Sansynligvis førstebestigning av Kvassnuvva (16.09.2017)  

En fantastisk tur i jomfruelig terreng med løst og mosegrodd fjell

Det er ikke hver dag man kan skryte på seg å gjøre førstebestigning av fjell med primærfaktor over 150 meter på fastlandet her til lands. Spesielt ikke når vi nå skriver 2017. Med et forbehold om at noen andre har vært der selvfølgelig. Det er mulig.

© Jørgen Kalvå Flå

Jeg tok turen sørfra med fly og ankom Nuvsvåg med hurtigbåt fredag kveld. Da hadde Bjørnulf allerede vært i Nuvsvåg i flere dager i forbindelse med hans jobb som lærer på Alta folkehøgskole. Bjørnulf hadde med seg bil og pukket opp meg på kaia før vi dro inn til Sandbakken hvor en allerede ferdigoppsatt teltcamp befant seg. Et veldig flott sted å ha basecamp for turer i området.

Fredagen hadde vært grå og våt, og natt til fredag hadde nysnøen lagt seg godt nedover fjellsidene, som vi måtte ta med i planleggingen av hvor vi ville gå på tur. Vi hadde på forhånd nevnt flere forskjellige turforslag, men når Bjørnulf foreslo å gå på Middagsfjellet og Nuvva var jeg ikke vond å be. Værvarslet tilsa at vi kom til å få best vær på lørdag denne helgen, da søndagen skulle bli grå med noe nedbør. I og med at vi kun hadde helgen på oss ble det bestemt at det er var lørdag vi måtte sette inn støtet.

04:00 gikk alarmen, og noen minutter på 05:00 rullet vi avsted med bilen ut til snuplassen ved Myrnes som nesten er ved veis ende vest for Nuvsfjorden. God plass her for parkering, uten at det er mange personer å stå i veien for.

Vi testet ut hvordan det var å gå både oppe i skråningen og langs fjæra, men fant fort ut at det definitivt var enklest og mest effektivt å gå langs sjøkanten helt ut til Elvebukt. Vi trasket videre oppover Elvbuktdalen der det tidlig i dalen blir trangt på sørsiden av bekken. Det var derfor naturlig å krysse bekken og gå på nordsiden av bekken oppover dalen. Videre opp til østsiden av vann 362.

© Jørgen Kalvå Flå

Skylaget lå godt ned på toppene men steg etter hvert som vi gikk oppover. Ved vannet planla vi hvor vi ville gå opp på Middagsfjellet. Vi så oss ut ei snørenne som går i retning NØ og ender opp på platået på Middagsfjellet helt i øst. Vi gikk selvfølgelig med stegjern og øks opp snørenna som var full av gammelsnø med et behjelpelig lag med nysnø på toppen som minsket utglidningsfaren betraktelig.

© Jørgen Kalvå Flå

Med en en usikkerhet om renna gikk helt opp til topplatået eller at den muligens ledet oss opp i brattere og mer seriøst terreng, tråkket vi oss oppover i et jevnt tempo. Renna, til vår lettelse ledet oss enkelt og greit helt opp på platået. Vi tuslet dermed enkelt bort til toppen hvor det befant seg en liten toppvarde.

© Jørgen Kalvå Flå

Neste mål var Nuvva. Det vises på kartet at det i mellom Middagsfjellet og Nuvva er et slags hakk som deler de to platåene fra hverandre. Dette hakket vise seg å være greit å forsere med ganske ok klyving ned fra nord. Sørsiden av skaret er slakt og uproblematisk, nordsiden er brattere, men løser seg greit.

© Jørgen Kalvå Flå

Turen var planlagt å gå fra Nuvva og sørover på ryggen uten å ha noe fast målsetting om hvor langt på ryggen vi kunne gå. Vi hadde med utstyr og anså muligheten for å komme seg ned fra ryggen på en av sidene, som vår rettrett mulighet dersom prosjektet skulle vise seg for seriøst. Selvfølgelig lokket ryggen som går øst/vest lengre sør via punkt 950 og retur ned i Brattnesdalen. Men å si det høyt var aldri aktuelt i frykt for å høres urealistisk ut.

Fra Nuvva og Sørvestover brattner det fort til, og vi besluttet uten mye spekulering å ta fram tauet for en rapell. En rapell ble til to på rappen i og med at vårt medbrakte 40m tau ikke var tilstrekkelig. Går man opp denne veien vil man nok også mest sansynlig måtte ta frem tauet for å gå sikret et stykke.

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

Videre ser ryggen veldig rotete ut, og den skal vise seg utover dagen å bli litt av en lekeplass. Her må det legges til at for de som ikke er veldig glad i mye løst fjell og til tider klyving i mose, kan tolke denne ryggen litt annerledes. Jeg er ikke i stand til å beskrive punkt for punkt av vanskeligheter på denne ryggen, mye fordi det er så vanvittig mange små klyvepunkter hele veien som gjør at du opprettholder fokus på det en gjør der og da. Slik at jeg fort både glemmer hva vi akkurat har passert av kinkige punkt, samt blir sløvere på fotograferingen. I ettertid flyter minnet veldig sammen og jeg berges sånn høvelig pga bildene som ble tatt på turen som hjelper å få plassert de viktigste sjekkpunktene underveis. Generelt vil jeg si at hele ryggen består av vedvarende og til tider ganske seriøs klyving. Det som er morro er når du kommer til punkter som ser ut til å stoppe turen, men der det alltid åpner seg ei løsning for å komme seg videre.

Av punkter underveis på ryggen sørover fra Nuvva er det verdt å nevne en hammer som ligger like sør for to nevnte rapeller. Denne er bratt, men klyvbar. Videre, etter bare et par hundre meter kommer det en sekundærtopp med pf ca 20 m. Ryggen sperres av denne og man blir presset litt ut mot NV før den kan bestiges. Jeg husker ikke detaljene på denne, men det ble i allfall bygd en liten varde på toppen.

© Jørgen Kalvå Flå

Neste verdt å nevne er Nuvva S1, pf ca 40m, mener vi ikke etterlot noen varde på toppen der. Ganske bratt klyving fra nord, men er nok enklere lengre ute i vestflanken. Bilde under er fra klyvinga opp mot toppen fra nordvest.

© Jørgen Kalvå Flå

Like nedenfor toppen går det ut en markant smal rygg som blir ganske imponerende sett fra ryggen vi kom fra. Denne vil nok ikke ses så godt nedenfra da den trolig kommer til å drukne i toppen som ligger bak. Veldig grei og morsom klyving for å komme seg ut dit. Denne ligger rett på sørvestsiden av Nuva S1 og vises godt på satelittbilder.

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

Videre et artig hakk som mest effektivt må forseres direkte. En liten høydeforskjell mellom sidene gjør nok dette enklere fra sør. Men absolutt overkommelig fra nord. Beste løsning for oss var å slippe seg over med overkroppen for så å hoppe etter med nedre del av kroppen når håndfeste var etablert.

© Jørgen Kalvå Flå

På tur ned til djupeste punkt på ryggen tok vi en kort rapell, der vi på et slags vis rapellerte på hver vår side av en nabb. Dette punktet kan nok være klyvbart på tur opp. Usikker. Er også usikker på om denne rapellen var før eller etter hakket, da jeg ikke tok noen bilder av seansen.

Så da var vi ved dypeste punkt på ryggen ca 720 moh. Dette var nok det stedet på ryggen vi på forhånd var mest sikre på å få til en trygg retur ned i riktig dal på. Dette fikk vi bekreftet når vi var der, at dette er et godt sted å komme opp på, evt gå ned fra ryggen. Kl nærmet seg 14.00, og uten noen form for diskusjon, snarere et ledene spørsmål fra meg om at "Vi kjører vell bare på?" så kom svaret kjapt: "Ja". For min egen del hadde jeg hele dagen sett for meg å fortsette videre fra passet og utforske ryggen videre opp mot punkt 950, som jeg hadde snudd i forsøket på å nå høsten 2014. (Se film fra turen: https://vimeo.com/111050363) Bjørnulf hadde nok også selvfølgelig lekt med tanken.

Neste utfordring møtte vi på en fortopp i 880 meters høyde. Her kom et nytt skar som krevde en rapell. Min vurdering var at vårt 40m tau var for kort for å komme helt ned med kun en rapell. Mulig det gikk an å klyve siste biten ned, men vanskelig å se. Vi besluttet å prøve å spare tid ved å gå litt tilbake for så å traversere ned i vestsida og krysse ei glatt renne for å komme bort i ei ny renne som forhåpentligvis kunne ta oss til topps. Den avgjørelsen tjente vi nok ikke veldig mye tid på. En del moseklyving og en liten rapell krevdes for å komme ned i første renna. Etter at vi kom oss bort til neste renne kom vi oss greit opp til Nuvva S2 som er bare 2 meter lavere en høyeste punkt lengre øst. Det var veldig stas å endelig være der oppe.

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

På tur bort til punkt 950, (heretter kalt Kvassnuvva) ble det en rapell og et bratt klyeopptak. Bjørnulf gikk i forveien for å se om vi kom oss videre, mens jeg ryddet opp etter rapellen. Det ble derfor 2 runder på Bjørnulf på det bratte punktet ut mot nordsiden, som for meg ikke kjentes veldig lett. Dette virket helt klart som enkleste vei da det mot vest ruver en ganske glatt fjellvegg som isolerer denne toppen fra de andre.

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

Vi sto på toppen kl 17:05. Her var det ingen varde og ellers ingen spor som vitnet om mye menneskelig aktivitet. Dette tolker vi som om at det sansynligvis ikke har vært noen her før oss. Vurderingen på det er at hvis noen skulle ha vært her tidligere hadde vi trolig sett spor i form av varde evt rapellfester/annet klatreutstyr. En bestigning av dette fjellet uten tau vil være meget dristig gjort.

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

Varde ble bygd, bilder ble tatt og turen gikk videre østover ned ryggen. 2 nye rapeller måtte til før vi kom ned til der jeg hadde snudd i 2014 og kunne puste lettet ut etter å ha gått
i noenlunde eksponert terreng det meste av dagen. Det var godt å komme ned i terreng der vi visste ville kunne ta oss greit ned i dalen igjen på, selv med 2 timer+ igjen av turen. Lenge hadde vi trasket i terreng der vi ikke visste om det var mulig å komme videre eller om vi måtte snu. Vi følte oss ganske langt hjemmefra oppe på den siste ryggen. Men alt løser seg som regel, blir vell dagens motto.

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

© Jørgen Kalvå Flå

Turen ned gikk veldig greit. Vi var nede ved bilen ca kl 20:15 etter å ha vært ute i over 15 timer.

Konklusjon: Denne turen blir liggende som et minne på den aller øverste hylla. Når det blir for lenge mellom hver tur fremover skal jeg trykke meg inn i bildebanken og sitte for meg selv å glise bredt. Bjørnulf er jo veldig kunnskapsrik og flink i fjellet, som gjør det veldig enkelt og godt å være på tur sammen med. Flåsete, men takk for turen!