Vidvangsåsen (06.10.2017)

© Håkon Knappen

Jeg har ikke vært så mye i Drammens sørmark inneværende år. I dag var det på tide å gjøre noe med det. Skogområdet sør for Drammen er ikke i nærheten av Finnemarkas størrelse så det vil bli vanskelig å unngå steder jeg har vært før. Det var heller ikke det jeg ønsket i dag.

Jeg kjørte bilen inn bomveien til Montebello Arena i Sande, og startet derfra. Målet var å få et par flotte panoramasveip med drona. Første sted utpekt var Preste-Slettås. For folk uten flygende fotokamera, gir åsen flott utsikt sørover, og fra et annet sted på toppen, nydelig utsikt mot Skrim, Jonsknuten, Gaustatoppen og Blefjell.
Jeg startet med å gå opp mot Kabretta. Nære hytta tok jeg en sti vestover og opp på Preste-Slettås. Stien tar deg direkte til det høyeste punktet på åsen, der hvor du kan se til de nordvestlige fjellene. Jeg slapp drona fri og den fikk samlet et 360 graders panorama. Deretter ruslet jeg ned til sydsiden av åsen hvor det åpnet seg en fabelaktig utsikt mot Sande og Hof. Jeg lot synsinntrykkene synke inn og gikk deretter nordover mot turens siste mål, Vidvangsåsen.
Fra Preste-Slettås mot Prestevannet er det et stykke terreng å forsere hvor det ikke er noen sti. Heldigvis er det ikke veldig langt, og Presteåsen viser seg innimellom og fungerer som veiviser. Jeg gikk rett på veien som ender rett vest for Prestevannet. Den fulgte jeg et stykke østover, helt til det stedet hvor blåmerka sti fra Sande til Konnerud krysser veien. Da tok jeg denne stien nordover. Den går rett over Vidvangsåsen, så det var bare å følge den helt fram.

Grunnen for at jeg ville til Vidvangsåsen var at jeg kom forbi her på en tur i våres, og da så jeg at det på grunn av hogst var blitt en fantastisk utsikt nordover. Dessverre var det ikke all verdens vær den dagen, så jeg bestemte meg for å komme tilbake i finere vær. Og det var det absolutt i dag. Nok en gang slapp jeg drona fri fra fangenskapet, og den gjorde jobben sin plettfritt. Deretter var det å sette kursen mot bilen igjen. Heldigvis var det mulig å unngå å gå nøyaktig samme vei tilbake. Riktignok måtte jeg gå tilbake på stien til veien ved Prestevannet, men deretter fortsatte jeg på den blåmerka stien sørover. Jeg passerte østenden av Prestevannet og gikk inn i et myrlendt område med koselig lyng- og heivegetasjon. Etter en stund passerte jeg stedet hvor jeg kunne ha tatt en avstikker til utsiktspunktet Montebello. Jeg lot det være denne gangen. Jeg var der i fjor, og når sant skal sies gir det ikke mer enn det jeg allerede hadde sett fra Preste-Slettås.
Dermed ble det bare å slynge seg ned åsen til Kabretta, og deretter gå det siste stykket mot bilen.

Turen var på en snau mil og gikk unna på snaut tre timer.