Det begynner så smått å bli vanskelig å lage til turer hvor jeg virkelig kan ta en rufs blant de gjenstående kollene jeg har på min liste i Finnemarka. Men oppe i det nordvestre hjørnet var det i alle fall en mulighet igjen.
Jeg tok bilen inn til Djupengrop parkering, og startet å gå derfra. Vanligvis har jeg gått på bilveien inn i terrenget, men nå skulle jeg opp på Vestre Gulbrandstjernås, og da var det bare å komme seg til skogs direkte fra parkeringsplassen.
Det er ikke noen lang tur opp på åsen, og man ser den fra parkeringsplassen. Men litt kronglete er det nederst, med tett skog og enkelte myrdrag som må krysses. Etter hvert som man kommer høyere opp på åsen åpner terrenget seg og det blir mer lettgått. Jeg kom sågar over en sti som gikk i riktig retning, så den siste biten mot toppen ble bare kos.
Det er bra utsikt fra toppen. I nordvest åpner det seg mot Holleia og det som ligger videre bakover. Mens i sørøst har man utsikt over andre deler av Finnemarka.
Jeg ruslet videre mot neste mål som var Indre Gulbrandstjernås. Vestre Gulbrandstjernås ligger som navnet sier på vestsiden av Gudbrandstjernet, og Indre Gulbrandstjernås ligger på østsiden. Så det var bare å komme seg ned til nordenden av vannet, og så gå opp igjen på den andre siden.
Utsikten var på ingen måte spektakulær her, så jeg ruslet bare videre med en gang.
Nå handlet det bare om å komme seg ut på den blåmerka stien mellom Lårvika og Sandtjern og så følge den et stykke mot øst. Mellom Lårvika og Sandtjern passerer stien over Hesteskotjernåsen Sørøst, så da fikk jeg en ekstra registrering der.
Jeg fortsatte på stien helt til jeg kom til det sydligste av De pene tjerna. Da oppdaget jeg også til min ergrelse at jeg hadde glemt å stikke oppom Bomleåsen. Men det var for langt tilbake til at jeg følte for å snu. Til alt overmål hadde jeg tråkket over litt tidligere på turen, så høyrebeinet var ikke det behageligste å gå med.
Nå handlet det om å komme seg over til Bjønnestillinga. Det gikk ikke noen markert sti vestover, så jeg måtte gå etter GPS’en. Jeg kom litt for langt sør og krysset Bomlebekken lenger nede enn jeg hadde planlagt. Da ble det til at jeg også fikk en tur opp på Liers høyeste punkt, Sørøst for Bjørnkollen. Jeg har vært der før så jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å ta den med, men nå ble den en slags erstatning for den forbigåtte Bomleåsen. Bjønnestillinga ligger bare et par-tre hundre meter nord for Sørøst for Bjørnkollen, så dit var det bare en behagelig gåtur. Det var ikke så mye å se fra Bjønnestillinga heller, så jeg la kursen rett østover mot Bjørnkollen. Det ble en tur gjennom myrlendt og åpent terreng inntil jeg stod ved foten av Bjørnkollen. Da ble det naturligvis tett granskog igjen, og den var der hele veien til topps, så ingen utsikt fra Bjørnkollen.
Nå var alle bestigninger unnagjort, så da handlet det bare om å komme seg tilbake til bilen igjen. Det ble en grei tur på sti. Rett øst for Bjørnkollen går det en sti nordover til den blåmerka stien mellom Djupengrop og Øverskogen. Så da ble det til at jeg fulgte de stiene tilbake til bilen.
4 timer og 45 minutter etter at jeg startet turen var jeg tilbake igjen. Da hadde jeg gått 15 kilometer.
User comments