Grågalten (10.06.2018)

© Håkon Knappen

I kategorien «plukk en fin topp fra kartet» falt valget denne gang på Grågalten i Sigdal. Toppen er lokalisert rett vest for Prestfoss. Jeg ante ikke hvordan det var der, bare at toppen så ut til å være høy og ligge fritt i omgivelsene. Med andre ord fine forutsetninger for en bra utsiktstopp.
Det finnes fler måter å komme seg opp på Grågalten på. Man kan starte i på østsiden, fra Prestfoss, eller man kan starte fra vestsiden, innerst i Eikjedalen. Eikjedalen så for meg ut til å være den greieste så jeg kjørte inn dit. Ved Dælahytta er det låst bom, så turen videre gikk til fots.
Mye av turen videre går på skogsbilvei, god sådan. Det starter riktignok med en knekker av en motbakke, men når den er unnagjort er det bare pen stigning videre. Intet tre vokser inn i himmelen, og skogsbilveier tar slutt en gang de også. Heldigvis gikk det et ATW-spor videre. Etter hvert dukket det opp stakepinner også, så det var tydelig at det går skiløype her om vinteren. Det er deilig å følge en lede i terrenget, men hva gjør man når leden endrer kurs bort fra målet. Siden leden ikke stod på kartet hadde ikke noe forutsetning for å si hvor den ville ta veien. Jeg fulgte den så langt jeg følte forsvarlig, men da den ikke viste tegn på å vri seg mot Grågalten hadde jeg ikke noe annet valg enn å forlate den og fortsette på frihånd i terrenget. Toppen var i syne og terrenget var åpent og myrlendt så det var greit å holde riktig kurs hele veien.
Et sted oppe i lia under toppen ble jeg fanget opp av en blåmerka sti som tydeligvis gikk til toppen. Hvor den kom fra vet jeg ikke, for jeg så ikke noe til den lenger nede lia. Jeg bestemte meg for å følge den ned igjen fra toppen for å se hvor den endte.
På toppen av Grågalten var det nærmest sivilisert. Den sedvanlige varden var på plass. Litt mer usedvanlig var de to hyttene og radiofyret som det også var funnet plass til på toppen.
utsikten var det ikke noe å si på, men som så mange andre steder under tregrensa lider denne toppen også under av trærne dekker en del av synsfeltet. Men man ser uansett store deler av det sørlige Buskerud. Litt mer hadde jeg nok sett om det ikke hadde vært så disig denne dagen.
Jeg ble så lenge på toppen som fluene tillot. Det var helt enormt mang husfluer der, og de ble til slutt en så stor plage at jeg fant det hensiktsmessig å begynne å gå igjen.
Jeg fulgte den blåmerka stien så langt jeg klarte. Dessverre mistet jeg den etter en myrpassering, og jeg fant den aldri igjen. Men uansett kom jeg innpå skileden jeg hadde gått opp. Derfra og ned til bilen fulgte jeg veien jeg hadde gått opp.
Turen var på 9 kilometer og tok 2 timer.