Stangfjellet på Osterøy (18.02.2018)

Fjellskikurs, bratt nedkjøring og whiteout

Det var søndag og ny tur stod på programmet. Dagen i forveien hadde jeg vært på Hæddena og Hoklane på Osterøy, og etterhvert som nye topper blir besteget, må jeg stadig lenger inn på denne øyen for å jakte flere.

© Endre Myrdal Olsen

Raymond var giret på å bli med, og jeg tenkte Stangfjellet ville være et flott turmål denne dagen. Vi kjørte ut til Osterøy i et nokså grått vær, men det var absolutt antydning til en mer klar himmel. Etter å ha kjørt opp den smale, glatte og delvis svingete veien fra Gjerstad, parkerte vi i en lomme ved Byrkjeland. Her starter stien opp til Stangefjellet. Planen var å følge denne på ski. Snøforholdene så greie ut.

© Endre Myrdal Olsen

Det var lenge siden Raymond hadde stått på ski, så dette ville bli en slags treningstur for hans del. Han fikk låne mine fjellski mens jeg gikk på rando. Det gikk fint i starten. Litt uvant for Raymond, men ski er som alt annet en tilvendingssak.

Snøen var råtten i skogen, og steinene lurte like under det tynne langet. Her gjaldt det å passe på hvor man tråkket. Over trengrensen var det imidlertid mer snø. Her ble det også betydelig brattere. Raymond fikk ikke godt nok grep med kortfellene, så vi skiftet til langfeller for ham også.

© Endre Myrdal Olsen

Vi gikk sikksakk oppover og Raymond fikk øve seg på kickturns. En vanskelig øvelse å mestre i starten. Det var mye busker som ikke var snødekt og i tillegg til brattheten, ville dette være et lite gunstig sted å renne ned for Raymond, som hadde fjellski. Jeg ville derfor legge returen et annet sted.

Lenger oppe slaket terrenget ut og vi kom til en rød hytte som jeg måtte ta noen bilder av. En fin kontrast til alt det hvite. Videre opp til toppen var det tåke og whiteout. Det snødde litt og vinden tok seg opp. Vi droppet derfor avstikkeren bort til utsiktspunktet, hvor man visstnok skal kunne se store deler av Osterøy. Hadde ikke sett stort i dag likevel.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom omsider opp til toppvarden, og hev i oss en skive og noe vann før jeg skiftet til kjøremodus på ski og støvler. Sørsiden ned mot Gamlestølen så noe slakere ut. Derfor valgte vi å heller renne ned her. På grunn av whiteouten, så vi ikke en drit. Derfor måtte jeg renne i forveien med GPSen i hånden et lite stykke, til vi var kommet under tåkehavet.

Raymond slet med å holde balansen på fjellskiene, og falt mye. Vi kom ned til et bratt parti som så veldig artig ut. Jeg fikk noen kule svinger ned her. Raymond tok av skiene og satte seg på baken. Dette var en litt kortere variant enn å renne helt ned til Gamlestølen. Nede ved tregrensen kom vi til et bratt parti hvor det var så tett mellom trærne at jeg ikke hadde sjangs til å kjøre på ski. Flekket de av og tok dem i hendene mens vi karret oss ned på en åpen slette.

© Endre Myrdal Olsen

Nå var det bare å ta seg opp noen høydemeter før vi kom inn på stien vi hadde fulgt tidligere. Herfra rant vi ned til bilen. Haukeblikket etter steiner var påskrudd hele veien nedover her. Solen hadde kommet frem idet vi ankom bilen ved Byrkjeland. Nå var det bare å sette kursen mot Bergen igjen. Tusen takk for turen Raymond!

Kart