Kårdalstindane mm. (31.03.2018)  

Forord
Denne turrapporten burde kun bestått av dagens My story på Snapchat, som inneholdt en fyldig liveoppdatering med kommentatorspor fra rektorens (Lukken (Ole André Lukkedal)) utallige krumspring, men jeg må dessverre nøye meg med kun tekst og stillbilder.

Rapport
Målet for dagen var å komme seg på Kårdalstindane pluss et par andre nye topper i området. Rektoren hadde, i kjent stil, insistert på grytidlig start for å unngå å komme i konflikt/kontakt med den forventede folkevandringen til Blæja. Ettersom jeg tilbrakte påska hjemme på Nesjestranda fristet det lite å måtte kjøre derfra sånn ca 0400 for å rekke rektorens tidsskjema. Jeg slo derfor på stortromma og kjørte til Stranda kvelden i forveien og tok inn på Stranda hotell. Ikke mye å melde derfra, bortsett fra at jeg rakk en øl i baren, fikk med meg at de lokale herjet til livemusikk i "danse/discoområdet" og at det slitne rommet jeg fikk tildelt manglet lys i taket.

Morgenen rant og jeg rakk med et nødskrik å få med meg hotellfrokosten før jeg måtte haste avgårde for å rekke avtalt oppmøtetid i Norangsdalen klokka 0730. Anslagsvis minst to timer før alt av andre påsketurister som skulle på Blæja ville ankomme. Her gikk det ikke mange minutter før det kom en kjent lyd fra bilen til rektoren (les: en tirade av ord av typen som ikke gjør seg på trykk, inkludert beskrivelser av visse kvinnelig kroppsdeler i den nedre regionen av corpus). Årsak: Skistøvlene til rektoren, som for øvrig også har kvinnelige trekk, var ikke å oppdrive. Jeg må innrømme at jeg et lite sekund eller to kjente på et snev av irritasjon over å ha kjørt fra Nesjestranda, tatt inn på hotell og stått opp i gryotta for å måtte snu på parkeringa. Håpløsheten gikk heldigvis fort over i løsningsorienterthet. Det måtte da finnes en dame i området som kunne låne ut et par skistøvler! Første forsøk ble Villa Norangsdal. Rektoren ble sendt inn på sjarmoffensiv, mens jeg dokumenterte for harde livet. Selv om han fant opptil flere hyggelige damer, var det ingen utlånsstøvler å oppdrive, og det var en slagen mann som returnerte til bilen. Jeg foreslo da at vi kunne kjøre tilbake til Stranda og sjekke med Uteguiden. Som sagt så gjort; det er jo bare 4 mil til Stranda. Dette viste seg å være en god ide, og etter 8 mil ekstra kjøring, var vi omsider klar til å starte turen, klokka 0930. Fortsatt før de første påsketuristene...

Da vi skulle begynne å gå kom de første folka på parkeringa. I frykt for å få selskap ble det derfor til at rektoren satte fullt trøkk opp mot Blæja.

© Jørn Ø

© Jørn Ø

© Jørn Ø

Vi valgte å spare Blæja til returen, og kjørte direkte ned sørover fra sadelen under toppen. Fikk noen fine svinger på god snø før vi begynte på den bratte oppstigninga langs ryggen til Kårdalstindene.

© Jørn Ø

© Jørn Ø

© Jørn Ø

Utsikta fra Kårdalstindene utover Hjørundfjorden er av de bedre på Sunnmøre. Fra toppen kjørte vi et stykke nedover mot fjorden for å få enda bedre utsikt. Her tok vi oss en god matpause på en liten fortopp.

© Jørn Ø

© Jørn Ø

Etter noen høydemeter opp igjen til Kårdalstindan ble det ei knallbra nedkjøring i retning Høghornet. I alle fall for min del. Rektoren hadde putta fellene i jakka før nedkjøringa, men hadde trolig ikke stramma hoftebeltet over jakka. Det resulterte i at den ene fellene plutselig smatt ut og skled elegant nedover det bratteste partiet i sørsida og forsvant ut av syne. Vi kjørte ned mens vi prøvde å se etter fellen, men endte opp med å kjøre langt forbi før vi fikk øye på den noen hundre høydemeter lengre opp. Rektoren fikk derfor gleden av å labbe opp igjen på beina (av en eller annen grunn med sekken på ryggen i djupsnøen), mens jeg lå på ryggen og spiste sjokolade i solsteiken og jobbet med å dele opptrinnet på SoMe. Gode venner vokser ikke på trær.

© Jørn Ø

© Jørn Ø

Videre mot Høghornet var utsikta fortsatt av det akseptable slaget.

© Jørn Ø

© Jørn Ø

© Jørn Ø

Også her fikk vi en veldig bra nedkjøring i retning Kvitelvsvatnet, før vi skviste ut de siste kreftene opp til Blæja.

© Jørn Ø

© Jørn Ø

© Jørn Ø

Fra Blæja så jeg at det utrolig nok, med tanke på at det må ha vært flere hunder skispor og fullstendig ihjælkjørt langs normalveien, fortsatt var helt urørt og perfekt snø i den litt brattere direktelinja østover fra sadelen mellom Blæja og fortoppen (takk og lov for saueflokkmentalitet). Her fikk vi påskas beste nedkjøring og en fantastisk avslutning på en sjeldent fin dag i fjellet.

Til de i LFTK som hadde håpt på flere juicye detaljer, må jeg bare beklage og vedgå at det sikkert er diverse hendelser relatert til "på og av med stegjern", termoser med varm saft og andre mer alminnelige særegenheter som burde ha vært beskrevet, men enkelte ting går dessverre i glemmeboka når man venter nesten to år med turrapporteringen.