Nordmarka øst: Glotjernskollen, Eriksknatten ... (09.03.2018)  

Mange år siden vi bodde i Nittedal, så det var med en eim av nostalgi jeg kjørte oppover boligfeltet på Rotnes og forbi Nittedal stasjon denne fredags ettermiddagen. Vi bodde riktignok lengre nord i Nittedal, men gikk av og til trilleturer med vår førstefødte i gatene på Rotnes. Nå kjørte jeg til enden av Tumyrveien, hvor det er merket parkeringsplass på kartet. Det er ingen gigantisk parkeringsplass, men det var allikevel plass til noen flere enn de 2 bilene som sto der da jeg ankom.

Sola hadde tittet fram av og til mens jeg kjørte fra Oslo til Rotnes. Det var også meldt lettere vær med sol på ettermiddagen, men nå da jeg var klar til å gå, hadde det skyet helt over igjen. 2-3 minusgrader var imidlertid helt perfekt. Det holder i massevis til godt skiføre.

Løypenettet i Nordmarka er helt fantastisk. Forståelig nok kan ikke alle løyper være nypreppa til enhver tid, og på rundturen jeg hadde planlagt denne dagen, var det stor variasjon i hvor ferske løypene var.

De første 7 km skulle jeg følge løyper vestover. Mye av sporene her var ikke kjørt opp de siste 3-4 dagene, men det var mange som hadde gått her, så selv om det hadde kommet noen centimeter med lett snø dagene i forveien, var det greie spor å gå i.

© Nils Haugene

Sør for Manntjern skulle jeg forlate skisporet for en stund for å gå over Glotjernskollen (525). Relativt slakt oppover mot toppen, bortsett fra helt i starten hvor det var en bratt kneik på ca 15 høydemeter. Og denne kneika like etter at jeg forlot skiløypa skulle bli en av de tyngste bakkene jeg har hatt på ski noensinne. 15 høydemeter føltes som hundre! Jeg sank nedi til langt opp på leggen. Eneste måte å komme opp på var å gå sidelengs med skiene. Og det tar tid i dyp snø. Spesielt når små trær står i veien i tillegg. Denne kneika med påfølgende 300 meter bortover bød på tidenes baksing i min skikarriere. Skogen ble nemlig ganske så tett og uveisom rett etter 15-meters kneika. Følte det gikk en evighet på denne etappen.

Fra drøyt 450 moh hvor jeg nærmet meg en mindre myr, lysnet det betraktelig med tanke på fremkommeligheten. Skogen ble mye mer åpen, og slik forble det helt til topps. Slak og fin bakke uten hindringer. Mot toppen kom jeg inn på et nedsnødd skispor som ledet i retning toppen, men hvis det var toppen denne skiløperen hadde vært ute etter, er jeg redd vedkommende bommet. 50 meter før toppen gikk skisporene i en annen retning...

På Glotjernskollen (525) var en eventuell toppvarde godt gjemt under den dype snøen. Utsikt var det lite av, men tørst var jeg etter all kavingen litt tidligere. Jeg helte innpå velfortjent drikke, og spiste en Kvikk Lunsj. Fremdeles helt overskyet, men langt i vest så det ut som sola skinte.

© Nils Haugene

Fra toppen var jeg litt usikker på hvor jeg skulle kjøre ned for å komme raskest til løypa som går øst for Holmetjern. Nedkjøring i løs snø er jo litt gøy, men det var ikke bare å kjøre rett på her nei. Små skrenter og mye trær ga noen utfordringer, og glad var jeg da jeg endelig kunne stampe over Holmetjern uten hindringer foran meg.

© Nils Haugene

Opp fra Holmetjern fikk jeg en unødvendig sving da jeg var usikker på hvor den oppkjørte løypa gikk. Det var veldig behagelig å være tilbake i skiløypa, selv om sporet som går i svinger østover ikke var oppkjørt på noen dager. Men noen hadde heldigvis gått før meg siden siste snøfall, så det var greie spor å gå i her.

Oppe på høydedraget ble det langt mer åpent igjen på grunn av alle myrene. Trivelig terreng å gå i. Ved Blekketjern skar jeg ut i terrenget igjen for å plukke med noen små koller som ligger nært skiløypa. Mer tråkking i løs snø sugde krefter, men jeg ville allikevel tyne ut ennå mer ved å ta med Eriksknatten (517) også. Mens jeg fulgte en smal myr nordover på vei mot denne siste toppen, lyste kveldssola opp tretoppene. Dette ga fin stemning noen minutter, innen jeg forsvant inn i skogen igjen for å kave oppover mot Eriksknatten. Det var ikke snakk om mange høydemeter her, men beina var tyngre nå og det gikk smått.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Eriksknatten (517) gikk jeg først nord til trig.punktet, før jeg fulgte mine egne spor tilbake til høyeste punkt, som befinner seg 80 meter lengre sør. Nå nærmet det seg solnedgang, og det merket jeg på lyset. Jeg tok kjapt noe drikke og knasket i meg litt nøtteblanding, før jeg ruslet tilbake i mine egne spor mot skiløypa lengre sør.

Det skumret fort nå, og jeg hadde igjen rundt 7 km til bilen. Heldigvis skulle jeg kun følge løyper den siste etappen.

Østover mot Varingskollen (546) mørknet det fort, men foreløpig greide jeg å skimte løypa foran meg. Nordvest for Heitåsen (460) kom jeg til et løypekryss, og her fortsatte jeg inn på et helt nypreppa skispor. Her hadde ingen gått før meg. Nå trengte jeg ikke å se løypa foran meg. Var jo bare å følge trikkeskinnene...

Men luksusen varte ikke lenge, for rett nord for Heitåsen kom et nytt løypekryss, og nå tok jeg til høyre for å følge løypa sørover. Her var det tilbake til mer nedslitte spor som var flere dager gamle. Da jeg hadde passert øst for Heitåsen (460) og sto under høyspentlinja, måtte jeg grave fram hodelykta fra sekken. Nå ventet noen nedoverbakker, og jeg så ikke lenger sporene foran meg. Ikke godt nok i hvert fall, til at det var trygt å kjøre på litt i bakkene.

Jeg fulgte sporet under høyspentlinja til jeg var nede på Svenskemyra. Nytt kryss der, hvor jeg tok østover på nye og svært gode spor. Siste biten nedover mot Holnippeldammen og forbi denne, gikk som en drøm takket være lyset fra hodelykta og nypreppa løype. Og da var det ikke langt igjen tilbake til parkeringsplassen i enden av Tumyrveien.