Nordre Langsua - langtur i tidenes sommervær! (16.07.2018)  

Hadde egentlig planlagt å reise hjem etter overnatting på hytten etter Møre og Romsdal-"raid", men dagen opprant med strålende vær og fristelsen ble for stor til å bestige en kommunetopp i nærheten, som jeg/vi hadde måttet gjøre vendereis på en gang tidligere; nemlig Nørdre Langsua. Med atkomst fra vestlig kant fant jeg ut at det kunne være greit å forsøke å "angripe" fjellet via Jotunheimvegen og Øyvassosen. Merket sti herfra til Skriurusten, men denne gikk en sløyfeomvei mot sør og attpåtil ca 400 høydemeter over Marsteinhøgda, og jeg ville forsøke en mer direkte rute. Riktignok var det på kartet angitt større myrområder, men jeg tenkte at disse for en stor del ville være mer eller mindre uttørrete etter den eksepsjonelt tørre og varme sommeren og således relativt lettgåtte. Jeg glemte imidlertid en viktig ting, som jeg burde visst; myr i fjellet betyr ofte vierkratt; og vierkratt ble det! Fulgte DNT-stien fra Øyvassosen noen hundre meter før jeg stakk ut i terrenget stiløst relativt direkte i sørøstlig retning; mot Nørdre Langsua. Gikk ganske greit til godt og vel Veslehøe; t.o.m. i shorts, men viere herfra ble krattfaktoren såpass høy at lang(su)buksene kom på. Alt i alt gikk passasjen av myrpartiene ikke så verst, men noe sug av krefter ble det etterhvert, på tross av gode multer underveis. Tok sikte på noe som på avstand så ut som en vei i vestflanken oppover mellom Søndre og Nordre Langsua; det viste seg ved nærmere øyensyn å være et nesten uttørket elveleie. Det var kjærkomment å kunne følge dette et stykke oppover; hadde etterhvert blitt dyktig lei av vier og dvergbjørk. Herlig pause på varmt berg med tørking av klær og vasking av føtter i det lille som var igjen av vannføring ved elvebredden, og fortreffelig matpakke; før siste bratte stykket stiløst opp til toppen av Nørdre Langsua. Og mens jeg ikke hadde sett en levende sjel frem til nå, satt her fire damer og en yngre mann på toppen; godt påkledde og påsto det var kjølig, noe en bris fra sørøstlig retning, som jeg ikke hadde hatt befatning med; nok bidro til. Delvis av anstendighetshensyn og delvis i en slags solidaritet med de smått frosne tok jeg på meg T-skjorten; det hadde vært varmt og godt i vestflanken der jeg kom opp! Følget på toppen hadde kommet opp fra østlig kant og skulle ned ca samme veien. Vi fikk en hyggelig prat, bl.a om den praktfulle utsikten og hva vi kunne se i de forskjellige himmelretninger. En svensk dame i følget ble straks interessert da jeg påsto at man kunne se nesten til Sverige; med henvisning til Rendalssølen, som kunne skimtes langt borte i østlig retning!

Like før avmarsj fra toppen skrev jeg meg inn i toppboken, og slo tilfeldig opp på siden hvor Knut Sverre hadde markert sitt besøk til Nørdre Langsua for knapt to år siden!

Øvre del av nedstigningen var bratt men lettgått på tørt og nesten spenstig underlag. Nedover i dvergbjørkbeltet ville jeg i det lengste unngå mere "vassing" i denne type terreng, så jeg valgte å følge det nesten uttørrete elveleiet ned til DNT-stien som kom fra nordøstlig retning. Dette gikk både raskt og enkelte på aoltørre steiner og berg, og i tillegg var det artig å studere "anatomien" til bekken/elven, med kulper og stryk. Flere fristende badeplasser hadde jeg ikke skullet reise hjem til Vestlandet samme kvelden!

Valgte å følge DNT-stien som gikk over Marsteinshøgda noe sør for toppen, og tok en avstikker nordover til toppen. Ble fulgt av et fjellvåk-par som klaget sin karakteristiske nød over min nærgåenhet; ved et par anledninger stupte den ene av dem ned mot meg, en atferd jeg ikke har sett fra fjellvåk tidligere; dog i atskillig mer respektfull avstand enn f.eks måker og terner når disse føler sine hekkerevirer truet.
Vel oppe på toppen av Marsteinhøgda roet disse flotte fuglene seg ned, jeg hadde vel kommet i trygg nok avstand fra rede/unger nå. Inntok ny niste her oppe i nydelig ettermiddagslys og mild bris fra sørøst; ai-ai hvilken vederkvegelse fjellivet er på slike dager!
Ned fra Marsteinhøgda var DNT-stien vanskelig å lokalisere; fant den lenger nede, men den bar preg av å være lite benyttet og jeg mistet stien flere ganger før jeg endelig var ned ved bilen ved demningen ved Øyvassosen. Nå var det bare å ta fatt på den lange kjøreveien langs en særdeles støvete Jotunheimveg og den enda mye lengre veien hjem til Havgapet, etter en på (nesten..)alle måter strålende dag i fjellet. Soleklar sekser hadde det ikke vært for all vieren og dvergbjørken..
Min rute er neppe å anbefale på somre med med "normal" nedbør; eventuelt kan ruten legges over Marsteinhøgda to ganger, for den som er ekstra glad i høydemeter..