navnet på i fjor på grunn av den fosseaktige bekken som renner ut fra det mot ruta en følger på vei mot Austre Okstindbreen. For en herlig gresslette det var her som jeg kunne ha helt for meg selv! Ingen tvil, etter toppen skulle det bades her!!!

Jeg gikk etterhvert i rotete terreng mot kveldens mål. Krysset elver et par ganger, selvsagt ikke tørrskodd, men hva gjorde vel det i denne varmen...

Skyene var lenge gjenstridige på toppene, men løsnet gradvis på grepet også her. I det jeg nærmet meg 1300-meterskota fristet plutselig Okstinden til besøk istedenfor, men jeg tok gradvis til fornuften og holdt meg til opprinnelig mål. Jeg var så sliten at det ville bli enda seinere enn altfor seint hvis jeg skiftet til mer ærverdig topp nå.

Nådde Søre Okskalven rundt klokka 20.30 og ga meg til å vente på at skyer skulle forsvinne. Enn så lenge var rekka fra Oksskolten til Svartfjellet begredelig å se på. Okstinden og Vestre Okstindbreen badet for det meste i sol og var tiltalende på alle måter.

Litt over klokka 21.00 forsvant store deler av skysystemene i øst, ikke helt riktignok, men iallfall tilstrekkelig til at stortoppene ble mer interessante å se på. Og laaangt der nede under stupet jeg sto på kanten av kunne jeg se "marerittplassen" min fra i fjor pinse da snø føyket inn i soveposen min der jeg lå under åpen himmel...

Jeg ble litt lenger enn tenkt på toppen på grunn av bedringen i været, men måtte ned igjen rundt 21.30. Det var langt ned, og jeg er ineffektiv i steinura.

Vel framme over midnatt var det for seint å orke tanken på bad. Her var for langt sør til å få støtte fra noen midnattssol. Jeg la meg til i soveposen og gledet meg til morrabad...

Men neida, klokka 04.30 våknet jeg til regn på soveposen. Teltet lå i bilen av taktiske årsaker og skulle først brukes om halvannen uke. Og regn var ikke meldt. Nå skjønner jeg at skoddevarsel gjerne betyr regn. Uansett skulle det være sol tidlig på formiddagen, men jeg burde selvsagt husket at dårligere vær ofte har hastverk og liker å tjuvstarte. Drøyt 2 timer seinere sto jeg opp og pakket slukøret sammen, tenkte at "det var det badet", og gikk den lange veien om Rabothytta for å slippe våte sva nedover. En slitsom tåkevandring.

Men da jeg var tilbake ved bilen hadde turen vokst fra terningkast to til fire. Mest takket være kvelden på høyeste Okskalven.