Veblungnes-Innfjorden i skodda (06.07.2018)  

Jeg startet morgenen på Ørskogfjellet hvor det var nokså grått i høyden. Så antydning til at skydekket kunne komme til å lette og bestemte meg for å kjøre mot Innfjorden hvor jeg halvveis hadde avtalt at Jan Petter kunne skysse meg til Veblungnes for å starte turen opp mot Setnesfjellet.

Skydekket lå nesten lavere og tjukkere her enn på Ørskogfjellet og jeg tok meg god tid til å handle og pakke sekken før jeg sendte melding til Jan Petter for å bli hentet. Vi hadde en hyggelig prat på veien og han slapp meg av oppe i Tuenveien før han for tilbake til jobb igjen. Jeg hadde lest Ove sin rapport om den bratte stien gjennom fuktig vegetasjon oppover mot antenna fra Veblungnes og hadde derfor kun tatt på meg shorts og lette terrengjoggesko for å unngå at jeg skulle gå hele dagen med våte beinklær. Det var meget lurt fordi skodda hadde gjort alt gresset og buskaset inntil stien meget vått. Jeg tok det ganske rolig oppover og fant en grei rute videre fra antenna mot Setnesfjellet. Skodda lå ikke så altfor tjukk, iallfall nok sikt til å kunne følge et svakt tråkk oppover lang ryggen.

Jeg fikk et lite Glimt av sola gjennom skylaget da jeg ankom første topp, Setnesfjellet. Men, den forsvant ganske raskt igjen og sikten ble dessverre fraværende . Det ble derfor navigering videre hele veien på GPS . Det var meget lettgått terreng og det gikk forsåvidt veldig bra hele veien mot Svartebottstinden bortsett fra en liten avstikker ned en rygg i feil retning før jeg fikk peilet meg inn på rett kurs igjen :-) Slik kan det gå når man ikke sjekker GPS ofte nok ;-)

På vei ned fra Svartebottstinden mot Grisetskolten kom jeg endelig under skylaget for en stund. Jeg traff på og passerte en kar som tydeligvis var på vei oppover til Grisetskolten med enten fallskjerm eller Paraglider i sekken. Vi utvekslet kun et høflig hei, før jeg parkerte ham i motbakkene . Jeg blir litt stresset av å vite at noen kommer rett bakom meg, så jeg skrudde nok opp tempoet en smule og jeg så ham aldri igjen... ikke før jeg var kommet ned til bilen igjen. Da kom han tuslende oppover veien og så litt sliten ut! Lurer på hvor han landa! Han så ikke særlig pratesjuk ut, så jeg unnlot å spørre ;-)

Jeg skulle gjerne hatt sikt på denne turen. Det var uansett en kjempeflott runde i meget lettgått terreng. Det er mentalt krevende å måtte navigere seg gjennom skodda, men det er supergod trening. En skjerper virkelig sansene sine! I fint vær ville dette blitt en soleklar 6’er!

© Lise Grønbukt

© Lise Grønbukt

© Lise Grønbukt

Til

© Lise Grønbukt

© Lise Grønbukt

© Lise Grønbukt

© Lise Grønbukt