Raudbergnuten - fjellheimens tryggeste sted 29.04.2018? (29.04.2018)  

Hadde nylig lagt merke til at kommunetoppen i Ål ligger "snublende" nærme hytten; i kjøreavstand; relativt sett, og da det i tillegg var meldt nydelig vært og lite vind denne søndagen var det bare å komme seg avgårde. Fruen ville ha mer horisontal skitur i dag, så jeg dro avsted alene. Ved ankomst Bjøberg hadde flere biler allerede parkert i p-lomme noen hundre meter over den gamle ærverdige fjellstuen. Kunne spenne skiene på allerede før kryssing av elven på broen i dalbunnen, videre oppover brattene i retning Bjøbergdalen var snøen hard og jeg tok på feller her. Idet jeg kom opp kneika og kunne se sørvestover i retning dagens mål; uten sikkert å kunne peke ut Raudbergnuten, så jeg at skiløperne foran meg gikk opp sørvestflanken mot Bjøbergnuten; trolig randofolk; ingen skulle øyensynlig i samme retning som meg. Varmt og godt, og etter kryssing av snødekket elv rett øst for Jegerheim bru kunne jeg konstatere at det var nærmest perfekt føre; hardt med 1 cm nysnø/hagl øverst. Tok av fellene og la på fiolett klister, som fungerte utmerket innover og oppover de, i alle fall i begynnelsen; slake stigningene. Holdt sør for Vesle Syningen og senere Raudbergholstjerne. Ett enkelt skispor, trolig fra dagen før, var det eneste jeg kunne se av nylig menneskelig ferdsel, men det forsvant etterhvert til høyre for min valgte rute. Vanskelig å peke ut hva som var Raudbergnuten, så jeg fulgte noenlunde vestsørvestlig retning. Først ved passering nordøst for 1706-toppen og vann 1623 kunne jeg se toppen, med en tilsynelatende massiv varde og veldige snøskavler i det bratte østhenget.

Ved ankomst Raudbergnuten via nordryggen, kunne jeg til min overraskelse konstatere at her var riktig så folksomt, 10-12 personer i tallet! Det viste seg at en lokal gruppe av Røde Kors Hjelpekorps, etter dialekten å dømme fra Hallingdalen et sted; var på kjentmannstur. Motoriserte fremkomstmidler var parkert i sørvestflanken av fjellet 20 høydemeter fra toppen; så hestekreftene var det i alle fall ikke noe å si på.
Jeg kunne ikke dy meg for å kommentere at fruens bekymring over at jeg la ut på tur alene, var fullstendig ubegrunnet i dag; toppen av Raudbergnuten var vel det tryggeste stedet i fjellheimen, for ikke å si i fylket som helhet; akkurat i dag!
Strålende utsikt fra Raudbergnuten; fra en for meg uvant vinkel, særlig ift dominerende Hallingskarvet i sørvest; og Hardangerjøkulen syntes å ligge "på feil side" av Skarvet. Et par av hjelpekorpskarene var også behjelpelig med den geografiske orienteringen. Mot nord litt mere skyer, og særlig over Hurrungane så det ut til å gå bygenedbør.
Her hadde imidlertid været vært nydelig hele dagen; solen hadde vært fremme 98% av turen, og selv her oppe over 1800 meter var det bare en svak bris, selv om skalljakke og undertrøye etterhvert ble i minste laget. Jeg forlot Røde Kors-folka for nedkjøringen med ønsker om god tur, og formaningen "skjer det noe, er det bare å ringe.."

Fast og fint øverste 100 høydemetrene, mens de neste 2-300 høydemetrene ble litt mer utfordrende ift å sette svinger, med 3-4 cm skarelag som jeg ikke hadde lagt SÅ godt merke til oppover. Fra ca 1450m var det slutt på gjennomslagsskaren; nå var det helt forutsigbar fast snø med 1 cm styresnø oppå, og det var bare å renne og renne og renne; det var ikke mange stavtakene jeg trengte å ta før jeg var nede ved Jegerheimbrua!

Tok dagens andre matpause i varmende ettermiddagssol i den lille stigningen før det siste nedrennet ned til Bjøberg, etter en over forventning flott tur. Vel hjemme på hytta kunne Bente fortelle at hun hadde hatt skyer "98% av dagen" på sin "Syndisrunde"..