Half Dome – The Regular Northwest Face (21.10.2017)

Written by 500fjell (Sondre Kvambekk)

Characteristic	Alpine climbing
Map

Ascents	Half Dome (2,963m)	21.10.2017

"Thank God Ledge" - gjelder å ikke se ned!

Selve symbolet på Yosemite er for veldig mange fjellet som dukker opp i enden av tunnelen, nemlig Half Dome. Etter å ha blitt noenlunde varm i trøya og kommet levende ned fra The Nose på El Capitan var jeg fylt av positiv energi. Selv om det hadde vært en tøff påkjenning tok det ikke mer enn et par dager før jeg begynte å planlegge neste eventyr. Regular Northwest Face (23 taulengder, 5.9 C2 eller 5.12c A0) på Half Dome er den enkleste ruta opp den stupbratte nordvestveggen. Selv om veggen er ”kun” 500 meter og dermed omtrent halvparten så høy som El Cap, og at de fleste taulengdene er lettere gradert så skal man ikke ta for lett på denne turen. På mange måter vil jeg si at en tur opp veggen på Half Dome er mer krevende i og med at det er mye lenger og krevende innmarsj. Terrenget og linjeføringen gjør at heising av tung sekk vil bli et helvete. Derfor velger de aller fleste å kjøre ”ligh n fast” varianten med hele veggen i ett støt, alternativt (det vi gjorde) med en overnatting på Big Sandy Ledge oppe i veggen. Overnatting ved innsteget natten i forveien bør gjøres uansett.

Etter å ha lest om ”The Death Slabs” som man må passere opp mot innsteget var verken Andreas eller Kristoffer særlig lystne på å bli med meg på denne turen. Derimot ble jeg og Øystein et team. Vi hadde aldri klatret sammen tidligere, og hadde knapt kjent hverandre mer enn noen få dager her i dalen. Før en slik tur er jeg opptatt av at man har et godt samspill og god kommunikasjon med den man klatrer med. Så etter et par oppvarmingsturer til Snake Dike og High Cathedral Spire for å få inn litt rutiner følte vi oss modne til å prøve oss på Half Dome.

Ifølge føreren må man, dersom man skal bestige Half Dome og overnatte ute i skogen anskaffe permit for bestigningen i tillegg til såkalte lufttette bear cans for at ikke bjørnen skal kunne lukte maten din. Etter å ha pratet med en del lokale klatrere så mente de at det var like greit med pakkposer og holde maten nær der du sover. Da vil bjørnen holde seg på avstand, fordi den skyr mennesker. Vår plan ble altså å bruke en dag på å vandre opp Death Slabs til innsteget på ruta, fiksere tau for de tre første lengdene og overnatte ved innsteget. Deretter klatre veggen på to dager med overnatting på Big Sandy Ledge og med en så lett som mulig heisesekk. Avslutningsvis vandre hjem igjen via turiststien til Half Dome. Vi klatret med et rack bestående av doble kamstørrelser fra strl #0,3 til #4 Camalot i tillegg til noen små aliens. Vi hadde triple kammer i strl #0,5-#2. I tillegg hadde vi med en camhook og en skyhook som vi faktisk fikk bruk for. Som på The Nose anbefales virkelig Totem kamkiler og aliens. De biter svært godt på granitten, og spesielt Totems er fine i flerrende pinscar sprekker. Vi satset på å friklatre det aller meste, men klatre teknisk på omtrent fem taulengder. Derfor var vi nødt til å ha med ett sett med jumarer, taustiger, grigri og daisychains i tillegg til alminnelig friklatreutstyr. Som på The Nose, du får aldri ”nok” skrukarabinere, når man skal heise, klatre teknisk og styre på. Vi klatret med ett heltau og hadde et halvtau til heisesekken (skal man ha en tyngre sekk bør man vurdere heltau som er statisk). Hansker er viktig!

‹

›

Death slabs – anmarsj og fiksing av tau

Den 21. Oktober ble vi sluppet av langs veien inn mot Mirror lake. Sekkene var lesset med utstyr, vann og mat, men vi hadde vært ekstremt kritiske til hva vi skulle ta med og visste at ila det neste døgnet med spising og drikking ville sekkene bli vesentlig lettere. Temperaturen var kjølig denne morgenen. Det hadde nylig vært frost nede i dalen, og for to dager siden hadde det snødd oppe på Half Dome. Heldigvis var det smeltet vekk nå og ble ikke noe problem for oss. Men det var bra vi hadde godt med klær, for det er ikke mange timene med sol i en nordvestvendt storvegg. Sola dukket vel opp rundt kl 15 og så ble det mørkt kl 19. Etter å ha rekognosert Death Slabs etter turen til Snake Dike (se track i rapporten: https://peakbook.org/500fjell/tour/239489/Snake+Dike+p%C3%A5+Half+Dome.html ) var det greit for oss å finne stien fra Mirror lake og oppover mot veggen. Dødssvaene var ikke like ille som fryktet, men klart at dersom det raser i veggen så er man på feil plass til feil tid.. Et par-tre steder er det så bratt at man er glad for at det finnes faste tau, men vær kritiske til disse, for veldig mange er nesten pill råtne eller skadet. På vei oppover her renner det tidlig på sesong en liten bekk der man kan fylle vann. Det gjorde det faktisk i dag også. Sannsynligvis smeltevann fra snøfallet for et par dager siden.

Half Dome - et av de mest ikoniske fjellene i Yosemite

Begynner allerede å gruglede meg til å bryne meg på den saken der..

Møtte ett lag som var på vei ned igjen etter å ha bailet på ruta. Da vi kom opp til innsteget etter rundt tre timers marsjing og svetting la vi fra oss sekkene og innså at vi var første lag på ruta. Øystein har slitt litt med en albue og akilles, men håpet at det skulle gå greit å klatre, men han kunne ikke garantere noen ting. Sånn er det visst å passere 30.. :-) Etter en liten lunsjpause og kapring av de beste soveplassene (med god klaring fra veggen, kan rase!) var vi i gang med klatringa for å fiksere de tre første lengdene til neste dag. Ruta starter like under en lang og grønn busk, og første lengden er temmelig lang, rundt 50 meter grad 5.10c. Klarte å gå det i fri, noe jeg er fornøyd med! Omtrent tradpers i Yosemite det for meg! For oss nordmenn er nok klatringen på Half Dome lettere enn på The Nose fordi stilen på Half Dome byr på mer formasjoner og tak (”faceclimbing”) fremfor evige riss, spesielt i første halvdel. Etter å ha klatret to litt lettere lengder hadde vi fortsatt greit med dagslys og tid igjen. Vi valgte derfor å klatre ytterligere to taulengder til for å rekognosere linja og beta for både flytt og sikringer. Siden vi sannsynligvis ville bli nødt til å klatre her i mørket i morgen så var dette en beslutning vi ikke angret på. Taulengde fire står i 5.10a i føreren, men i nedre del er det faktisk et 5.11 flytt der Øystein måtte ta i som f…! Sterkt å gå det i fri! Det begynte å mørkne idet jeg nådde toppen av taulengde fem, så vi lot det bli med det før vi rappellerte ned igjen. Fra toppen av taulengde tre rekker det akkurat med ett 60m tau ned til standplass i toppen av første taulengde. Der satte vi igjen ett fiksert tau og videre ett ned første taulengde. Et britisk par som kom bak hos hadde rukket å fiksere de samme lengdene mens vi klatret oppe i nr 4 og 5.

I alt så det ut til å bli meg og Øystein, det britiske paret samt et par karer fra Boston som skulle klatre i morgen. De to karene hadde planer om å gjøre det i ett støt uten heising, og siden han ene hadde gått ruta tidligere for en del år siden var det ingen problem for oss å slippe dem før oss. Jeg er allerede blitt vant med det faktum at det er mange flinke og raske klatrere som henger her i Yosemite. Vi avtalte at jeg og Øystein skulle starte kl 04.00, og da skulle de to allerede være et stykke oppe i veggen. Det britiske paret skulle starte halvannen time etter oss. Iløpet av natten drømte jeg en hel del. Sånt gjør jeg ofte før turer der jeg er spent på hva som vil møte meg. Midt i drømmen stod jeg på en standplass, og så hørte jeg plutselig et redselsfullt og levende skrik. Dermed fikk jeg det for meg at nå raser veggen ut! Jeg våknet og klamret hendene over hodet og håpet på det beste helt til jeg hørte en stemme med pinlig røst; ”sorry!”. Det viste seg at han ene fyren hadde snakket i søvne og ropt; ”Bear, bear!”. Dermed hadde kompisen hans brølt ut for full hals og skremt vettet av både meg og de andre som lå og sov i leiren. Jaja, godt det verken var bjørn, steinras eller noen som falt ned…

Dag 1 – opp til Big Sandy Ledge

Våknet i tretida av vekkerklokka. Det var stjerneklart og den mektige og mørke nordvestveggen på Half Dome lå truende over oss i skyggen av måneskinnet. Nå var det bare å brette opp armene og sette i gang! Ganske nøyaktig kl. 04.00 var vi i utgangspunktet klar til å jumarere opp på de faste tauene våre, men det viste seg at våre to venner fra Boston slettes ikke hadde startet så tidlig som vi håpet. Dermed måtte vi vente ytterligere en stund før tauene var ledige til oss. Med et par jumarer på deling for å spare vekt ble vi nødt til å bruke en jumar sammen med en grigri, noe som tar litt lenger tid enn dersom man går opp med to jumarer og to taustiger. Heisingen var som forventet, ganske dritt på denne ruta, men med litt hjelp her og der av andremann så fungerte det på et vis.

I andre halvdel av ruta blir det brattere.

Etter juggeetappen var vi klare for fjerde taulengde. Øystein ledet denne minst like bra som i går, men var nok glad for beta nå som det ble klatring i mørket med hodelykt. Idet jeg var på toppen av femte taulengde begynte lyset sakte men sikkert å komme. Vi vekslet litt mellom blokkleding og vekselleding avhengig av hvor krevende og lange taulengdene var, men jeg fortsatte i alle fall å lede den sjette taulengden. Her kom jeg rett oppi rumpa på laget foran oss som vi trodde skulle være så raske, men det viste seg at vi faktisk var hakket raskere selv med heisesekk. De beklaget selvsagt at de ikke gikk fortere, men tror nok han ene var temmelig erfaren og han andre noe mindre. Likevel klatret de ikke så mye saktere enn at vi ikke fikk noen sjanse til å passere dem. De skulle jo opp til toppen denne dagen, mens vi ikke hadde like stort hastverk.

Mens vi ventet på gutta foran oss benyttet vi oss av sjansen til et dobesøk siden det var en ganske så romslig hylle. Hadde ikke med bæsjebøtte denne gangen. Kun trelags plastsekk som ble holdt laaangt vekk fra maten. Siden vi klatret mesteparten i skyggen gikk det ikke like mye vann på denne turen, men vi hadde vel med oss rundt fem liter hver fra innsteget og opp i veggen. Taulengde sju, åtte og ni var temmelig lette og delvis ren klyving. God oppdrift, men et helvete for heisinga. Etter niende taulengde beveget vi oss inn i den brattere delen av veggen og det ble med ett langt mer eksponert på standplassene.

Tiende taulengde var stort sett en boltestige, og etter dette kom det flere taulengder med en del tøff og balanseteknisk friklatring eller teknisk klatring med stiger. Det ble fortsatt en del venting på laget foran oss. Den mindre erfarne i følget måtte blant annet lære seg lower-out, og på den ene lengden klatret jeg fortere teknisk på led enn han jumarerte. Jeg tror den erfarne i følget skjønte tegninga og måtte gi ham klar beskjed om at han selv ble nødt til å lede resten av ruta, hvis ikke tok dette altfor lang tid med tanke på dagslys og hvor mye vann de hadde igjen. Etter at det ble besluttet satte han fart, linket flere taulengder, og videre så vi ikke så mye til dem på en stund..

Bratt dieder i 12. taulengde (5.11c). Her tok jeg stigene fram.

I taulengde 12 må man først klatre et dieder (5.11c / C2) før en travers fulgte over til kaminen som lå lenger mot høyre. Her var det satt opp en fasttau for å komme seg over. Tidligere mener jeg man traverserte inn i kaminen lenger nede, men denne delen raste ut for ikke så mange år siden. Fasttauet var supertynt, sikkert ikke mer enn 5-6mm, og strømpa hadde attpåtil røket, så nå var det bare tvinna nylontau igjen. Jeg var skeptisk til at dette skulle holde min vekt, men tok sjansen. La på en prusik og koblet denne til meg med en slynge og gikk langs med tauet. Plutselig etter to meter så ryker tauet, men i refleks greier jeg å klamre meg fast og ta en ordentlig Tarzan-pendel mot høyre og karre meg bort til standplassen ved kaminen. Huff, blir nok ikke så lett for de som kommer etter oss nå..

Klart for kaminklatring i 13. taulengde.

Heising i kamin er ikke akkurat drømmen.

I forhold til på The Nose er ikke alle standplassene boltet på Half Dome, men det er satt en god del bankebolter som man kan bruke, men vær også kritisk, for en god del er både gamle og rustne. Samme med fikset utstyr. Dette kan ryke og poppe, på samme måte som gelendertauet jeg brukte røk tvert. Så var det på tide med noen kaminlengder. En del av lengdene kan man linke, men da skal man ha god psyke på kaminklatring. Vi sikret heller litt tettere og delte de opp i flere lengde. Heisesekk i kamin var ikke akkurat en drøm, og ei heller ryggsekken som andremann måtte bære med seg. I kamin var det bedre å ha den hengende under seg enn på ryggen.

Vi begynte å kjenne at det hadde vært en lang dag. Bicepsen min var ikke akkurat lysten på så veldig mye mer heising av sekk samtidig som man skulle dra inn tau hos andremann. Var veldig glad da Øystein ledet de siste tre taulengdene opp til Big Sandy ledge i kveldssola som omsider dukket opp. Etter en løs lengde var det klart for den siste lengden. Her kunne man sikkert satt standplass lengder til høyre enn det vi gjorde siden man må et stykke ned før det bærer opp i et riss. Vi delte en Red Bull som ga oss kreftene vi trengte for å komme oss opp til bivyhylla som vi akkurat nådde før det ble mørkt for alvor.

Hodelyktene måtte på i siste taulengde opp mot Big Sandy Ledge.

Her møtte vi på karene fra Boston. Han ene var på led oppover i noe støtende aidterreng, mens sikreren så temmelig sliten og utmattet ut. Vi ga han litt av vannet vårt og ønsket dem en trygg tur videre gjennom natten. Hylla på Big Sandy Ledge er ikke veldig stor, men stor nok til å overnatte på. Etter ”middag” bestående av brødskive, ostestrimler og tørket beef jerky var vi klare for å ta kvelden. Jeg med et tynt liggeunderlag sov ikke spesielt godt på det ujamne underlaget, og i tillegg med den viten at et 400 meter høyt stup var en halvmeter ut fra der jeg lå. Godt lina til standplassen var trygt forankret i meg! Til slutt fant jeg en god liggestilling med beina dinglende utfor kanten, husker ikke helt hvordan det så ut, men jeg sovnet til slutt. Fantastisk stjernehimmel denne natten. Øystein derimot våknet flere ganger av roping fra Boston-laget, slik som ”Off belay, John!”. Tror det ble en lang natt for de to… Taulaget som startet bak oss hadde vi ikke sett noe som helst til denne dagen. Tydelig at de må ha bailet ganske tidlig.

Dag 2 – uttopping og utmarsj

Nok en ny fantastisk dag i Yosemite. Tittet ned mot innsteget og så at Boston-laget fortsatt ikke hadde hentet tingene sine. De kom faktisk ikke ned dit før rundt kl 08 i morgentimene! Tipper de var slitne. Etter litt frokost og et felles akutt toalettbesøk (samtidig!) måtte vi se å komme oss videre. De neste tre lengdene ble gått 80 % i teknisk, og jeg er glad for at jeg ikke ledet dette i mørket. Her var det mye små sikringer som måtte settes, og linjevalget sa seg heller ikke helt selv. Heisesekken var blitt vesentlig lettere siden i går, og nå kunne den nærmest bare hales opp for hånd. En ting som var spesielt med å klatre i denne veggen var et enormt virrvarr av insekter. Minner i grunn litt om bier, men de stakk ikke, bare surret rundt og lagde lyd.

Big Sandy Ledge. Hadde vært kjekt med sengehest fåsds.

Øystein følger i første lengde fra Big Sandy.

I taulengde nr 21 kom den notoriske lengden vi begge hadde sett fram til. Mange har sikkert sett forsidebildet på klatremagasin av Alex Honnold som står usikret på den særs smale ”Thank God Ledge”. Jammen er den ikke særlig bred nei.. Øystein ledet og forsøkte å gå med ryggen inntil veggen hele veien over hylla, men måtte gi tapt litt over midtvegs da veggen inn mot ryggen blir svakt overhengende etter hvert. Skulle bare vært her i kveldssola så hadde dette blitt et perfekt motiv. Heldigvis er det en stor sprekk bak hylle som man kan holde fast i og sette sikringer. Cruxet ble i grunn kaminen like etter. Etter flere forsøk fant han ut betaen at man etter hvert skal ut til venstre av kaminen og ikke rett opp på slutten. I og med at forrige sikring står noen meter under føttene var dette litt psykende, men godt jobba av Øystein.

Skuta på "Thank God Ledge" i ekte Honnold-style.

Taulengde nr 22 var et lite mysterium. Litt vanskelig å forstå topoen, og her er jeg i alle fall glad for at jeg hadde dagslys. Man må gjorde noen obligatoriske svaflytt opp til en boltestige som man så følger noen meter før man pendler seg over til enda en boltestige. Men denne fører ikke helt opp til standplasshylla. Enten må man klatre noen svært kjipe svaflytt fra siste bolt, men dette er ganske langt og hard. Jeg fant vel ut at jeg måtte traversere enda litt mer til venstre for å følge noen sprekker der jeg fikk sikret før jeg klatret helt opp til hyllen. Men for å komme meg bort til der jeg fikk sikret så måtte jeg traversere over et parti som var virkelig blankt og for meg umulig å friklatre. Løsningen ble å bruke skyhooken, plassere den på en tynn list, belaste og så vidt rekke bort til en sprekk der jeg fikk satt en blå liten Totem kamkile. Tøft! Første gang jeg virkelig har fått bruk for en skyhook, eller himmelkrok som man bør kalle det på norsk..

Siste lengden til topps startet med litt fotteknisk svaklatring før de siste meterne bød på få større utfordringer. Turistene stod på toppen og vinket ned til oss. God underholdning for dem! I høysesongen er Half Dome en svært frekventert fottur, men de siste meterne opp svaet følger man et gelender (”cables”) som nå er tatt ned for vinteren. Likevel kan man bruke noen vaiere til å støtte seg til, noe som man faktisk ikke skal undervurdere.

Fantastisk følelse å stå på toppen i ettermiddagssola. Brukte faktisk drøyt åtte timer på klatringen bare i dag, så det er nok lurt å ta dette på to dager med mindre man er veldig rask eller ønsker å gå skikkelig i kjelleren. Etter å ha slappet av noen minutter i sola og nytet utsikten, samt hvor godt det er å ikke ha på seg sele, tau og klatresko så skjønte vi at dersom vi skulle rekke en festmiddag i kveld så måtte vi sette opp tempoet. Pakket sammen sakene og la i vei på returen tilbake mot trailheaden ved Half Dome Village. Med hurtig marsj var vi nede igjen på rundt 2,5 time og gikk den siste halvtimen med hodelykta påskrudd. Andreas hentet oss i Half Dome village før vi kjørte til Camp 4 for å feire både bursdagen til Paula og vår egen lille bragd. Senere på kvelden satte vi kursen ut av Yosemite-dalen med sikte på ørkenlandet og Indian Creek..