Austanbottinden - endelig skikkelig klyvetur! (04.07.2018)

Tiden var kommet for å prøve seg på en skikkelig klyvetur igjen, men jeg fryktet litt for varmen i dag. Ved Berdalsbandet, hvor jeg skulle parkere, ble jeg tatt igjen av en bil jeg dro kjensel på; jammen var det ikke mortenh (Morten Helgesen) og linntherese som også skulle på tur i Hurrungane! Vi tok en kjapp snakk, før de kjørte gjennom bommen.

Jeg spiste frokost før avmarsj, og nøt sola i shorts og t-skjorte. Smurte meg så inn med solfaktor, og følte det nesten som jeg skulle på strandtur, og ikke på topptur i Hurrungane! Tok med 2,5 l vann også, i den lille sekken.

Etter en meget drøy time litt for kjapp gange fikk jeg det kjente panoramaet over breen mot Ringstinden:

© Ole-Petter Andersen

Nå begynte de indre skjelvingene og lett hodepine; tegn på at jeg var litt for ivrig Jeg er tross alt fortsatt under en meget tøff bred medisinsk behandling for borreliosen, og attpå til var dette dagen for Tinidazole; den hardeste medisinen. Jeg slo av en del på farta etter dette, og nøt de små "klyvepunktene" opp til vesttoppen.

Ned fra vesttoppen ble jeg litt overrasket; var det såpass bratt her? Det kunne jeg ikke huske:

© Ole-Petter Andersen

På tørt føre gikk det greit, men de nederste meterne her er teknisk sett kanskje de mest utfordrende på hele turen, mener nå jeg, selv om det ikke er så utsatt.

© Ole-Petter Andersen

Nede på bandet var det lett et stykke, før det bratnet til, og under den bratteste hammeren søkte jeg litt ut i flanken mot høyre. Punktet jeg var mest spent på, var snøfeltet ganske høyt oppe. Det var tidlig formiddag, og her ville snøen var knallhard, og kanskje hindre meg, da jeg verken hadde stegjern eller isøks. Heldigvis var det smeltet unna AKKURAT nok til at jeg komfortabelt kunne klyve på tørt fjell i overkant og opp i skaret på toppen, hvor jeg gikk opp på V0 først, og fikk overblikk over egga videre:

© Ole-Petter Andersen

Koste meg så på denne de få meterne opp, hvor snøkammen ventet. Snøen var passe hard, og med stavene som støtte, trippet jeg forsiktig over kammen, og til topps. Det vil si, jeg la igjen stavene før jeg kløv de siste meterne ut/opp til toppvarden. NØYAKTIG 3 t hit fra start, og det vitner om utrolig bra framgang i de siste ukene. (Men jeg skalv noe skrekkelig, og dirret i hele kroppen etter konsentrasjonen og den fysiske påkjenningen. Var faktisk litt engstelig for dette, da returen krever fullt fokus og balanse.)
Fantastisk utsikt! Se evt video fra toppen:

FOR et panorama - har nettopp lært meg panoramafunksjonen på mobilen:

© Ole-Petter Andersen

Jeg tok en matbit, og kikket bort på Dyrhaugryggen, om jeg kunne se Morten og Linn T, men så ingen. Det var nok litt for stor avstand, (og dessuten hadde de på dette tidspunktet sikkert passert Store Dyrhaugtinden for lengst, med tanke på den farten de hadde holdt.)

Så ventet returen, som jeg tok meg litt god tid på - ikke stedet for å gjøre feil her:

© Ole-Petter Andersen

Hjemmegjort sikringsutstyr
Nede i skaret før vesttoppen, ble jeg sittende en stund og vente, da to karer plundret seg ned det siste klyvepunktet. De var som tatt ut av tindesportens vugge, sikringsmidlene tatt i betraktning; og det var nok det mest hjemmegjorte jeg noensinne har sett på tur! De hadde en ti meters taustump, der ankermannen holdt denne i hendene som sikring for førstemann, som for øvrig gikk med sykkelhjelm. Selene så ut til å være det nyeste av alt de hadde på seg. Måten de bevegde seg på, tilsa at det kom til å ta tid å klatre helt til Stortoppen, så jeg spurte om de hadde husket vann, da de tydeligvis hadde satt igjen sekkene sine på vesttoppen. Nei, det var vel noe snø å slikke på underveis, lød svaret! Jeg ønsket dem god tur, litt beroliget over å høre at ankermann hadde vært på toppen tidligere.
Ellers reflekterte jeg litt over det mulige inntrykket jeg gav også; med caps, solbriller og staver i dette terrenget - ikke akkurat sikringsmidler å snakke om...

Etter vesttoppen satte hodepinen inn for alvor, og jeg drakk resten av vannet. Nå lengtet jeg mest etter AC-anlegget i bilen(!) men var dypt takknemlig for at jeg klarer å gjennomføre en slik tur igjen.
Dagen etterpå, da jeg kjente følgene av belastningen, vitnet om at dette var en litt prema-TUR. Jeg får visst ta det litt mer forsiktig en stund til, ikke minst når det er varmt. Men FOR en opptur dette har vært!