Sydpillaren på Mongejura (09.06.2018)
Skrevet av PhunxZtar (Lars Roar Frøyland)
| Turtype | Alpin klatring |
|---|---|
| Turlengde | 26t 00min |
| Kart |
|
| Bestigninger | Mongejura (1317moh) | 09.06.2018 |
|---|
Drømmetur til sydpillaren på Mongejura
Endelig var det på tide med retur til Romsdalen og turmålet som hadde stått øverst på ønskelista i mange år – Sydpillaren på Mongejura. Etter et mislykket forsøk på høstbestigning med overnatting i september 2015 og et forsøk i juni 2016 som på grunn av været aldri kom lenger enn innsteget, så det endelig ut til at alt lå til rette for at dette kunne gå veien. Værmeldingen var upåklagelig, og Jakob Vinge Møllersen og jeg hadde jo tross alt gått de første 11 taulengdene i 2015. Taulaget var i tillegg forsterket med evigunge Lars Wegge. Litt bekymringsfullt var det jo at vi allerede én time ut på kjøreturen til Romsdalen klarte å kjøre feil, og pådro oss dermed én ekstra time i bilen. Og dette var jo rutefinning vi allerede burde ha godt under huden! Ankomst til Kors kirke ble dermed rundt klokka 21 på fredag kveld, hvor vi så hev opp noen telt på et passende sted og gjorde så godt vi kunne for å få noen timers søvn før vi skulle i gang. Og det var lettere sagt enn gjort med morgendagens prosjekt tårnende over teltene, for Mongejura blir jammen ikke mindre selv om man har kikket opp på den noen ganger før!
Reveljen går
Alarmen ble satt til klokka 0330, med planlagt avgang klokken 0400. Allerede 0310 våkner vi av at to bjellesauer passerer teltene, og vi innså da at vi ikke lenger var først i løypa. Samtidig ville det første taulaget da ha nærmere én times forsprang, så vi tenkte at det ville gå greit. Folksomt lå det i alle fall an til å bli i veggen! På minuttet 0400 var vi klar til avgang, og trasket oppover mot veggen. Etter å ha gått anmarsjen to ganger før var det ganske greit å finne veien, og veien opp har jo også blitt markert med små varder og steiner stort sett helt opp til innsteget. Omtrent 0445 var vi ferdig knyttet inn i tauet på innsteget, hvor taulaget foran var i ferd med å bevege seg opp til tredje standplass.
Vi planla å dele inn de første 15 lengdene i tre blokker, én til hver mann. Jakob skulle starte med å gå de første fem taulengdene, før Lars skulle gå fra seks til ni. Undertegnede skulle deretter i førersetet, og gå lengdene fra ti til femten. Derfra skulle Jakob igjen ta over, slik at vi fikk hver vår «cruxlengde». Til toppen var planene litt løsere, og ville bli avgjort litt etter hvem som følte seg klarest når vi sto der.
Klatringen
Første blokk
Jakob startet med friskt mot, og slo greit sammen de to første taulengdene. Deretter bar det opp risset over standplassen, fortsatt stødig klatring fra mannen i førersetet. Mens Lars og jeg ventet på stand hører vi plutselig hoiing nedi lia, og jammen er det ikke Kristian og Markus som er på vei opp. Kjentfolk jo! Vi hadde hørt rykter om at de kanskje vurderte en tur, men fortsatt en koselig overraskelse. Da regnet vi med at det ikke ble siste gang vi så dem denne dagen, men det stemte bare nesten.
Hei-og-hå-taulengden gikk som smurt denne gangen, og ble gått løpende sammen med lengde nummer 5. I 2015 var femte lengde ubehagelig våt, og ble pitchet, men denne gangen var det tørt som knusk. På standplassen her tok vi overraskende igjen taulaget som hadde startet før oss. Det viste seg at de hadde klatret to taulengder i veggen ut til høyre for sjette lengde, så det gjelder virkelig å ha blikket med seg oppover her! Dermed ble det litt venting her før vi kunne sette i gang med dagens første cruxtaulengde, og første lengde i skarpenden for Lars. Nedenfor oss dukket Kristian og Markus opp etter å ha kommet seg gjennom bushingen, men det var også det siste vi så til dem.
Blokk nummer to
Oppdriften fortsatte i samme tempo med ny pilot i førersetet, og dagens første sekserlengde ble fullført uten nevneverdige problemer.
Grunnet litt kø i veggen ble det en hengende standplass litt inn på syvende lengde, men det skapte ingen problemer. Lengde nummer 7 gikk også knirkefritt, selv om det kom litt banning fra piloten da han hang i jammen på venstrehånd og skulle ha opp høyre fot. Litt beta fra standplassen under var nok ikke å forakte her! I føreren står det at slutten av lengden skal gås ut til høyre på svaet i toppen. Sist vi var her gikk Jakob diederet til venstre, mens Lars nå (på vår oppfordring) fulgte svaet til høyre. Etter å ha prøvd begge deler er vi jammen ikke sikre på hva som egentlig er lettest. Riktignok er diederet noe løst, men svaet var til gjengjeld litt dårlig sikret, og turen ut dit skapte en del taudrag. Smak og behag.
På åttende taulengde tok laget foran oss en sovepause på en hylle i sola som hadde sneket seg rundt hjørnet, mens vi fortsatte videre. En kikk på klokka viste at vi hadde brukt 6 timer fra teltet og hit, inkludert mellom 30 minutter og 1 time venting, mens vi i 2015 hadde brukt omtrent 9! Så det hjelper absolutt å vite hvor man skal.. Lars fullførte deretter sin blokk med taulengde nummer ni. Noe tynt sikret i starten av svaet, men uproblematisk klatring.
Blokk nummer tre
Fra nisjen ved niende standplass var det min tur til å ta føringen for de neste seks taulengdene. Og første lengde ut var den berømte (eller beryktede?) offwidthlengden. Jeg gikk jo denne også i 2015, så husket en del fra den gang. Med tung sekk måtte det da et heng til, men uten sekk og med beta inne skulle dette gå fint! Samtidig blir man jo alltid litt overrasket når ting ikke ser ut akkurat som det man hadde et minne om.. Brukte derfor godt med tid, men drømmen om fribestigning ble ikke knust her heller! Tett med sikringer, og et lite vipp inn på det gode taket på toppen, så var lengden sendt. Den påfølgende traversen på bankebolten som stikker godt ut av veggen er særdeles luftig, men ikke spesielt vanskelig. Samtidig har man jo ikke så veldig lyst til å dette med bolten som eneste sikring på en del meter.. På tiende standplass kom vi ut i sola, og den ble med oss mer eller mindre resten av dagen.
Taulengde 11 starter med et riss som står i grad 5, det må definitivt kalles et godt eksempel på romsdalsgradering! Men sendetoget tøffet videre, og også dette risset måtte gi tapt. Husket dette som uendelig kjipt fra forrige forsøk, men det gikk betydelig lettere denne gang.
Deretter var det litt heiing og håing opp til hylla hvor Jakob og jeg sov sist, rett under et nytt riss i starten av tolvte taulengde. Risset her var hakket lettere, men deretter fikk vi dagens første feilnavigering. På hyllene etter risset står det at man skal helt ut til høyre på hylla, og så rett opp. Dette stemte bare nesten, da man skulle rett opp omtrent ti meter fra enden av hylla. Løsningen ble en travers tilbake til standplass, som Lars måtte følge. Men dette ble også dagens eneste feilnavigering, så egentlig ganske fornøyd med det. Nummer 13 ga seg selv med gressbakkebaksing opp mot høyre, før den svært fotogene traversen på nummer 14 skulle gjøres. Men den ser jammen luftigere ut på bilder enn den er i virkeligheten. Taulengde 15 var den siste i min blokk, og gikk også veldig greit. Litt tynt sikret i toppen, men samtidig enkel klatring. Samtidig begynte det nå å bli luftig, og dalbunnen var seriøst langt unna!
De siste ni taulengdene
Nå var det på tide for Jakob å binde seg inn i skarpenden igjen, for det som skulle vise seg å være dagens desidert hardeste taulengde. Må helt ærlig si at jeg synes denne var i en annen liga enn de to første sekserlengdene. Men Jakob var nok en gang stødig som førstemann, og med akrobatiske bevegelser, kaminteknikk mot diederkanten og solid jamming var han plutselig oppe. Det var tøft nok å følge lengden med tung sekk (som nå heldigvis var i ferd med å bli lettere), men etter litt banning og sverting var både Lars og jeg oppe uten heng.
De to neste taulengdene ble også Jakob sine. Taulengde 17 husker jeg helt ikke ærlig all verdens av, mens taulengde nummer 18 bød på et aldri så lite dårlig sikret buldreproblem i en slags kamin som avslutning. Føreren stemte vel heller ikke særlig godt med virkeligheten, men rimelig sikker på at veien vi fulgte var den tiltenkte. Fra taulengde 19 tok Lars over igjen, og fant veien opp et dieder og over til venstre kant av hylla han kom opp på. Herfra var det overraskende bratt til toppen! Hvordan er det mulig å få til klatring som er så bratt, men likevel så lett? Retningen for taulengde 20 og 21 ga seg selv opp et nytt dieder, før ruta bøyde av til venstre langs et superartig riss. Pass på noen løse steiner her, de vil du virkelig ikke rive ned på de som kommer under!
Avslutningen
Jakob hadde allerede før vi tok av fra bakken meldt seg for den løse taulengden på nummer 22, men her ble vi virkelig overrasket. Taulengden var i all hovedsak fast og fin, men hold til høyre på kvartsen etter det innledende diederet! Det anbefales også en standplass som ikke står i føreren, før avslutningen opp den skjulte renna. Som for øvrig ikke er særlig skjult, gikk veldig greit å finne denne.
Jakob strakk så vår 23. taulengde fra starten av den skjulte renna og opp til hylla midt i det som står som taulengde 23 i føreren. Her er det viktig at man holder til venstre etter den skjulte renna før man på nytt vinner litt høyde. Partiet etter den skjulte renna er også relativt løst, så vær påpasselig med hva du holder på og står på her. Til slutt fikk jeg æren av å avslutte med dagens siste taulengde, som på grunn av litt taudrag ble avsluttet noe under der standplass 24 står i føreren. Et lite tips – dersom du kommer til en gigantisk nisje skal du opp til venstre! Vi avsluttet med løpende sikring noen hundre meter oppover og mot høyre, før vi endelig kunne ta av oss tauet. Klokka var omtrent 0230, 22 timer og 30 minutter siden vi forlot teltet. Og plutselig fikk man tid til å kjenne på at man jammen var litt sliten også.. Sjelden har Godt og blandet smakt så godt som akkurat da!
Returen
Turen ned er lang og vond, særlig mye mer er det ikke å si. Helt greit å finne veien langs stupet på høyre side, og mørkt blir det jo aldri i midten av juni. Temperaturen var faktisk også slik at det ble labbing i t-skjorte mer eller mindre hele natta. I det vi kikket ned på Mongevatnet fikk vi også «dagens» andre soloppgang, før turen gikk nedover Mongehamrane. Kan godt skjønne at denne returen kan være kjip om det er vått og glatt, men på tørt føre var den bare lang og slitsom. Klokka 0615 var vi endelig tilbake i teltet, hvor vi tok oss tid til en Real turmat og en øl før vi kunne krype inn i soveposen. På tredje forsøk ble det endelig suksess, til og med fribestigning på alle mann, og da er det lov å sove!
Kommentarer