Holmane - Gjønakvitingen T/R (17.07.2018)

Etter å ha besøkt Tveitakvitingen (Tveitakvitingen mm), følte jeg at jeg måtte ta Gjønakvitingen også. Godt inspirert av Uncas sin tur Drøy "sisteetappe" Fusa 100pf.

Parkerte ved Holmane og fulgte traktorvei mot NØ. Deretter på god sti opp gjennom bjørkeskogen. Over tregrensen var stien merket med varder. Ganske bratt oppover, da jeg kom til utsiktspunkt rett nedenfor Kikenosa, hadde jeg logget 623m stigning og 2,97 km distanse siden jeg forlot traktorvegen. Jeg er litt uenig med meg selv om hva som var verst: å starte sånn oppover eller å avslutte sånn nedover når man var mør i benene og en regnbyge gjorde det glatt og sleipt.

Fra Kikenosa går det egentlig ikke noen sti videre. Enkelte steder fant jeg kortere partier med noen påfølgende småvarder. Det er bare å finne seg en noenlunde brukbar trasé melllom steiner og knauser. Opp mot Raudaberget prøvde jeg å følge ryggen oppover og kom greit opp til toppen.
Ned fra Raudeberget tok jeg sikte mot sadelen mot Gavlen. Men jeg kom litt for langt mot høyre, kom inn i noen bratte partier og lurte på om jeg måtte gå tilbake igjen. Kom nå ned til slutt.

Fra sadelen fulgte jeg først rygg oppover mot liten topp NNV for Gavlen, krysset så over snefeltet som lå der og fulgte ryggen opp til Gavlen.
Traff en annen turgåer. Hadde egentlig ikke forventet å treffe noen, og det hadde ikke hun heller. Hun kom fra Gjøn og skulle til Holmane.

Fra Gavlen var det igjen å ta sikte på neste sadel, litt rygg og litt mellom rygger slik at jeg kom opp mot Loftet fra Ø og SØ. Ned mot skaret man krysser bort til Gjønakvitingen, var det noen småvarder som viser en grei løype.

På tilbaketuren fulgte jeg mest mulig prinsippet om å gå rundt i stedet for å gå over. Noen steder var det snefelt som kunne dras nytte av, men antagelig mindre enn vanlig pga den varme sommeren vi har hatt.

Noen regnbyger lå på lur. Den første gikk langt østenfor og ga ingen problemer. Den neste gikk vestenfor og slapp og noen dråper på meg. Meldingen gikk ut på mulighet for torden, så jeg tok ikke noen raster på tilbaketuren.
Den tredje bygen bygde seg opp i sør og ville utvilsomt komme min vei. Jeg skyndte meg derfor så mye jeg kunne ned fra Kikenosa for å komme vekk fra åpent terreng. På vei ned traff jeg nok en turgåer, på vei oppover. Svært så folksomt det ble på denne turen da!
Så åpnet himmelens sluser seg, også med litt knall og brak. Det som hadde vært en tørr og fin sti oppover, ble nå til sleipe og glatte røtter. Bare å ta det med ro ned gjennom skogen og til enklere forhold på traktorveien tilbake til utgangspunktet.