Skrekkopplevelse ved Vettisfossen (13.03.2018)

Written by 500fjell (Sondre Kvambekk) GSM

Start point Hjelle (80m)
Characteristic Ice climbing
Duration 9h 45min
Map
Visits of other PBEs Islinje Utladalen (300m) 13.03.2018
Vettisfossen 13.03.2018

Årets definitive mål for isklatresesongen har vært å klatre majesteten selv, Vettisfossen. Norges høyeste uregulerte foss med sine hele 273 meter i fritt fall. Jeg får ofte spørsmålet stilt: ”Isklatring? Er ikke det farlig?”. Da svarer jeg vanligvis at det kan gjøres innenfor relativt trygge rammer opp til et viss nivå. Nemlig når man klatrer fritthengende is uten understøtte, og fosser med høy vannføring. Vettisfossen byr på både partier med fritthengende is og høy vannføring. Det gjør at det kreves stor kompetanse for å vurdere når den er trygg nok til å klatres, i tillegg til solide klatreferdigheter. Det er slettes ikke hvert år den er trygg nok å klatre, men denne vinteren så det ut til å bli forhold, første gang på fem år.

Morgenstund i Utladalen.
Morgenstund i Utladalen.

Juraj, en venn av David som var min klatrepartner for anledningen har hatt base på Avdalen gård denne vinteren og kunne gi oss ferske oppdateringer på hvordan Vettisfossen hadde formet seg. Mens jeg var på metodekurs i Romsdalen fikk jeg tilsendt bildet som utelukket alle tvil. Vettisfossen var inne! Stor som et monster, og for første gang på lang tid hadde iskjegla i bunn formet seg helt opp til midtpartiet. Det kriblet i hele kroppen, og jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg av gåre og gjøre et forsøk på å klatre den.

Der er monsteret!
Der er monsteret!

Noen dager senere var sekken pakket, hodet var mentalt ladet og jeg og David var på vei mot Hjelle i Utladalen fra Sogndal. Vi hadde kontakt med en fotograf som skulle lage en reportasje av stuntet, og han skulle komme inn noen timer etter oss. Dette skulle bli spennende! Rundt kl. 06.30 labbet vi i vei fra Hjelle og innover Utladalen, Norges dypeste dal. Det hadde vært klarvær i natt og betydelig kaldere enn det som var spådd ifølge yr.no. Tenkte som så at det er bra det er kaldt da det kanskje ville være mer gunstig for å klatre en foss med så mye vannføring.

Det var ingen problem å gå til fots inn den noe isete veien inn til Vetti. Etter 1,5 timers gange nærmet vi oss fossen. Jeg var spent på om den var like mektig som på bildet jeg hadde fått tilsendt. Da vi fikk se fossen på ekte bleknet ansiktene våre. Fossen hadde rast sammen! I alle fall store deler av toppartiet hadde rast ut og dratt med seg all isen i midten av fossen nedover. Hvordan i all verden? Vi måtte nærmere og studere…

Måtte litt nærmere for å se.
Måtte litt nærmere for å se.

Jeg så på rasrestene at dette måtte ha skjedd natt til lørdag siden det lå nysnø over isblokkene i bunn. Det kan stemme i og med at det hadde vært to uker med streng kulde, deretter noen dager med mildere vær opp i mot 0 grader, og så igjen en klarværsnatt med kulde. Fosser med fritthengende is er svært sensitive for temperatursvinginger, spesielt fra mildvær til kulde da isen trekker seg sammen og sprekker opp. I tillegg kom snøen før den strenge kulda denne vinteren. Det kan også føre til at vannføringen i elvene er høyere enn ellers.

Mektig og forlokkende, men ikke i dag...
Mektig og forlokkende, men ikke i dag...

David og jeg studerte ruta videre. Ville det rase mer? Selv tenkte jeg at hvis det ikke har rast siden lørdag så vil det ikke komme så mye mer nå. Men det har jo vært klarvær i natt også, og det gjorde at jeg fikk en dårlig magefølelse. I tillegg ville det bli en van(n)vittig kald opplevelse å måtte krysse ”midtstripa” med fossende vann høyere oppe. Vi stod og gravde oss i hodet en hel halvtime. Begge var enige, fossen står der forhåpentligvis også de neste vintrene, dersom ikke Statkraft legger denne perlen i rør (da skal jeg lenke meg fast!). Litt betuttet og med hengende hode snudde vi nesa andre veien.

Få minutter senere gikk det et digert ras fra området markert i rødt. Godt vi ikke forsøkte..
Få minutter senere gikk det et digert ras fra området markert i rødt. Godt vi ikke forsøkte..

Idet jeg tok opp telefonen for å gi beskjed til fotografen at vi ikke kommer til å klatre fossen hørte vi at det tordnet bak oss. Jeg snudde meg og så til min forskrekkelse at en del av fossen knakk av i toppen. Flyvende isklumper store som lastebiler og campingvogner kom dundrende nedover og skapte en eksplosjon i hele juvet. Så ble alt stille. Jeg skalv som et aspeløv, lo og gråt samtidig. Vi så på hverandre, sa ingenting før jeg fikk stotret fram: ”noen ganger er man virkelig glad for å ha evnen til å snu i tide”. Det er slik man skaffer seg et langt liv i fjellet. Det er ingen tvil om at dersom vi hadde gjort et forsøk ville vi strøket med umiddelbart da raset gikk. Man må ha respekt for naturen og kjenne sin besøkelsestid…

Studerer en mulig linje å klatre i stedet.
Studerer en mulig linje å klatre i stedet.
Linja litt til venstre klatret vi.
Linja litt til venstre klatret vi.

På vei nedover Utladalen fikk vi kontakt med Juraj som møtte oss i nærheten av Vettisgjelet. Han var glad for at vi tok til fornuft og lyttet til faretegnene naturen hadde gitt oss. Juraj viste oss en linje som et utenlandsk team hadde klatret for noen dager siden. På motsatt side av Utladalen i forhold til Avdalen gård. Linja så estetisk ut, og når vi først var i området hadde vi jo ikke så mye annet fornuftig å finne på.

Gikk greit å krysse elva.
Gikk greit å krysse elva.
Racke opp.
Racke opp.
David på første taulengde.
David på første taulengde.

Juraj labbet opp igjen til Avdalen og fulgte med oss i kikkerten. Vi krysset elva og ruslet oppover et par hundre høydemeter til vi stod ved innsteget på fossen. David tok første taulengde (WI4), jeg ledet andre taulengde (WI6) og David siste (WI5). Fossen hadde understøtte, men ingen kontakt med veggen bak. Derfor føltes det litt spennende ut å lede. Prøvde å være skånsom med isøksa. Rappellerte ned igjen samme vei på to rappeller. Bra å ha klatret noe i dag, og det føltes godt etter det vi opplevde tidligere denne dagen.

Estetisk! Avdalen gård i bakgrunnen.
Estetisk! Avdalen gård i bakgrunnen.
Standplass.
Standplass.
David hakker seg oppover.
David hakker seg oppover.
Studerer veien videre.
Studerer veien videre.

Møtte Juraj igjen da vi var kommet ned til veien igjen. Utladalen har jammen meg mange muligheter for isklatring, men dette var nok en av de siste isklatreturene for i år. Alt som er sørvendt er så å si ødelagt av sola, men i nordvendt kan man helt sikkert klatre en stund til. Om det blir Vettisfossen en gang i fremtiden får tiden vise. Det som er sikkert er at det skal gjøres raskt og med ekstremt gode forhold og jevne temperaturer.

Vendereis.
Vendereis.

Takk for turen, David!

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.