En 21-timers tur til Storen i strålende sol (26.08.2017)
Written by henriklovold (Henrik Hillestad Løvold)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Store Skagastølstinden (2,405m) | 26.08.2017 |
|---|
Værvarselet for helgen så strålende ut, og vi visste at dette var årets siste sjanse til å bestige Storen. På tross av jobb, studier, unger, bursdagsinvitasjoner og alt annet, fikk Vegard, Mathias, Hans Petter og undertegnede skvisa inn en tur på Sognefjellet. Og uforglemmelig ble den!
Fredag hadde vi planlagt å dra tidlig fra jobb og reise fra Oslo klokken 14. Som vanlig blir klokken 14 fort til 15, og vi var ikke fremme ved Turtagrø før godt etter solnedgang. I mørket og med hodelykter tuslet vi opp til Tindeklubbhytta og slo opp teltet vårt ved vannet. Med alarmen stilt på 6:30 dro vi oss inn i soveposene rundt halv ett, og ladet opp til den store(n) dagen.
Neste morgen fikk vi i oss noen skiver og ruslet oppover omkring 7:30. I fint driv, og med turfølger både foran og bak oss, dro vi på oss stegjern og krysset breen på vei opp på bandet. Det hadde vært frost denne natten, og det var flott skareføre. Isen så fin ut, og vi bestemte oss for å droppe tauet. Vel oppe på bandet tok vi oss en matbit og fylte flaskene for siste gang. Noen av oss valgte å legge igjen stegjern og økser her, mens andre dro med seg disse videre.
På vei opp svaene, rett under rappellankeret (som forøvrig var i bruk av en guide) gikk vi oss litt fast og bandt oss inn i tau. Jeg klatret én taulengde opp et rolig sva og satt et anker for å få opp de andre. Turen gikk videre opp mot hjørnet, der vi møtte andre klatrere som mente at vi kom til å bruke minst 4 timer herfra og til toppen, noe vi fnøs litt av, men som senere viste seg å være en grov underdrivelse.
Ved første standplass før passering av galleriene var det kø. Tre taulag skulle ut før oss, og vi satt oss ned og nøt sola og litt sjokolade med andre klatrere. Her var det også dekning, og noen jobbrelaterte e-post ble et skår i gleden over å sitte slik. Da det endelig ble vår tur, rigget Hans Petter et anker og gjorde seg klar til å lede over til den andre siden.
Fordi vi var fire i ett taulag, gikk leder på to heltau, jeg fulgte som andremann på det ene tauet, Mathias fulgte på det andre, og klippet seg ut mens han klippet inn et heltau som var knytt mellom ham og Vegard. Vegard fulgte som fjerdemann og renset. Et litt komplisert system, men det fungerte overraskende bra.
Under Heftyes renne satt vi en god stund og ventet på at klatrerne over oss skulle gjøre seg ferdige med lengden. Jeg kan fremdeles høre i mitt hode stemmen av en dame fra Lom som roper "KRISTIAAAAN, GI UT TAU!!!", mens han stod der oppe, 30 meter over, og ikke forstod hva som foregikk. Det gikk treigt, med andre ord. Og vi frøs. Det var ikke sol på denne siden av fjellet enda, og vi satt på en snøflekk i knappe 1+.
Da vi endelig kom opp renna og toppet ut på Storen, hadde det gått 7 timer siden vi møtte gutta som mente det ville ta 4. Klokken nærmet seg 20, og vi visste at solen ville gå ned innen timen var omme. Da møtte vi en spanjol og hans fru -- et møte som skulle vise seg å være svært fordelaktig for oss med tanke på nedturen.
Vi gikk den første rappellen fra fortoppen og ned til det faste ankeret på våre halvtau, sammen med spanjolens taulag. Vel nede ved ankeret fant vi fort ut at tauene våre hadde kilt seg fast nær toppen, og vi hadde ingen tid til å gå opp og hente dem ned igjen. Dette ville ikke vært noen katastrofe, da vi hadde enda et tau med oss, men spanjolens to halvtau kom godt med på rappellen ned til Hjørnet.
Vel nede på Hjørnet var solen alt gått ned, og det ble fort mørkere. På vei ned, rundt 17 timer etter avmarsj, ble hodelyktene dratt ut av sekken, og vi gikk sakte men sikkert ned det vi trodde var riktig rute over svaene. Vi gikk mye på kryss og tvers, og det kostet masse krefter. Timene gikk, vi gikk, og stjernehimmelen viste seg så fantastisk over oss. Men kaldt var det, og vi begynte å gå tom for vann og sjokkis.
Da vi fant ut at vi hadde rotet oss helt bort, alt for langt ut mot høyre, ble vi enige om å rigge rappell. Disse ble det flere av nedover, og med 6 personer i følget tok det tid. På et tidspunkt vurderte vi å legge oss ned under en stein og hvile til solen kom opp igjen, men forslaget ble nedstemt. 21 timer etter at vi forlot teltet var vi nede på bandet igjen, og slitne og trøtte tok vi oss inn på nødbua. Vi fikk i oss vann og polarbrød med alt for mye nugatti, og lagde oss soveplasser på det harde tregulvet. Varmt var det ikke, og enda mindre komfortabelt, men vi greide oss med noen få timer på øret før sola stod opp.
Vi ruslet ned til teltet, kokte vann, spiste Real Turmat og dro liggeunderlagene ut på gresset. Der sluknet vi fort og sov noen timer før vi til slutt gikk ned igjen til bilen.
Alt i alt, en super tur. Den var estimert til 12-15 timer, men for vår del tok den 21. Opplevelsen var herlig -- vi fikk virkelig erfare at fjellet ikke alltid er et gjestmildt sted, og at ting fort kan gå annerledes enn planlagt. Likevel var vi utstyrt for at noe slikt kunne skje, og i god fysisk og psykisk form. Denne turen kommer vi til å leve på lenge!
Det må avslutningsvis nevnes at klatrerne Joel og Sondre, som gikk samme tur dagen etter, tok med tauene våre ned. Disse befinner seg nå i Oslo-området, og vil avhentes snarest. Fantastisk at vi oppnådde kontakt med dem; lenge leve ærlighet (og finnerlønn)!
User comments