Korpehaugen (10.12.2017)

Ankomst Skruklia kapell, og termometeret viser -13 midt på dagen! Gitt tilstandene sørøst på Romerike, har jeg til nød valgt langt undertøy. Jeg hadde heller ikke forutsett et ganske bra snølag både nede i dalen og på toppnivået, gitt masseødeleggelsesværet som herja midt i uka. OK, opp den lange, jamne stigninga på stien mot Lundbergkollen. Mot toppen mister jeg den snødekte stien og havner på et vestlig punkt. Etter hvert når jeg en liten varde. Utilgivelig dårlige kartstudier medfører at jeg ikke veit at det er Kalvehaugen som er toppen, men fortsetter ufortrødent i 30 cm snø mot Korpehaugen, med elgen som spormester. Det er først etterpå jeg får sjokk når jeg ser PF på velkjente, men akk så usjølstendige Lundbergkollen. Grrrrr
Så er det Akershus' ukjente 3. høyeste tind som skal nås. Det er lett å komme seg ned i dalen mellom toppene, og videre går det via noen myrkanter til ryggen nordover mot Korpehaugen. Toppunktet er ganske markert, og ei bustete tørrbusk markerer toppen.

Så er det dagens siste snøvasseetappe opp til Toppåsen. Igjen går det fint å komme seg ned i den grove skauen, rikt dekorert med skjegglav. Jeg tipper mye av disse toppartiene hadde passert som "eventyrskog" i henhold til Oslonaturvernforbundets begrepsbruk, til tross for at grandominansen nok viser kultur ganske langt tilbake i tid. Sjøl tenker jeg at det beste hadde vært om noen med tilstrekkelig kjøttvekt kaller hele greia en stor nøkkelbiotop og får det konservert som det står.
Jeg kommer opp litt langt sør og må langt nordover før jeg finner det topplause platået. Her betrår jeg et større antall steiner og forlatte maurtuer for å forsikre meg om at jeg har vært oppe. Snart begynner det å helle kraftig mot Toten og Arktis, og da venter returen langs høyeste rygg sørover og ned til driftsvei. På ett punkt er det antydning til utsikt i rødmende kveldslys. Litt inne i veinettet treffer jeg en godt voksen kar fra Hadelandssida som har vært på tur og kryssa sporene mine opp mot Lundbergkollen. Han er den som er best kjent i åsene her, sier han, for alle de gamle i Skruklia har dødd ut. Vel verdt pratestopp med andre ord.
Godt nede der jeg har parkert er det 15-16 blå grader. Varmen i føttene er gjenvunnet etter at vassinga tok slutt, men fingrene bruker hele Skruklia og vel så det på å komme opp igjen.