Klovtinden (02.07.2018)

Meg og Odd Arne hadde hatt denne turen som tentativ plan en stund i påvente av "bedre vær".
Jeg hadde akkurat tatt ferie og hadde dagene fri, så jeg sendte en forespørsel til Oddis om ikke det var dags. Han var fremdeles i jobb, men repliserte at med forbehold om at det ble kveldstur så var han klar. Arnt fikk også tilbudet og var med, selv om han stilte seg litt tvilende til om han ville bli med på klatringen de siste meterne til hovedtoppen.

Møttes på Kvistad og var i marsj fra parkeringen oppe ved Årsetsætra ca. i seks-tiden. Planen var å gå vestover for så å runde opp nord for Kopphornet, noe som vel er å anse som normalveien. Oddis hadde formeninger om noe sti oppover småskogen, og vi fant etterhvert noe tråkk som funket tålig greit. Jeg hadde i alle fall psyket meg opp på betydelig værre bushwhacking enn det der. Ble så til at vi fulgte åpne glenner ganske rakt oppover og så traverserte vi mer når vi kom over skoggrensa hvor vi fant en sti som gikk på tvers av flanken.

Når vi var oppe i bollen søkte vi ut på ryggen oppover mot Kopphornet, som gav fin utsikt nedover i dalen igjen. Liten rast her før vi ruslet videre mot Klovtindane. Fineværet som hadde vert hele dagen var nå i ferd med å få noen skudd for baugen, og skodda kom rullende fra vest.

Vel fremme på vesttoppen rigget vi på oss seletøyet. Arnt hadde fremdeles ikke funnet mojo'en helt i forhold til klatringen og valgte å la uttoppingen vente til en annen anledning. Han hadde uansett billett med bergfürer Lukkedal å falle tilbake på senere i August.

Undertegnede var også ganske så rusten ettersom det var nesten et helt kalender-år siden sist jeg slo en åttetallsknute. Jeg tok det greit med ro på den usikra klyvingen ned i skaret mellom vesttoppen og hovedtoppen. Oddis stod omtrent klar med standplass og så fort jeg var innkoblet så ruslet han oppover, mens jeg hadde det svare strev med å mate ut tau fort nok. Han gikk helt til toppvarden og tok meg opp derfra.

Til tross for nevnte rust så var klatringen ganske så enkel og fort gjort.
Selve cruxet er kanskje bare 2 meter og har litt mindre positive håndtak enn ellers, men man står hele tiden fjellstøtt på enorme fottak. Jeg gjorde dog mitt beste for å få det til å se vanskelig ut. Resten av taulengden er klyving og vassing.

Tåka danset rundt oss hele tiden, og gav enkelte blaff av sikt hit og dit. Ingen videre sermoni på toppen. Kveilet sammen tau og tok med oss nedover til rapellfestet som er på en nabb litt lengre nede. Relativt enkel klyving ned, men meget utsatt, og på vegetert og potensielt sleipt underlag, så ingen rom for feil her om man går usikret. Etter å ha renset festene for gamle slynger tok vi rapell videre ned i skaret, før vi kløv tilbake opp til Vesttoppen hvor Arnt ventet på oss.
Han hadde akklimatisert seg med å klyve litt rundt i skaret, og mojo'en var nå på stigende, så det blir nok sikkert uttopping ved neste besøk.

Returnerte hjemover ca. samme vei som vi kom, men nede i dalsiden så fulgte vi den traverserende stien et stykke lengre øst til vi kom til en stor markert renne (synlig på kartet) som vi kunne følge nedeover mot dalbunnen. Dette gav oss en litt enklere retur gjennom småskogen enn veien vi hadde brukt opp.

Fin kveld i flott sunnmørsterreng!

Film fra turen kan sees på Vimeo: https://vimeo.com/278800457