48 dager til fjells (20.07.2017)

© Angjerd Amb

Tilbake til fjells

Når man liker å være til fjells er det hardt å få turforbud på ubestemt tid av legen sin. Mens turforbudet var gjeldende begynte en drøm å formere seg inni hjernen min: LANGTUR! Ooohhh, enn om jeg kunne ha gått fra Grotli og endt opp på Haukeliseter?!? Hjernen var virksom mens kroppen var inaktiv og jeg lagde masse planer: så på kart og kartla hvilke topper man kunne få til på veien. Så, etter 8 måneder som ufrivillig lat og sedat, fikk jeg lov til fjellturen min! Det var noen betingelser involvert, men for meg var det på det tidspunktet viktigst bare å komme seg ut. Og gå i fjellet. Jeg beholdt start på Grotli, og at jeg skulle sørover. Så fikk jeg bare ta det litt som det kom akkurat hvor lange etappene ble, hvor/hvordan jeg overnattet, og hvilke (hvis noen i det hele tatt) topper jeg kom meg opp på.

© Angjerd Amb

Hvordan lage en turrapport for en tur på 48 dager?

Det drev jeg faktisk og grublet litt på underveis. Mengden bilder tatt (9020 stk) og peakbookelementer besøkt ble fort ganske omfangsrik. Løsningen har blitt å lage denne "innledningsrapporten", og så lage egne rapporter til hvert av fjellområdene jeg gikk gjennom (jeg linker til dem etterhvert som de blir ferdige):

• Breheimen
• Jotunheimen
• Skarvheimen
• Hardangervidda

Bestigninger og sånn kommer derfor ikke fram her, men registreres i de respektive fjellområderapportene. Mye av turen gikk langs merkede DNT-stier, og de er ganske selvforklarende. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive mer uttfyllende om "avstikkerne" mine, og mindre utfyllende om stigåinga, men bilder fra begge deler må selvfølgelig få lov til å være med.

Turfølge og utstyr og sånn

Det ble en tur hvor jeg vekslet med å gå sammen med folk og alene. Underveis ble jeg spurt om hva som var motivasjonen min for å gå alene, men det var jo ikke det som var motivasjonen min. Motivasjonen var å være lenge til fjells. Gjerne så lenge at jeg ble skikkelig lei, sånn bare for å ha prøvd om det i det hele tatt er mulig. Alenegåinga kom bare som en tilfeldig konsekvens av at folk flest ikke har mulighet til å stikke til fjells i syv uker. En uke her og en uke der var det imidlertid noen som fikk til, og flaks for meg falt det seg omtrent sånn at jeg hadde annenhver uke med selskap og annenhver uke alene.

© Angjerd Amb

På utstyrsfronten ble jeg nødt til å ta høyde for at det kunne forekomme overnatting utenom hytter fordi jeg ikke kunne regne med at den nye fysiske formen min ville greie å gå de lengste etappene i ett strekk. Et lett ettmannstelt, sovepose, liggeunderlag og kokeutstyr måtte derfor være med. Det samme måtte speilrefleksen. Det gikk faktisk ikke an å dra på så lang tur uten skikkelig kamera. Videre gikk jeg til anskaffelse av en inReach sånn at jeg kunne betrygge hjemmemiljøet med at jeg hadde mulighet til å påkalle hjelp hvor som helst/når som helst dersom det skulle bli skikkelig krise. Av proviant bar jeg til med meg middagsReal for alt fra 6-11 dager (hadde på forhånd utstyrt turfølgene mine med etterforsyninger, så jeg fikk supplert litt hver gang jeg hadde følge). Frokost- og lunsjmat kjøpte jeg på selvbetjeningshytter underveis, og når jeg ble matlei passet jeg på rekke 3-retterne på de betjente hyttene. Sånn gjennomsnittlig hadde jeg fulle rasjoner for et par-tre dager i sekken og litt avhengig av maten veide sekken stort sett mellom 17 og 22 kg.

Ruta

Til min store gremmelse var ruta mi ganske lik det DNT har markedsført som sin "MASSIV"-rute. Det førte til at jeg allerede fra Nørdstedalsseter ble møtt med nikking og "ååå-ja, du går MASSIV, ja" når jeg fortalte hyttebetjening, og andre turgåere som spurte, hvor jeg hadde gått fra og hvor jeg skulle til. Av en eller annen grunn plaget det meg litt fordi, nei, jeg var ikke på DNT sin tur, jeg var på min egen. Min egen tur som jeg hadde tenkt ut selv, som ikke kom til å bli gjennomført i rekordfart, og som dessuten var lenger, og mer toppfokusert. En tur som likevel beveget seg via følgende hytter:

Skridulaupbu - Slæom - Sota Sæter - Nørdstedalsseter - Sognefjellshytta - Skogadalsbøen - Tyinholmen - Slettningsbu - Sulebu - Breistølen - Bjordalsbu - Iungsdalshytta - Kongshelleren - Geiteryggshytta - Finsehytta - Kjeldebu - Dyranut - Hedlo - Hadlaskard - Torehytten - Litlos - Haukeliseter.

© Angjerd Amb

Ble jeg lei av å gå i fjellet?

NEI! Jeg gjorde ikke det. Selv om det var godt å komme innendørs etter en siste, vasstrukken på Vassdalseggi var jeg ikke lei. Jeg trengte bare en liten pause. Om det var stusslig å gå alene? Nei, egentlig ikke. Det lengste jeg gikk i strekk uten å se folk var uansett bare fem dager. Langtur i fjellnorge var rett og slett så pent, gøy, spennende, avslappende, mektig og variert som man kunne ønske seg, og mere til. Nå vet jeg hva jeg vil gjøre når jeg blir pensjonist.

© Angjerd Amb