Breheimen - begynnelsen på en ganske lang tur. (20.07.2017)

Fjellvettregel nr 1 (1952-2016): Legg ikke ut på langtur uten trening.
Det var akkurat det jeg skulle. Legge ut på langtur med en turform som var alt annet enn spesielt bra. Da var det flaks at turen skulle finne sted i 2017. Inn med de nye fjellvettreglene og ut med de gamle. Jeg kunne komme i form underveis, fant jeg ut. Langturen begynte med halvannen uke i Breheimen.

En glovarm julikveld la vi i vei, samboern min og jeg. Vi hadde parkert bilen ved Sota Sæter og tatt taxi derfra til Grotli. På Grotli Høyfjellshotell var det 25 varmegrader. Egentlig skulle vi bare finne en teltplass i passe avstand fra veien, men intenst overivrige klegg jaget oss opp over tregrensa. Da ble det leir med fjellutsikt, kveldsbad og solnedgang i stedenfor skogsleir. Takk, klegg.

Den første morgenen på tur våknet vi tidlig til strålende blå himmel og solsteik på teltet. Jeg ble så kokt at jeg la meg i mosen utenfor teltet og sov to timer til. Utpå formiddagen var vi klare til å gå. Vi fulgte DNT-stien mot Skridulaupbu, men stoppet for dagen da vi fant en mikroskopisk teltplass i et hav av gråstein ved Skridulaupryggens østside. Hvis det ble fint vær dagen etter hadde jeg nemlig et lite håp om at vi kunne gå til Skridulaupen.

---

---

Skridulaupen
Jammenmeg ble det fint vær dagen etter. Skridulaupen, hurra! Samboern insisterte på at jeg skulle gå uten sekk, så da ble det sånn. Fra teltplassen vår var rundturen om alle toppene og tilbake omtrent 12 km lang og 620 høydemeter. Det brukte vi 11,5 timer på, vi. Da var riktignok 8,5 av timene pause. Det var bra det var en dag som var velegnet for pauser.

Mesteparten av ankomsten til Skridulaupen bestod av gråstein. Med og uten lav. Snøfeltene vi krysset var faste og fine, bar godt, og hadde et solid lag sommerslush i overflaten. Det siste var vi veldig glade for da vi stod i skaret mellom østre og midtre Skridulaup, for der var det en ganske bratt snøbakke. Den kan nok være lei uten stegjern på hardt føre, men nå var det så godt hold til føttene at vi syntes det var uproblematisk å gå opp der. Man kan dessuten omgå snøbakken hvis man følger ryggen. Vi ville ha snarvei på vei opp, men valgte ryggen på vei ned igjen. Tilslutt stod vi på toppen av Skridulaupen og beundret bre og fjell så langt øyet kunne se. På andre siden av Sandåbreen lå Sandåtinden og gjorde seg lekker. En annen gang, kanskje?

På Skridulaupen ble vi litt fristet til å vente på solnedgangen, men så kom vi fram til at det var litt lenge å vente 5 timer på den når vi ikke hadde med oss middag. Da gikk vi tilbake til teltet og fikk solnedgangen der i stedenfor. Den var ganske fin ved leirplassen vår også, selv om vi ikke hadde den samme fjellutsikten som på toppen.

Videre mot Sota Sæter
De neste fire dagene brukte vi på å komme oss til Sota Sæter. Merket DNT-sti hele veien. Skridulaupbu skuffet oss litt med sin integrerte musebonanza, edderkoppfest og maurinvasjon, og da vi kom inn dit skjønte vi plutselig hvorfor den eneste andre turgåeren vi hadde møtt på veien hadde rast forbi oss i skumringen med et veldig jaget blikk. Han hadde åpenbart ikke med telt. Det hadde vi, og bra var det. Slæom på sin side var et paradis - og der inne var det så hyggelig at det ikke gjorde noe at vi måtte vade Vasstverra i stri strøm med vann til knærne for å komme oss dit. Dagen etter Slæom ankom vi Sota og etter en hviledag der fortsatte jeg videre alene.

Tundradalskyrkja via Sveinkollen
Det siste jeg hadde lovet samboeren før han dro hjem var at jeg ikke skulle drive med luftig klyving alene. Jeg hadde også lovet legen min å ikke fly oppom alle mulige 2000-metertopper. Derfor utgikk Tverrådalskyrkja. Men Tundradalskyrkja, den burde være innenfor disse kriteriene, tenkte jeg. Jeg tenkte også at det sikkert var lurt å gå der det så flatest ut på kartet. Det var sørryggen som så flatest ut, så da falt valget på den via Sveinkollen.

Fra Sota Sæter var det først en ganske lang oppoverbakke før stien fortsatte inn i Steindalen. Det var mye vann både i elva fra vann 1400, og fra Fortundalsbreen, men med litt hopping oppover og nedover elva og littpå kryss og tvers kom jeg over uten å bli så veldig våt. Det var masse stein opp til Sveinkollen og litt sva helt øverst. Skyene kom og gikk, men etterhvert som ettermiddagen ble på hell så forsvant mer og mer av Tundradalskyrkja inn i gråværet.

Den opprinnelige planen var å overnatte et eller annet sted i Steindalen og så gå på toppen av Tundradalskyrkja dagen etter. Men da jeg hadde slått opp teltet på bandet mellom Sveinkollen og Tundradalskyrkja, godt beskyttet av svaene på høyde 1655, ble det plutselig sikt mot Tundisen igjen. Og tenk om det ikke var utsikt dagen etter? Nei, her var det best å hive seg rundt og ta seg en kveldstur på toppen. Ikke lenge etter at jeg hadde krysset bandet og var i godt driv på vei opp toppryggen begynte det å sludde. Tåka kom tilbake like fort som den hadde forsvunnet for litt siden, og jeg så ikke spesielt mye annet enn ura i en radius på 3-4 meter rundt meg. Da jeg nærmet meg toppen så det nesten ut til at jeg skullle få noen gløtt i tåkedekket, men da jeg stod på toppen var ikke utsikten videre utstrakt. Heldigvis kom det et veldig fint tåkehull med kveldslys som skinte på noen vann i Steindalen.

Det som var litt ekstra gøy med denne kveldsturen var at da jeg hutret meg ned fra toppen i en ny sluddbyge, klarnet det veldig plutselig opp. Nå hadde jeg hele Jotunheimen framfor meg! I iveren over dette lykketreffet mente min indre drivkraft at det var en god idé å gå videre til sørtoppen, men heldigvis greide jeg å resonnere meg fram til at det var best å gi seg mens leken var god. Selv uten sørtoppen var jeg ikke tilbake til teltet før det mørknet.

Til Nørdstedalsseter langs brekanten
Ferden fortsatte videre mot Nørdstedalsseter. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville se om jeg kunne komme meg ned til Fortundalsbreen og gå i kanten av den til jeg kom inn på DNT-stien i søndre fotende av breen. Dette var jeg litt spent på, for det lå mye bratt snø ned fra Søre Tundradalskyrkja. En ufrivillig aketur der ville fort ende ut på breen og det var ikke noe å trakte etter. Det var heller ikke lett å se om svaene i overkant av snøfeltet var forserbare eller ei, men jeg så meg ut en mulig linje fra bandet. For å komme inn på linja mi måtte jeg først ned en 50 høydemeter fra bandet. Gjennom masse digre kampestein og typisk breherja knote-terreng. Da jeg våget meg ut i overkant av snøfeltet så jeg fotsporrester i snøen. Det var en slags trøst å se at det fantes noen her i verden som hadde laget samme plan som meg. Vel over snøfeltet var det steinete kravling over sørtundras vestrygg og så kom jeg meg endelig ned til brekanten og litt lettere framkomstforhold.

---

Langs breen var det mye gøy å se på. Mange glatte og lettgåtte svaflater og en hel del morenemasse. Jeg levde meg inn i en verden der jeg var urmenneske som fulgte isen etter siste istid. På jakt etter mammut. Det var ganske lett å opprettholde den illusjonen for jeg var mokk pokk alene. Ingen turister som ble ført over breen heller, enda den var aldri så fin. Resten av stien til Nørdstedalsseter ble lang, men jeg kom fram tilslutt. I tide til middag.

Liabrekulen
Om morgenen var det tett og fuktig tåke. Planen var å følge DNT-stien mot Stølsdalen til omtrent 1700 moh for så å dreie østover over Liabrekulen og videre inn på DNT-stien mot Sognefjellshytta. Siden værmeldingen var mildt sagt uforutsigbar og hadde vært det de siste dagene ble det utarbeidet en reserveplan. Den bestod i å gå til Stølsdalen uten topp. Begge planene sammenfalt uansett de første 5-6 kilometerne og 700 høydemeterne, så det var uansett ingen grunn til å si fra seg topp-planen helt med det første.

Tåka begynte faktisk å lette da jeg begynte oppstigningen fra Vetledalen. Da ble det Liabrekulen på meg, tjohei! I gamledager var Liabreen helt sikkert større, men nå til dags har det smeltet fram en rygg, så man kan komme seg hele veien til toppen uten å krysse breen og uten å gå på snø. Lett og fin ur hele veien til topps.

På toppen fikk jeg sikt over veien videre og ble brått litt betenkt. Nordøst for Liabrekulen stakk opp som en spiss liten egg med ganske bratt bre på hver side og fra der jeg stod så egga syltynn ut. Luftig klyving var jo liksom ikke lov. Samtidig var det ikke så mange andre alternativer hvis jeg ikke ville tilbake samme vei og det ville jeg jo ikke. Gikk nærmere for å se an elendigheten og fant et hyllesystem under egga på nordsiden som så gangbart ut. Luftig gange bortover var i allefall ikke det samme som luftig klyving, ressonerte jeg meg fram til.

Da jeg hadde forsert hammerne på egga på nedsiden kom jeg meg lett tilbake til ryggen igjen, og da så plutselig egga mye bredere ut. Dette måtte undersøkes nærmere, så jeg kløv opp på egga igjen fra østsiden. Det viste seg å være bedre plass enn jeg hadde trodd oppå der, og det hadde selvfølgelig vært mye lettere å følge egga enn å omgå den. Men,men. På eggas høyeste punkt fant jeg restene av det jeg antok hadde vært en liten varde. Jeg bygde den opp igjen og ble litt stolt av verket. Spennende å se hvor lenge den blir stående denne gangen.

Jaget av fjellvåken

Da jeg var nede fra nordøsteggen til Liabrekulen fortsatte jeg i sørøstlig retning mot DNT-stien. Det var rikelig med vann, og mange små teltplasser med museørebegrodd jord. Da dukket det opp rovfugl. To stykker som først sirklet rundt meg ganske høyt opp i lufta, men som sank lavere og lavere. Først var jeg begeistra over naturopplevelsen. Så begynte rovfuglene å skrike til meg og da ble jeg stressa. De hørtes ut som kattungemjauing med måkevolum på stemmen og selv om jeg fortsatte videre bare fulgte de etter og skrek på meg. Hver gang jeg stoppet opp fløy de lavere og skrek høyere. To kilometer og 400 nedoverhøydemeter senere lot de meg endelig være i fred så jeg kunne slå meg til ro for natta.

Dagen etter ville jeg gå over Kjerringhetta, men det skulle ikke rovfuglene ha noe av, nei! Det var uansett tett tåke, og jeg orket ikke å sloss med dem. Derfor fulgte jeg heller den nye ruta som DNT har lagt rundt Kjerringhetta, og som ikke står på kartene. En litt slitsom, men flott tur over en haug av svarygger og mellom ørten småvann. Senere, da jeg skulle over en stri elv var rovfuglene på meg igjen. De gjorde liksom-stup ned mot hodet mitt, og var så nær at jeg begynte å gå med hendene over hodet for å beskytte det. Da jeg endelig kom til Sognefjellshytta fikk jeg låne en Jotunheimen-bok av betjeningen og identifiserte raskt at det var fjellvåk jeg hadde vært utsatt for. Selv om de var aggressive var det artig å lære seg en ny fugleart.Om det var det samme paret hele veien, eller om det var flere par som herjet med meg vites ikke. Ornitologisk forening kunne nemlig ikke svare meg på hvor stort revir fjellvåken har.

På Sognefjellshytta hadde jeg en hviledag mens jeg ventet på Morten. Vi hadde avtalt å ta noen toppturer i Jotunheimen før jeg fortsatte vandringen, nemlig.