Hellstugubrehestane fra V. Memurubre - og en lang omvei hjem (20.05.2018)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Nørdre Hellstugubreahesten (2,139m) | 20.05.2018 |
|---|---|---|
| Søre Hellstugubreahesten (2,111m) | 20.05.2018 |
Dag 2 og 3 av pinseturen 2018.
Søndagen våknet vi til gråere vær og fortsatt sur vind på breen, men heldigvis god sikt og klare topper. Etter frokost tok vi en morgentur til begge Hellstugubrehestane, for jeg hadde satt igjen den nordre forrige gang vi var her på ski. Det gikk greit til topps, og jeg kunne fornøyd innkassere min 2000-meter pf≥30m nr. 150. På tilbakevegen tok vi turen oppom NVE-hytta og den søre, som har overraskende fin utsikt.
Tilbake ved teltet var valget allerede tatt, selv om jeg var uhyre skeptisk: kameraten ønsket å ta en veldig krevende, men også svært interessant "omvei" til bilen, nemlig over Austre Memurubre og Veobreen. Det ville bety at vi først måtte få med oss "monstersekkene" 200 høydemeter opp Jerveløyfti og så nye 150 opp det bratte Memuruskardet. Det ville sannelig kreve sine menn, og vel så det!
Etter at leiren var revet, tok vi sikte på ryggen opp mot Vestre Memurutindar, men vi ombestemte oss og fulgte ikke den snøkledte Jerveløyfti likevel. I stedet ville vi forsøke oss opp på mest mulig steingrunn, og valgte derfor å gå opp urda som ledet til topps vest for V4. Dette skulle vise seg å bli en feilvurdering av flere årsaker; både ved at det ble særdeles krevende å gå opp den ustabile urda med så tung bør og ved at vi senere måtte runde V4 på nordsiden fordi det ikke var mulig å komme ned på Austre Memurubre andre steder.
Det ble flere småkriser på denne etappen før vi var vel nede på Austre Memurubre, uten at det trengs å gå i detaljer. I tillegg til de fysisk krevende forholdene spilte vinden en utspsykende rolle, for der oppe på ryggen 2150 moh var den ganske sjenerende, selv om vi hadde den fra siden og i ryggen. Verst var det da jeg klarte å miste håndstroppen på den ene skistaven, og denne fløy av gårde. Men etter en kombinasjon av flaks og tålmodighet ble saken fikset, og vi kunne fortsette.
Hvorom allting er, så kom vi oss trygt rundt Vestre Memurutind (V4) og ned på Austre Memurubre der vi egentlig skulle ha kommet ned fra Jerveløyfti. Her i rimelig le for vinden ble det en god matpause, og humøret begynte å stige. Men helt siden vi hadde fått Memuruskardet i syne hadde den gnagende tanken om vi klarte å komme opp der plaget oss. Det såg styggbratt ut på avstand, men vi visste selvsagt at stigninger ofte løser seg opp ved nærmere ettersyn. Dessuten er jo Memuruskardet en gammel opp- og nedgang selv om den ikke er av de mest brukte lenger.
Vi kom oss over Austre Memurubre, fremdeles uten bruk av tau, og tok sikte på noen sittesteiner i passelig høyde under Memuruskardet. Nå såg vi at det ville gå greit å komme seg opp med stegjern og isøks og så runde inn på fjellet under den øverste toppskavlen, som heldigvis ikke dekket den vestre delen av skardet. Pga. slitet med "monstersekkene" opp forrige kneik, valgte vi å splitte transport- og tursekkene i to og ta det hele i to vendinger. Dette viste seg å være krevende nok, men med tiden til hjelp stod vi til slutt oppe i skardet med alt pikk og pakk. Det var en god følelse å vite at resten av turen i hovedsak ville gå nedoverbakke!
De to andre gav seg ikke med dette, men hadde en ubesteget 10-metring, Store Memurutind, midttoppen. De tok derfor turen opp til hovedtoppen og traverserte fram og tilbake til midttoppen. Jeg skulle selvsagt ha vært med opp den relativt korte vegen til hovedtoppen, men siden jeg hadde vært der i 2011 og vinden var kald nok her nede i skardet på 2130 moh, valgte jeg å heller ta det med ro i soveposen og vidsekken. Etter en gledesstrålende retur av de andre og en god matbit, salet vi på sekkene igjen og begav oss bortover Veobreen, etter hvert noenlunde i le bak Store Memurutind.
Vi kom oss raskt over det nokså flate partiet til bandet mot Veobretinden, hvor det siden 2011 var smeltet fram en sammenhengende morene. Her skilte vi lag, ved at kameraten gikk på en ny 10-metring under Leirhø som han satte igjen sist. Vi andre rant greit ned til den karakteristiske midtmorenen på Veobreen og ventet på han der. Så ble det enda en tur i soveposen for min del, da de to andre ville få med seg en ubesteget 10-metring på Veobrehesten også. De kom ikke mindre fornøyde tilbake fra denne turen, etter å ha fått meg seg hovedtoppen også; imponerende etter en lang dags strabaser!
Nå begynte det å kvelde for alvor, og vi var litt spente på forholdene nedover brefallet. Vi håpet nemlig å komme oss helt ned til tørt land ved Skauttjørna før vi slo leir for natten. For sikkerhets skyld tok vi på oss seler og tau, og vi fikk en veldig grei nedfart; først til venstre for topp 1964, så til høyre for moreneryggen som ender nede ved Skauttjørna. Her kunne vi renne slakt og fint helt ned av breen, og ved nærmere ettersyn ser det ut til å ha vært et optimalt veivalg. Brefallet er nemlig både bratt og oppsprukket stort sett alle andre steder.
Det var derfor superfornøyde karer som ankom Skauttjørna og fant både rennende vann og tørt, flatt lende. Det er ingen overdrivelse å si at det gjorde godt å få av sekkene og bytte til tørre sko og sokker. Fasit for dagen var 2 topper, om lag 550 høydemeter opp (og 950 ned) og 13 ½ timer på tur med flere gode pauser (pluss to lange opphold i soveposen for min del).
Mandag morgen våknet vi opp til strålende vær igjen, riktignok med noe av den samme sure vinden. Kameraten var grytidlig oppe for å få med seg to 10-metringer oppe ved Leirhø og Spiterhø, mens vi andre tok det med ro. Etter en god frokost tok vi skiene fatt for siste gang denne sesongen, og vi kunne gå ganske så langt på dem med litt kløktig veivalg. Men til slutt gikk vi i nesten ren slush, og det var bare å innse at våren var kommet for denne gang.
Vi hadde sett oss ut å unngå veien i Visdalen, og heller holde ned den umerkede stien langs Skauta rett til bilen ved Reinstråe. Vi fant stien greit og krysset elva så høyt oppe at den heter Steindalselva og har liten vannføring. Det ble en nokså lang og bratt nedtur til bilen for trøtte bein, men til slutt var vi framme og kunne gratulere hverandre med nok en uforglemmelig pinsetur i denne Jotunheimen som aldri skuffer.
User comments