Surtningsui og topper rundt breen (04.04.2009)

Bratte bakker til vakre tinder - Surtningssubrean rundt

Skrevet av Carl Fredrik Hagen

Forrige tur rundt Leirhøe gav mersmak. Vi måtte tilbake til Heimen, og det raskt. Da yr.no meldte knallvær på lørdagen var saken klar: ny fjelltur, denne gangen stod toppene rundt Surtningssubrean for tur.

Lang kjøretur

Pappa og jeg kjørte hjemmefra kl 13 på fredagen, èn time senere enn planlagt grunnet et ødelagt varmeelement i varmtvannstanken. Heldigvis slapp vi unna den verste påsketrafikken og nøyaktig 5 timer senere var vi ved Gjendesheim. Vi betalte P-avgift, spente på oss skiene og gikk i litt motvind og solnedgang inn til Memurubu hvor vi ble vi tatt godt i mot av ”gamlefar” på huset. Han delte mange gode historier med oss, bl.a. om de første Galdhøpiggrennene som ble arrangerte fra toppen av Sjugurdtinden.
Etter å ha ordnet rom møtte vi resten av turfølget; Jørn, Odd Arne og Roar. Odd Arne og Roar hadde jeg aldri møtt før, så jeg gledet meg til tur med disse usedvanlig fjellvante karene fra Gjøvik. Siste planlegging ble foretatt i kafeteriaen og vi bestemte oss for å komme relativt tidlig av gårde neste morgen. Pappa er nyoperert i ryggen pga. prolaps, så han bestemte seg for å droppe toppturen og heller satse på en snillere tur inn til Gjendebu og Olavsbu.

Moroa i gang

Kl 08.00 forlot vi Memurubu med skyfri himmel og null vind. Vi fulgte først Besseggen-stien et lite stykke, før vi satte kursen i retning Midtre Surtningssue (2251). Fra Memurubu er det bratt stigning med en gang, så høydemeterne gikk raskt i starten før vi kom opp på flatene før Hesttjønne (1473). Videre fulgte vi sør/vest-ryggen oppover mot Midtre. Her var det bratt og skiene ble satt på sekken. Lite snø og et fint skarelag gjorde det perfekt å gå på beina oppover. Etter drøyt 3 ½ time stod jeg som førstemann på dagens første topp. Noen få vindpust var bare deilig da svetten silte nedover fjeset. Rett etter meg fulgte Roar med Jørn i hælene. Odd Arne hadde ikke helt dagen, så han lå litt lenger bak. Etter en liten rast satte vi kursen videre mot Nestaustre Surtningssue (2035). Vi fulgte kanten litt østover før til vi kom til den minst bratte renna ned til breen. Vi spente på oss skiene halvveis oppe i siden og fikk sinnsykt god fart over breen.
Rett før den første varden på ryggen ut mot Nestaustre Surtningssue (2035) satte vi fra oss skiene og sekkene. Vi passerte et litt luftig punkt og ellers morsom klyving ut til det ordentlige toppunktet som ligger flott til rett over det mektige brefallet. Tilbake over eggen så vi to personer på pkt. 2122. Hvem kunne dette være mon tro?? Jørn hadde blitt vekket av askogvoll tidlig på morgenen med beskjed om at han og en annen var på ”toppen” om 4 timer. Det kunne også ha vært Busken som travet rundt oppå der. Uansett håpet vi å treffe på dem senere på turen.

Sydenstemning

Sola varmet bare mer og mer og det var så å si vindstille. Solkremen ble flittig brukt og jeg er sikkert på at jeg smurte meg nærmere 8 ganger denne dagen. Utsikten var upåklagelig og humøret var på topp. Litt spredt gikk vi videre mot Vest for Austre Surtningssue (2070). Den morsomme eggen med den spenstige hammeren rett under Austre Surtningssue (2078) lokket og vi var skikkelig gira i dét vi forlot skiene og sekkene og trasket i vei bortover eggen mot første topp. Jeg hadde lest i rapporten til ”eea” og ”Bibelen” om at denne eggen var en ”perle” med lett, luftig og småutfordrende klyving. Det stemte! Armene ble brukt og det var nok av luft under meg, samtidig som det var ”trygt”. Toppen Vest for Austre Surtningssue (2070) var en blokk midt på eggen som måtte klyves rett på. Nå hadde vi Austre midt i mot og eggen videre så knallfin ut! Kort tid etter stod vi på toppen fulle av adrenalin og brede glis. Dette var deilig! Returen gikk samme vei og etter litt fotografering var vi tilbake til sekkene. Vi hadde med oss fullt klatreutstyr, men fikk ikke bruk for det her. Vi hadde vel sett for oss at det kunne kommet til nytte dersom snøforholdene var annerledes eller hvis vi skulle prøve oss på Søre Surtningssue (2130) senere på dagen.
De to andre personene var ferdige med Nestaustre Surtningssue (2035) og gikk i retning oss. Vi skulle nå opp på Surtningssuoksle (2222) og etter kort tid møttes vi, og jammen var det kjentfolk; askogvoll og Gråbein. Etter en kort og hyggelig prat gikk jeg opp på ”kandidaten” 2122, mens Jørn, Roar og Odd Arne gikk rett på oksle. Det var ikke akkurat mye å skryte av denne ”2122”, men siden askogvoll sa det kanskje var en kandidat måtte jeg bare opp på den. De andre gikk litt tregere enn meg, så toppen av Surtningssuoksle (2222) ble nådd likt. Her begynte det å blåse litt mer og Roar var fornøyd med dagens fangst. Siden han hadde de neste toppene fra før av, bestemte han seg for å snu og vende tilbake til Memurubu.
Mange timer tilbakelagt – mange igjen…
Odd Arne, Jørn og jeg fortsatte videre, først over en kandidat vest for Surtningssuoksle (2222), og så i retning snøbakken nord for Surtningssue (2368). Denne er merket med ”blå trekant” i ”Bibelen”, men vi så med en gang at denne passasjen ikke var noe problem. Mellom store skavler og overheng var det et parti som var naturlig å gå opp. Med litt forsiktighet og skiene i hendene, karet vi oss opp på ryggen nord for hovedtoppen. På toppen var været like fint og for en fantastisk utsikt! Jeg var her høsten 2007, men da i tåke. Nå var det skyfri himmel og minimalt med vind. Det ble tid til fotografering før vi gikk videre mot Sørtoppen (2302). Vi bestemte oss for å droppe Søre Surtningssue (2130) og heller ta Blåbreahøer.
Surtningssue (2368) rundet vi i vestsiden og skimtet den restaurerte nødbua på ca. 2200 moh. Det var ganske avblåst og mye stein ned mot skaret sør for Søre Blåbreahøe (2196), men vi kom oss ned etter litt sikk-sakk-kjøring. Før vi visste ordet av det stod vi ved varden, dagens siste topp for Odd Arne. Han hadde Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154) og Nørdre Blåbreahøe (2165) fra før av, og bestemte seg for å vente i skaret mellom Søre Blåbreahøe (2196) og Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154). Jørn og jeg gikk først opp på 2154. Da snudde Jørn (hadde de andre fra før), mens jeg løp opp på 2196 og tilbake til skaret. Da var Odd Arne i gang med nedkjøringen til Memurudalen, mens Jørn og jeg tok av feller på skiene og gledet oss til fin styresnø og fine heng.

Lang dal – best på ski

Vi så kvistaløypa i det fjerne, men ønsket å treffe på denne lengst mulig nede i dalen. Vi fulgte derfor fjellsidene nedover på venstre side for dalen og kom etter hvert nedi noen half-pipe-lignende juv som var fine å kjøre ned. Det ble ingen alvorlige fall, men jeg gikk gjennom en gang i den råtne snøen og tryna skikkelig! :-P Landet på trynet og fikk vrengt skulderen og fryktet det verste..
Memurudalen er laaang! Heldigvis er det jevn helning helt ned til Memurubu. På de flate partiene staket vi, så farte ble holdt oppe. Bare 1 time og 15 min etter at vi forlot skaret var vi ved Memurubu, ganske slitne og meget fornøyde etter 11 timer og 15 min på tur og drøyt 2400 høydemeter. Vi traff både pappa og Roar ved resepsjonen. Roar hadde hatt en fin retur om Russvatnet, mens fatter`n hadde gått kvistaløype til Gjendebu og videre mot Olavsbu. Alle var fornøyde med dagens turer! Det var sinnsykt digg med en varm dusj og stek til middag etterpå. :-)

Takk for en super tur mannfolk! Veldig hyggelig turfølge! :-)

Bilder

-> http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/bratte-bakker-til-vakre-tinder.html

© Carl Fredrik Hagen

© Garmin