Snø, is og måneskinn på toppene over Dale (29.10.2017)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Helle |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 6h 47min |
| Distance | 20.8km |
| Vertical meters | 1,823m |
| GPS |
|
| Ascents | Hestafjellet (839m) | 29.10.2017 |
|---|---|---|
| Høgenipa (877m) | 29.10.2017 | |
| Kvigedalseggi (813m) | 29.10.2017 | |
| Storafjellet (641m) | 29.10.2017 |
Kjørte fra Bergen i 12.00-tiden og satte kursen nordøstover langs E16. Planen denne dagen var en tur over Storafjellet, Hestafjellet, Kvigedalseggi og Høgenipa. Disse toppene ligger øst for Veafjorden og strekker seg fra Stanghelle og et godt stykke forbi Dale. Jeg så for meg en super tur i spektakulære omgivelser.
Etter tunnelen forbi Stanghelle tok jeg mot Helle. Kjørte over historiens smaleste bro ved Hellestraumen og parkerte i en lomme langs veien ved overgangen til jernbanen. Traff på en hyggelig kar mens jeg pakket ferdig sekken. Måtte selvsagt ta en snap av toget fra Voss, som kom susende forbi. Deretter fulgte jeg en grusvei med skilt mot Hestafjellet. Litt lenger oppe gikk jeg inn på en meget god sti. Hadde sett på kartet at denne stien skulle gå over hele Hestafjellet. Dersom det var denne kvaliteten hele veien, ville det gå ganske radig opp der.
Litt lenger oppe skilte stien seg. Jeg fulgte selvsagt den som gikk mot Storafjellet og Hestafjellet. Bratt og fint oppover, og høydemeterne ble spist. Flotte høstfarger i fjellet nå. Det har også blitt vesentlig kjøligere i lavlandet den siste tiden. Forventet kuldegrader på toppene i dag. Til tross for at været var flott i dag, var stien kliss våt etter gårsdagens skyllebøtte. Det tok ikke lang tid før jeg var søkk gjennomvåt på beina. Gikk med fjellsko i dag, men nå er det snart på tide å finne frem fjellstøvlene for disse turene her.
Litt over tregrensen tok stien en dreining mot Storafjellet til venstre. Greit nok. Jeg skulle jo opp her også, men jeg så aldri noe til stien som skulle gå videre mot Hestafjellet. Den tid, den sorg, tenkte jeg mens jeg gønnet på opp til Storafjellet. Herregud for en utsikt her oppe. Denne kan anbefales folkens. Været var perfekt. Det var skyet, men solen trengte seg gjennom og kastet lys over Veafjorden langt der nede. Høgefjellet på Osterøy kneiset opp på andre siden av fjorden. Vaksdal syntes også godt. Det blåste noe helt vanvittig her oppe. De små vannene hadde fryst, og det var ganske kjølig i luften. Flekket på meg en lue og et par hansker før jeg gikk opp til toppvarden og tok noen bilder. Like nedenfor fant jeg også en selfiestang til en gopro, som jeg puttet i sekken.
Jeg tok etter hvert fatt på returen, og fulgte stien tilbake mot Hestafjellet. Da jeg igjen kom tilbake til krysset hvor disse stiene i følge kartet skulle dele seg, så jeg absolutt ingen tegn til spor. Sykt irriterende, men det hjalp meg lite å stå her og måpe. Jeg tok fatt på oppstigningen til Hestafjellet mens jeg brøytet meg frem i vegetasjonen. Kom fort over det verste, og fant i tillegg et sauetråkk jeg fulgte et stykke oppover.
Heller ikke på toppryggen til Hestafjellet var det tegn til sti. Her oppe trengte jeg den igrunn ikke. Terrenget bestod stort sett av sva og gress og mose. Relativt lettgått, med andre ord. Det eneste jeg nå var litt bekymret for med tanke på turen videre, var den kraftige vinden. Det blåste ganske friskt nå. Da de mektigste kulene inntraff, hadde jeg problemer med å holde balansen. Jeg ble etterhvert ganske bestemt på å snu på Hestafjellet, og følge samme rute ned igjen til bilen. Gadd ikke kjempe og slite meg totalt ut på denne runden i disse forholdene.
Jeg ankom toppunktet på Hestafjellet og søkte ly litt nedenfor varden. Hev i meg noen nøtter og fikk på meg en isolasjonsjakke og goretexjakke. Studerte GPSen, og så det gikk en sti nedover Brattreimstølen til Dale. Derfra kunne jeg følge gamleveien tilbake til Helle. Da fikk jeg i det minste en rundtur. Det var planen.
Jeg gikk opp igjen til vinden og gikk deretter ned på nordsiden av Hestafjellet. Jeg innså etterhvert at Kvigedalseggi ikke var så langt unna. Jeg nærmet meg stadig. Da jeg kom lenger ned blåste det heller ikke noe særlig. Jeg bestemte meg på et blunk for å satse på Kvigedalseggi i stedet. Satte opp tempoet og rundet Øvre Krokavatnet på østsiden. Veldig kupert terreng. MYE opp og ned her. Likevel lettgått og greit. Da jeg startet oppstigningen mot toppen, var solen i ferd med å gå ned. Ble vitne til en nydelig solnedgang.
Ankom toppen av Kvigedalseggi rundt klokken 16.40. Det gikk plutselig opp for meg at vi hadde stilt klokken. Det forklarte hvorfor det allerede var skumring. Jeg la plutselig merke til en rute ned på nordsiden av Kvigedalseggi. Denne så ganske grei ut, og ville spare meg for mye tid opp til Høgenipa fremfor ruten jeg tidligere hadde sett meg ut på kartet.
Når jeg nå hadde kommet såpass langt, måtte jeg jo selvsagt fullføre den opprinnelige planen min, om å ta alle toppene her oppe. Vinden hadde avtatt ganske betydelig nå. Jeg satte fart nedover steinrøysen i et bredt juv på nordsiden, og det tok ikke lang tid før jeg allerede var nede ved Nedre Krokavatnet. Deretter ventet oppstigningen til Høgenipa. Veldig kupert her også. Jeg traverserte oppover mot vest mens jeg banet meg vei gjennom busker og kratt, kløv på sva, hoppet ned fra et platå, for så å gå opp igjen på andre siden.
Omsider nådde jeg toppen av Høgenipa like før mørket kom. Nå var jeg lykkelig. Her stod jeg alene, milevis fra folk, midt i ødemarken og nyte utsikten mot de mørke toppene på alle kanter, mens solen hadde farget horisonten gul. Dette er det jeg lever for. Følelsen en får på slike turer hvor alt stemmer og alt er perfekt. Når det ikke er noe du heller vil, enn å stå der du står i det øyeblikket.
Temperaturen hadde sunket betraktelig, og med vind attpåtil, ble det ganske kaldt å stå der oppe i en tynn turbukse. Jeg hadde en fremdeles en lang tilbakemarsj foran meg, så jeg startet på nedstigningen. Det er først nå eventyret starter. Jo lenger ned jeg kom, desto mørkere ble det. Til slutt funket ikke nattsynet lenger. Jeg fant frem hodelykten og tok av meg litt klær. Nå skulle tempoet skrus opp noen hakk.
Jeg rundet nå Nedre og Øvre Krokavatnet på vestsiden. Ganske kupert nede ved vannkanten også. Måtte enkelte steder klyve opp på platåer og traversere på sva. Selvsagt ingen stier her heller. Det var nå bekmørkt, men månen lyste opp vannet. Jeg måtte stoppe av og til for å ta av hodelykten og bare nyte måneskinnet og stjernehimmelen mens jeg lyttet til lyden av små bølgeskvulp i vannkanten. En helt fantastisk naturopplevelse.
Etter å ha kommet forbi begge vannene, fortsatte jeg ned i lien mot Brattreimstølen. Jeg var spent på hvor god stien var nedover her. Den skulle være her et sted. Etter å ha fortsatt et godt stykke nedover, begynte jeg å gå sikksakk, i et håp om å finne den. Endte plutselig opp på høyre side av Brattreimelva og knotet med å klyve over store steiner. Tok frem GPSen nok en gang for å se hvor langt unna jeg var. Stien skulle gå på venstre (østsiden) av elven. Jeg la plutselig merke til et svakt tråkk på andre siden. Der var den. Ikke rart jeg ikke fant den. Den var såvidt synlig. I tillegg var den kamuflert under alle bladene fra trærne.
Jeg jogget nå videre nedover. Mistet den et sted, men fant den igjen lenger nede ved å sjekke GPSen jevnlig. Høydemetrene gikk unna, og jeg så etterhvert lysene fra Dale mellom trærne. Etter en del sikksakk gjennom granskogen, kom jeg omsider ned til nedre del av Brattreimelva. Krysset den her og kom ut på anleggsveien ved Dalegarden. Løp deretter forbi Shell-stasjonen. Gjorde et gedigen tabbe ved å fortsette mot høyre. Hadde fått for meg at gamleveien gikk like bortenfor i denne retningen, men i realiteten gikk den nede ved broen hvor E16 går over Daleelva.
Det hele endte med at jeg måtte krysse Brattreimelva (IGJEN) som også renner her, karre meg opp en bratt bakke mer tornebusker og til slutt krige meg gjennom kratt , myr og helvete før jeg omsider kom ut på gamleveien. Dette må ha vært et morsomt show for alle som kom kjørende langs E16. "Hvilken idiot er det som knoter der oppe i lien langs E16 med hodelykt på en søndags kveld??" må de ha tenkt.
Nå var det bare å peise på de siste tre kilometerne langs gamleveien tilbake til Helle. Har aldri gått langs denne veien før, så det var helt topp å endelig ha en grunn til å gjøre det. Et sted på veien måtte jeg stoppe for å ta et bilde av en gigantisk stein som hang over veien. Et mektig syn. Skrudde opp tempoet forbi her. Bare sånn i tilfelle.
Kom omsider forbi Dalevågen og ankom etterhvert bilen ved Hellestraumen. En helt utrolig fin rundtur dette her. Også gøy å finne alternative ruter undervegs, og ikke minst fullføre det jeg hadde planlagt. Tusen takk for en flott tur med flotte opplevelser.
Kart
User comments
Solid tur !
Written by Gunski 07.11.2017 19:05Litt av en tur Endre! Denne er fristene å prøve en dag. Flotte bilder og en glitrende rapport.
Sv: Solid tur !
Written by Fjellsamleren 09.11.2017 21:12Takk skal du ha, Gunnar! Dette her er virkelig en tur jeg tror du hadde likt ;) Jeg driver for tiden å pønsker ut fjellski-turer til topper i området for den kommende sesongen :) Da må vi få til noe sammen!
Sv: Sv: Solid tur !
Written by Gunski 09.11.2017 21:18Så bra ! Jeg blir med :-)