I dag skulle omsider Brunstadhornet til pers. Toppen ruver godt når man kommer kjørende fra Sykkylven mot Stranda, og grunnen til at den har fått stå i fred de 7 første årene på Sunnmøre er kanskje først og fremst den litt lange innmarsjen sammenliknet med mange av de andre toppene i området. Dagens turfølge (som det viste seg skulle tynnes noe ut underveis) bestod av Bernt, Robert og Vegard. Vi hadde små forhåpninger om å finne bra snø ettersom det var over en uke siden forrige snøfall og det hadde vært mange dager med mye vind i fjellet. Været var det derimot lite å si på, med 6 minusgrader og sol fra tilnærmet skyfri himmel.
Vindpakka snø og skare fra Vellesetra og opp Gullmorbrekka. Sola holdt seg bak fjellrekka, og muligens var det derfor, og ikke pga gnagsåret, at Bernt allerede hadde snudd?
Sørvestflanken på Brunstadhornet. Det er mulig å entre den de fleste steder langs ryggen inkl. direkte fra toppunktet. Aldri spesielt bratt og med mye artig terreng. Vi kjørte ei linje ca midt i sida.
Nokså brukbar utsikt sørover sett fra sørøstryggen. Strikkmotoren (og motivasjonen) til Robert hadde her fått nok av kartongsnø og glipptak oppover ryggen, og dermed var vi to.
User comments