Sørvestegga på Jønshornet (14.07.2017)

Helt siden jeg i det forrige århundre satt på hybelen min øverst i Fagerlia og kikket over på Sunnmørsalpene så har Jønshornet hatt en litt spesiell betydning hos meg. Fra skrivepulten der i vinduet så var det definitivt det mest prominente fjellet. I de snart 20 årene som har gått siden den gangen så har jeg hatt plenty med muligheter til å bestige fjellet, men alltid har jeg valgt andre turmål, i påvente av en bedre anledning. Jønshornet har blitt min enhjørning.

Sørvestegga er omtalt som en klassisk test-piece i Molladalen, og er en rute som jeg alltid har hatt lyst til å prøve en eller annen gang. Men for en som ikke er noe god til å klatre så har en Old-school Molladals-femmer alltid skapt en god dose ærefrykt. Og ihvertfall når det ble hvisket og tisket om at første lengde atpåtil burde vert oppe og lukte på 6-tallet.
Uansett, når Oddis og Ole var gira og forespørselen kom så var jeg likevel aldri i tvil.

Oddis og Ole overnattet i telt oppe i Molladalen. Det fikk ikke jeg anledning til denne gangen, så jeg måtte grytidlig opp for å møte dem der oppe på mårrakvisten. De virket oppriktig glad for å se meg. Om det var pga. mitt blide og omgjengelige vesen, eller det faktum at jeg hadde kileknippene i sekken min, vites ikke. Kaffi fikk jeg iallefall, før vi satte i marsj mot innsteget.
Mye telt i dalen denne dagen, men ifølge Oddis og Ole så var det kun et svensk par som så ut til å være klatrere. De hadde til gjengjeld plan om å klatre samme rute som oss.

Oddis var on-a-mission og leda opp førstelengden omtrent før jeg hadde fått seigmenna ut av topplokket på sekken. Var litt grynting på cruxet men ingen nøling. Jeg fulgte som annenmann og Ole til slutt. Skjønte raskt hvorfor Oddis hadde vert effektiv forbi cruxet for her var det ikke mye å stå å hvile på. Litt awkward laybacking og noe delikat fotarbeide, så var det heldigvis gjort.

Jeg fikk æren av å ta neste taulengde. Denne lengden er mer som et bulder i begynnelsen opp et svakt overhengende dieder før man kommer opp på selve eggen. Var iskald på henda og hadde ikke saft til å henge lenge for å sikre på cruxet, så det ble en solid run-out på meg der. Litt slakere, og nydelig klatring videre.

Det var med stor ærefrykt at Ole tok fatt på tredje lengde opp kaminen bak Osten. Skal jeg være ærlig så syns jeg at det så hårete ut oppover der jeg også. Men Ole leverte varene som bare det! Sekken hans, som var ny for anledningen, fikk så definitivt ildprøven der han stemmet seg oppover med ryggen mot veggen og beina mot osten. En kuriositet, som det så fint står i føreren. Vi hadde også lest på forhånd at den svære blokka litt oppe i lengden var løs, men jeg tror samtlige av oss måtte bruke, og gynge litt på denne for å komme oss opp. Kreativt valg av Ole, med standplass på den skarpeste delen av eggen, gav oss luft under vingene.

Oddis var kåt på topprisset og meg og Ole var veldig fornøyd med å tildele den lengden til han. Så da tok jeg den fjerde lengden. Stusset litt på veien videre her ved det store hakket i egga, og var blant annet rundt hjørnet å kikket på diederet på Raude Orm/Snickers, men fant veien på egga til slutt. Koseklatring opp her.

På standplass hører vi etterhvert folk nede i veggen. Blant annet svenskene som ligger bak oss. Men plutselig så kommer Tore Lundberg fra flanken, joggende opp rapellruta og tar stand hos oss. Det viser seg at han og Stig Helset er ute i embeds medfør for å etablere ny rapellrute som skal gå ned i front. Det må vel også kunne sies å være en kuriositet, det å kunne gå en rute man har drømt om lenge, og så samtidig kunne hilse på førstebestigeren. På ruta. Artig innslag.

Oddis bryter seg på topprisset, og meg og Ole kjenner nøttene krymper når vi hører gryntingen fra oven. Jeg følger etterhvert nølende etter og tror regelrett det må være en spøk når jeg ser de tynne listene som leder ut i den loddrette blanke veggen. Brått angrer jeg veldig på det manglende treningsgrunnlaget. Og joda, jeg må pent finne meg i å ta et heng i tauet mens jeg venter på at fingrene skal begynne å lystre ordre igjen. Ole kommer etter i betydelig bedre stil.

På toppen av ruta får vi snakket litt mer med "gamlekara" som jobber med rappellfestet.
Et lite tilløp til knising når Tore Lundberg fyrer opp drillen.
Mer info om den nye rapellruta her: http://sunnmorsk-klatreklubb.no/ymse/nye-rapellar-pa-jonshorn/

Svenskene kommer også opp. De gikk orginalruta og droppet omveien om topprisset.
Vi tilbyr oss at de kan få rapellere sammen med oss på våre tau. De skryter av Molladalen som de hevder har rykte i Sverige som "Nordens Chamonix". Trivelige folk.

Det ble ikke bestigning av toppen på Jønshornet på meg denne gangen heller. Kanskje var ikke anledningen som beskrevet over passende nok. Enhjørningen lever videre...

Film fra turen kan sees på Vimeo:
https://vimeo.com/225728048