Solbakkefjellet mm (30.06.2018)

Start fra Bontveit. Først langs en vei, deretter innover myrene. Så ikke noen sti akkurat, og jeg forsøkte å holde meg oppå oppstikkende bergrygger. Men tørt som det er nå, så var ikke myrene noe problematisk. Fant etter hvert et tråkk (eller en gjenglemt sti), og fulgte denne. Den gikk etter hvert langsetter Lundåsane, og ikke innom toppen. Så jeg forlot den og sikk-sakket opp til topps. Ikke særlig markert topp, og jeg lurte på hvilken av knausene som egentlig er den høyeste. Her kan det være centimetre om å gjøre.

Ned på andre siden, og kom inn igjen i stien/tråkket. Det ble litt bratt ned mot krysning av Frotveitelva, men jeg fulgte et skar og kom greit ned. Krysset elven på en bro, og kom over på grusvei på andre siden. Fulgte denne et kort stykke mot Frotveit. Stien opp til Solbakkafjellet er skiltet og merket med gule merker, men etter hvert ble det slutt på den gule merkingen, og noen falmete, orange rammer overtok. De var opphengt i rusten ståltråd, og mange var nok falt ned. Så det var så-som-så med merking etter hvert, og stien var ikke alltid like tydelig.

Oppe på ryggen kom jeg inn i gulmerket sti igjen og fulgte denne bort til toppen og videre til varden som står litt nedenfor. Solbakkafjellet gir fantastisk utsikt i alle retninger; et besøk kan sterkt anbefales!
Grei og tydelig, merket sti videre, og til slutt ned på vei mot Gimmeland. Fulgte en gjengrodd vei som brakte meg over innmarken på Gimmeland og rett gjennom tunet til hus der. Litt for påtrengende etter min smak, men jeg kom meg (forhåpentligvis) ubemerket forbi.

Krysset Bontveitvegen og inn forbi bomveg på andre siden. Her ble det avvik ift min planlagte rute da pågående utbygningsarbeider gjorde at jeg ikke så noe til vegen jeg skulle fulgt videre mot V. Gikk i stedet gjennom skogen og kom tilbake på vei iht plan. Ved Hedno skulle jeg følge en sti mot V. Den så jeg ikke først, så jeg gikk for langt. Tilbake igjen så jeg porten i gjerdet, men det var satt opp strømgjerde og jeg hadde ikke lyst til å fosere noen elektrifiserte porter. Gikk derfor tilbake langs veien og tok opp skråningen gjennom skogen der beitemarken (og elektrifiseringen) sluttet. Ganske bratt oppover, og i ettertid så jeg at jeg kunne fått en slakere løype ved å følge veien videre.

Fikk et glimt av en brunpelset rygg mellom trærene. Skremte den nok, for den knakk noen tørre kvister av granene. Utrolig hvor stille hjorten beveger seg, for jeg hverken så eller hørte noe mer til den.

Vel oppe viste det seg at den stien jeg hadde tatt sikte på videre, bare fantes på kartet. Krysset litt til sidene, og kom til slutt ut på grusvei. Der stod det en benk, hvilket var veldig greit for å ta en kort hvil etter at jeg hadde bakset meg opp den bratte skråningen.
Fulgte grusveien først nedover, deretter oppover til Orrtua. På sti de siste titalls metrene. Så et stikryss på vei opp, og avvikende sti hadde retning mot Vardafjellet. Fulgte derfor denne etter å ha vært på toppen. Den stien tørket vekk da jeg kom ned på myrområdet, men jeg kom nå etter hvert inn på stien som gikk langsetter ryggen opp til Vardafjellet.
Det er en varde der, naturlig nok. Men ikke noe skilt som viser navnet. Derimot er det skilt som merker sti til Orrtua. Det var den jeg delvis hadde fulgt til Vardafjellet. Nå fulgte jeg den hele veien tilbake til Orrtua og skjønte hvordan jeg kunne ha gått (altså fortsatt mot N når jeg kom opp på Orrtua første gang; stien dreide mot S ned på andre siden).

Så var det på vei, vei og atter vei (grusvei) mot Riple. En kronhjort krysset veien foran meg og forsvant inn i skogen.
Hadde planlagt å følge sti fra før jeg kom til Fanahytten mot Livarden. Fant skiltet løypestart og fulgte denne inn i skogen. Så at det tok av en bevokst vei i skarp sving til høyre like etter starten, men siden den ikke var skiltet, så fortsatte jeg rett frem og kom, feilaktig, ned igjen mot Fanahytten. Da gadd jeg ikke å gå tilbake, og fulgte i stedet skogsvei oppover, men tok "snarveien" opp Riplebakken slik at det ikke ble for mye grus og for lite terreng.

Deretter var det det "standard løype" opp ryggen mot Ulvurdsfjellet, en velfortjent kafferast, en svipp rundt varden på Livarden og strake løypen ned til Bontveit.