Blåtime og måneskinnstur på skare i streng kulde (28.02.2018)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Midttun (245m) |
|---|---|
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 2h 57min |
| Distance | 11.7km |
| Vertical meters | 756m |
| GPS |
|
| Ascents | Såtefjellet (666m) | 28.02.2018 |
|---|---|---|
| Vedafjellet (673m) | 28.02.2018 |
Hadde pakket utstyret i bilen dagen i forveien, og satte kursen mot Osterøy med en gang etter jobb. Det var en av disse sjeldne dagene der ikke en sky var å se på himmelen. Det hadde vært ganske kjølig i Bergen de siste dagene. Tempen i dag var -13 grader, og derfor ikke noe unntak.
Jeg måtte se å utnytte disse dagene da jeg hadde mulighet. Planen for dagen var en tur på Såtefjellet og Vedafjellet. To greit slake topper på Osterøy. Jeg gledet meg stort, og så frem til en magisk solnedgang, blåtime og fullmåne-tur. Alt i en pakke.
Jeg parkerte til siden i en bred sving nedenfor noen hus og gårder på Midttun. Ble her møtt av en kraftig vind da jeg åpnet døren. Å få dette i tillegg til sprengkulde var jeg ikke forberedt på, og håpet ikke det skulle blåse like kraftig i høyden. Jeg skiftet i en fei og tok på meg skiene litt lenger inne på anleggsveien mot Tveitaråsen. Hadde pakket en lett og liten sekk med kun det mest nødvendige. Forsøkte å holde et høyt tempo for å utnytte dagslyset til min fordel.
Jeg krysset en stor mark ved gårdene på Tveitaråsen og fortsatte opp den bratte lien nordvest for Flonsdalen. Denne lien så ut som naturens svar på en heftig kulekjøringsløype. Snøen hadde lagt seg som et fint teppe over steiner og hauger. Det var et solid og tykt lag, så det var ingen grunn til å bekymre seg for riper i skiene.
Holdt tempoet videre oppover lien og kom omsider over tregrensen. Her kom den kraftige vinden tilbake. Det var ganske heftig, og for første gang frøs jeg av å gå fort i isalasjonsjakke. Måtte hive på meg en vindjakke utenpå. Hals en måtte trekkes over munn og nese, og hetten måtte på.
Nå var solen gått ned, og blåtimen var igang. Månen lyste som en sol, og livet var herlig. Jeg angrep Såtefjellet via nordvestsiden. Det så litt bratt ut på avstand, men synet bedrar og jeg kunne legge ruten i helling under 30 grader hele veien opp. Her var det steinhard skare og til dels is. Kortfellene gav såvidt feste. Rakk akkurat å komme til toppen av Såtefjellet før mørket kom. Utsikten var helt rå. Lysene fra Bruvik og Vaksdal, fjorden, de kritthvite fjellene og fullmånen som lyste opp det hele. Dette gav en opplevelse for livet.
Vinden herjet, og jeg kunne ikke ta lange pauser. Knipset noen bilder og tok en slurk iskaldt vann før jeg flekket av fellene, skrudde på hodelykten og kjørte nedover samme vei jeg kom opp. Så på mulighetene for å skrå nedover på høyre side litt tidligere for å vinne litt høyde, men det var for bratt. Skrenset meg forsiktig ned på den harde skaren og kjørte rolig sikksakk.
Da jeg omsider var nede, valgte jeg å skrå mot nord i stedet for å renne helt ned til kraftlinjen for å så gå mye opp igjen senere. Da kunne jeg utnytte høyden mot retningen jeg skulle. Dette var en vurdering som skulle vise seg å være hinsides tankeløs. Området jeg nå befant meg i, var formet som et bredt juv med elven som rant i midten. En perfekt terrengfelle. Sørflanken på min høyre side var bratt. Plutselig braker det, rister i bakken og en diger sprekk skyter fart bortover. Jeg løser ut et flakskred og reagerer med å satte fart ned mot elven.
Skredet jeg utløste stopper med det samme, og flakene var ikke spesielt tykke. Et veldig lite skred altså. Med tanke på størrelsen på fjellsiden, hadde jeg neppe blitt begravet i dette skredet dersom jeg hadde blitt tatt. Likevel er det en tankevekker. Jeg brukte ikke hodet. Det burde ringt en bjelle da jeg rant inn i en leside og snøen plutselig gikk fra å være isete og hard, til å bli myk og lett vindpåvirket. Jeg registrerte heller ikke brattheten eller terrengfellen. Det er et faremoment når man er på tur i mørket. Man har ikke det samme forholdet til bratthet og høyde som i dagslys. Man mister totaloversikten over terrenget. Selv med hodelykt.
Jeg kom meg raskt ut av området og da jeg skiftet til langfeller måtte jeg ta en runde med meg selv. Til tross for at dette var et lite og ganske ubetydelig skred, kunne det gått verre. Jeg var sint på meg selv for at jeg ikke hadde brukt hodet. Det var mørkt og jeg gikk helt alene. Da må man også ta ekstra forholdsregler, ikke øke risikoen.
Jeg hadde nå fått en kraftig advarsel, og fortsatte å nyte turen. Jeg tok en ekstra nøye vurdering av ruten videre. Oppover mot Vedafjellet holdt jeg meg godt under 30 grader, og brukte tid på å finne stedene jeg visste var 100% safe. Jeg var hele tiden forberedt på å snu dersom jeg ikke fant en trygg rute.
Etter mye opp og ned i det kuperte området, skrådde jeg oppover i slakt terreng mens jeg fulgte kraftlinjen. Jeg hadde gjort gode vurderinger hele veien og nøt måneskinnet. Hodelykt var ikke nødvendig her oppe. Ankom toppen av Vedafjellet, og ble stående for å nyte utsikten mot Bruviknipa. Tenkte tilbake på turen jeg hadde der i desember i fjor.
Jeg tok noen kjeks og flekket på ny av fellene mens jeg satte fart nedover. Kom ganske raskt opp i fart på isen. Her var det viktig å regulere hastigheten. Fulgte samme rute ned igjen, og fortsatte nå nedover Flonsdalen. "Kulekjøringsløypen" var gøy, selv med fjellski. Fortsatte oppover marken ved gårdene på Tveitaråsen og kom ut igjen på veien som ledet ned til bilen på Midttun. Takk for supre naturopplevelser og et flott turminne! Osterøy slår aldri feil!
Kart
User comments