Med høy puls mellom Steinflytinden og Tjønnholstinden (03.09.2017)  

Etter den siste vellykkede turen med Øyvind så åpnet det seg plutselig opp en mulighet for tur igjen. Helgen min var allerede booket med Skiløpet på lørdag, men tenkte at dette var en av de siste mulighetene for i år så jeg duret opp til Beitostølen rett etter løpet.

Vel fremme i leiligheten til Øyvind på Beitostølen begynte planleggingen av hvilken tur vi skulle gå. Valget stod mellom runden Munken, Mugna og Rasletinden eller den mer spenstige Steinflytinden, Tjønnholstinden og Tjønnholsoksle runden.

Tjønnholstindrunden ble valgt og vi skulle ha utgangspunkt fra parkeringen ved Heimdalsmunnen.
Med utgangspunkt fra Heimdalsmunnen sparte vi mange kilometer i forhold til hvis vi skulle parkert ved Vargbakkan. Parkeringen her ville også vært et godt utgangspunkt for den andre ruta vi hadde som alternativ.

Det ble tidlig kvelden og jeg gledet meg som en unge til turen, alltid gøy på tur når værmeldingen er positiv og i godt selskap med noen du kan dele turopplevelse med. Kjetil som er broren til Øyvind skulle også være med.

Dagen etter når vi kjørte over Valdresflya vurderte vi et øyeblikk om vi skulle parkere litt høyere opp enn Heimdalsmunnen, det så kortere ut, men som Kjetil sa «da får vi mer stigning på slutten av turen». Vi holdt oss til opprinnelig plan og parkerte ved Heimdalsmunnen og angrer ikke på det.

Startet med å gå rett mot Raudhamran. Planen var at vi skulle se an terrenget og ta en vurdering underveis om vi skulle runde den på høyre side eller om vi skulle gå på venstre side i mellom. Terrenget var lettgått og forholdsvis tørt så for å spare tid gikk vi på venstre side av Raudhamran.

Leirungsdalen er vakker, spesielt når høstfargene er i anmarsj.

Vi kunne se flere telt på andre siden av elva så det var tydelig at dette hadde vært en populær helg i fjellet. Apropos elva, vi var litt spent på om vi kunne krysse den tørrskodd eller om vi måtte vade. Så langt inne i dalen finnes det ingen bro.

Vi gikk oppover langs elva og lette etter steder hvor vi kunne krysse, ble til stadighet lurt av at det så ut som at vi kunne krysse litt lengre frem. Gikk et godt stykke oppover og like før «krysset» der bekken fra Munken kommer ned valgte vi å krysse, kaldt, men vading setter bare en liten ekstra spiss på turen.

Vi gikk så oppover retning Steinflytinden, ble litt overrasket over hvor lettgått terreng det var oppe i høyden her. Vi var vel nesten oppe i 2000 meter før terrenget ble mer utfordrende. Gikk langs venstrekanten av Steinflybrean, behagelig for beina.

Oppstigningen til Steinflytinden ble gjort langs det bratte snøfeltet på østsiden. Jeg fulgte et spor oppover, det var ganske så bratt her og måtte nedi med hendene rett som det var. Øyvind og Kjetil synes det var vanskelig å gå her så de gikk ut av snøfeltet for å finne en annen vei opp.

Når jeg endelig nådde den første toppen for dagen fikk jeg akkurat den opplevelsen som Morten H. har skrevet om turen;
«Det som er litt spesielt med normalveien til Tjønnholstinden fra sørøst, er at man går i timevis med en relativt begrenset utsikt, og det er omtrent i det man setter foten på toppen, at det meste og det beste av utsikt kommer veltende inn i fullt monn, noe som gjør det til en ganske sterk opplevelse.»

Øyvind og Kjetil fant aldri en passende vei opp og misset denne toppen.
Vi mistet hverandre og jeg merket fort hvor alene man kan føle seg i denne enorme naturen.
Jeg tenkte at vi kom til å treffe hverandre ved på vei til Tjønnholstinden,
spørsmålet jeg stilte meg nå var hvordan jeg skulle komme meg bort ditt.

Jeg tittet bortover eggen mellom tindene og fant raskt ut at denne var alt for utsatt for meg.
400 meter rett ned i døden var ikke noe jeg skulle begi meg ut på.
Med høy puls forsøkte jeg å slippe meg ned litt på østsiden. Jeg synes det var bratt og utsatt her også, men ikke 400 meter rett ned! Var en periode litt bekymret for at jeg skulle gå meg fast, synes det ble vel mye klyving. Kom til et parti hvor jeg måtte ta av meg sekken for å åle meg igjennom. Sett i etterkant så skulle jeg nok sluppet meg mye lengre ned. Dvs. tatt samme vei som jeg kom opp til Steinflytinden og heller sluppet meg ned ca. 50-100 høydemeter. Ville vært et mye tryggere alternativ.

Etter ca. 20-30 min ble det enklere og jeg fant raskt veien opp mot Tjønnholstinden.
Der oppe stod Øyvind og Kjetil. De var helt sikre på at jeg var oppe før dem så når jeg ikke var der ble de blitt bekymret. Lærdommen av dette er at man skal alltid holde sammen eller gjøre klare avtaler hvor vi møtes dersom man kommer fra hverandre. De hadde funnet autostradaen opp til Tjønnholstinden.

På alle de turene jeg har gått i år så har det kommet snøvær når hovedmålet er nådd, ingen unntak her heller. Vi tok en rask matbit og startet turen til Tjønnholsoksle, måtte bare innom Tjønnholstinden NV1 først. Droppet NV2, noe jeg angrer på i dag. Det blir langt å gå bare for å ta denne toppen.

Turen til Tjønnholsoksle var ren plankekjøring, nedstigningen fra Tjønnholsoksle ble holdt til høyre for å slippe unna de bratteste partiene. På vei ned her så vi også en hel del ryper. Vel nede fra oksle gikk vi på snøfeltet/breen for å spare beina og tid.

Vi matet på videre nedover så raskt som mulig. Synes returer er litt kjedelige og returen herfra er dryg. Vel nede ved Leirungsåe fulgte vi den tydelige markerte stien nedover i dalen, forbi tyskerplassen. Fascinerende å tenke på at tyske alpejegere trente her under krigen.
Vi vadet nede ved sandbanken der vi skulle skrå oppover mellom Raudhamran. På vei opp mot Raudhamran dukket det opp 4 stykker reinsdyr.

Vi brukte 10 ½ time på turen og alle var enige om at dette hadde vært en fantastisk tur, denne kan absolutt anbefales! Men vær forsiktig mellom Steinflytinden og Tjønnholstinden, særlig hvis det er vått.