Ivar og jeg dro til Drammen for å teste klatrefeltet på Bera. Fikk en psykologisk breakdown. Trodde Ivar kom til å dø, skjønte ikke hvorfor vi driver med dette livsfarlige greine her, mye maur, varmt, måtte stå å sikre i sterk strånende løs grus-hælvete. Vakke noe gøy i det hele tatt. Klatra på topptau og syntes det var drit skummelt! Mentalt virrvarr som var tatt av malstrømmen.
Skjønte jeg måtte ta noen grep, for sånn her kunne det jo ikke fortsette. Skulle liksom trene på å klatre på naturlig i dag. Hørte noen snakka om at det var best å være på Ytre Lahell i dag, som ligger helt nede ved fjorden. Forlot Bera i protest og kjørte mot Lahell. Leste føreren Drammengranitt på veien, og valgte heller å stoppe på Kinnartangenrenna. Hadde aldri vært der, en innmari kul renne med klatrevegger på begge sider, svalt og deilig i sommervarmen. Psyken min fant ingen ruter den ville være med på. Kjørte derfor 2 min videre til Hyggen hvor vi har vært før.
Psyken var snart i bunnen av malstrømmen, nå var det bare å komme seg opp. Tvinga meg selv til å klatre på naturlig, og valgte en 3'er rute jeg har gått flere ganger før. Var så redd og nervøs at jeg helst ville grine, men klarte å skjerpe meg, konsentrert sikring for sikring kom jeg opp den enkle ruta. Ikke særlig stolt av mitt bitchi humør denne dagen, men stolt av at jeg klarte å klatre en rute på naturlig. Det redda nok lysta til å fortsette.
Benutzerkommentare