Jubileumsveggen – eventyr i Hurrunganes store skygge (24.08.2017)
Written by 500fjell (Sondre Kvambekk)
| Start point | Tindeklubhytta |
|---|---|
| Endpoint | Tindeklubhytta |
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 17h 30min |
| Map |
|
| Ascents | Store Midtmaradalstinden (2,056m) | 24.08.2017 |
|---|
Helt siden jeg tok mitt første klatrekurs i 2009 har jeg hørt gjetord om klatreruta Jubileumsveggen som går opp en av Hurrunganes høyeste fjellvegger, nemlig nordøstveggen på Store Midtmaradalstinden. Dette er et magnetisk blikkfang som har møtt mang en klatrer som kommer opp på Bandet etter å ha vandret opp Skagadalen. Når man tar en titt i klatreføreren for Jotunheimen forstår man at dette er en seriøst tur med sine drøyt 30 taulengder med til dels vått, skyggefullt og løst fjell. Vi hadde hørt rykter om at dersom en klatrer ruta via innstegsvarianten (variant A) ville man unngå en del av det mest mosegrodde og løse fjellet, i tillegg ville det da bli kun drøyt 20 taulengder ifølge føreren. Etter noen dager med oppholdsvær og sol i Hurrungane var jeg optimistisk på å gjøre et forsøk. Fikk med meg Gustav som sjelden er vond å be (det vet han altfor godt selv..), og etter litt turplanlegging og pakking av sekk reise vi opp til Turtagrø og ruslet opp til Tindeklubhytta der vi overnattet før den store turdagen. Det var lite informasjon å finne om ruta, så vi var begge svært spente på hva som ville vente oss oppi denne mektige storveggen.
Kl. 04.10 la vi i vei fra hytta med hodelykter oppover mot Bandet. Det gikk radig framover. Vi gikk med en diger og fullstappet sekk med klær, mat, fire liter vann, og et fullverdig rack. I tillegg hadde vi et par stegjern, en isskrue og en isøks på deling for å spare vekt. Skagastølsbreen gikk greit å forsere uten stegjern. Noen store sprekker hadde åpnet seg like før Bandet, men disse gikk det greit å omgå mot vest. På Bandet ble det så lyst at vi kunne pakke ned hodelyktene. Vi forsøkte å holde oss mest mulig på fjell ned mot Midtmaradalsbreen av hensyn til knallharde snøflanker. Nede ved breen la vi fra oss vandrestavene og vurderte veien videre. Breen var dekket av blåis, og vi kom høyst sannsynlig til å få bruk for stegjern og isøkser.
Vi valgte å rusle nedover brefallet hvorpå vi anvendte en snedig teknikk for å få begge over. Jeg klatret i øvre del med stegjern og isøks, satte en isskrue og sikret Gustav i tau som pendlet bortover det glatte brefallet under meg kun iført joggesko. Han pendlet seg bort i en bresprekk der han kunne kile seg fast mens jeg vandret noen meter videre for å sette en isskrue igjen, videre samme teknikk med pendling til vi begge var kommet oss over på andre siden av isbreen. Vel over breen fulgte vi noen svapartier og hyller til vi kom bort til det som måtte være ”hyllesystemet” på variant A i føreren. Det tok litt tid før vi forstod hva som kunne være hyllesystemet. Det så jo bratt ut alle plasser.. Omsider tok vi en sjanse, og det viser seg i ettertid at dette var rett. Dog, for å komme inn i selve ruten via variant A så krever det også klatring og til dels svært luftig vandring på skrå hyllegallerier.
Først måtte vi forsere et bratt og knallhardt snøfelt til vi kom innpå et skrådrag mot venstre. Skrådraget var heldigvis ikke like bratt som det så ut. Satte standplass så høyt jeg klarte og sendte stegjern og isøks over til Gustav via det andre halvtauet slik at han kunne følge etter. Kom på at jeg hadde glemt igjen hanskene mine på standplassen etter at vi hadde forsert breen, men nå var det for sent å gjøre noe med det.. Videre bort til skråhylla i taulengde 13 i føreren måtte vi klatre totalt tre taulengder skrått mot venstre, stort sett grad 3 og noe rundt 4+, Deretter gikk vi på løpende skrått ned mot venstre på hyllegallerier. Spesielt en plass var det særdeles luftig og utsatt da man måtte snike seg rundt et hjørne på en smal skråhylle med løs grus og stein. Spesielt med sekk var dette ekkelt, men det gikk etter å ha tatt noen dype magadrag. Like etterpå var vi kommet inn i selve ruta, Jubileumsveggen, kl. 08.35.
Tok litt mat og drikke før vi fortsatte på klatringa. Gustav er flink til å minne meg på dette som er lett å glemme på lange og krevende klatreturer der effektivitet ofte er sentralt. Jeg begynte med å blokklede, altså lede de neste taulengdene, mens Gustav fulgte som andremann, dog med tung sekk. Forsøkte å finne 5er-diederet som beskrevet i taulengde 14, men det var flere åpenbare diedere. Fant etter hvert det jeg trodde måtte være riktig. Her var det bratt og løst, men ikke vanskelig. Videre skulle man skrått mot venstre over en svaplate med riss, men her var det både bratt, vått og glatt, og med anmarsjssko så psyket jeg ut på de små og våte fottakene. Satte standplass tidligere for å sikre opp Gustav slik at jeg kunne skifte til svasko. Selv med svasko måtte jeg virkelig stålsette meg og kan ikke skjønne at dette er gradert 5, minner mer om noe på 6er tallet. Mulig annerledes om det hadde vært tørt. Gustav måtte ta et heng opp her med sekk, men dro seg opp etterpå.
Taulengde 15 og 16 var derimot de fineste på hele ruta. Nydelig formasjonsklatring på stort sett fast, velsikret og tørr gabbro med god friksjon. Tror at jeg slo sammen deler av taulengde 15, 16 og 17 i to taulengder. Her koste vi oss. Men i midtre del av den siste taulengden hørte jeg et hyl. Først tenkte jeg at det var et gledeshyl, men etter litt tid kom Gustav seg høyere opp og kommuniserte til meg at han hadde skadet foten. Hele klatreskoen hans var full i blod.. Likevel klarte han å karre seg opp til standplassen der vi måtte utføre en medisinsk sjekk av skaden. Det som hadde skjedd var at en blokk han hadde berørt løsnet og falt rett oppå stortåa på venstrefoten. Han hadde fått et digert kutt på siden av tåen og hele neglen kunne rikkes fram og tilbake, i tillegg blødde det en god del. Fram med førstehjelpsutstyr og bandasjere tåa før vi stabiliserte det med sportsteip. Klatreskoa ble for trang, så vi fikk foten oppi joggeskoa i stedet. Spørsmålet nå var, hva gjør vi?
Vi var midt oppi Hurrunganes høyeste vegg. Å komme seg ned igjen herfra ville bli både tidkrevende og seriøst. Ei heller var det dekning på stedet. Likevel mente Gustav at det ville være greit å fortsette oppover dersom jeg ledet alt og tok sekken slik at han kunne dra seg opp tauet etterpå. Han kunne jo røre tåa, og det så ut til at blødningen hadde gitt seg noe. Vi valgte å gi det et forsøk, men at vi skulle ringe etter helikopter før eller siden var vi fast bestemt på. Klatret videre til venstre (grad 3) for det markante takoverhenget som er skissert i føreren og som vi hadde sett fra tidligere taulengder. Kom oss ut på pillaren til venstre og fikk flott utsikt nedover Midtmaradalen. Gustav klarte å komme etter, og han mente at det ville være greit å klatre litt videre. Pakket ham inn i en varmejakke for å holde kroppstemperaturens hans i hevd. Taulengde 18 i føreren slo jeg sammen med deler av 19. Nedre del var vått (5+) og ekkelt, og spesielt med tung sekk følte jeg det som risikabelt. Ønsket ikke å ta noen ukontrollerte fall nå. Valgte å legge fra meg sekken og heise den opp etterpå. Tok i litt og kom meg forbi det våte og bratteste før det begynte å legge seg høyere oppe. Videre fulgte vi en renneformasjon til endes (grad 2-3) og videre opp til en hylle på venstresiden. Klatret en hel taulengde på nesten 60 meter. Tok en ny lunsjpause siden vi var kommet i sola og jeg berømmet Gustav for sin enorme psyke. Han var med godt mot og så ut til å nyte den flotte dagen og de storslåtte omgivelsene. Vi følte oss privilegerte!
Klatringen videre var litt oppstykket med bratte partier og noen store hyller. Vi var nå kommet et godt stykke ut i venstrekant og måtte nå klatre mer mot høyre. Fant noen rester etter gamle bankebolter som antydet at vi var på rett spor. Litt vanskelig å lese terrenget i forhold til føreren, så vi klatret i grunn der det så mest naturlig ut. Mye klatring på solid femmertall i til dels løst og mosegrodd fjell, men også en del fine partier. 6er risset var vått og mosegrodd, så med sekk dro jeg meg bare opp i sikringene. Neglene var fulle av jord og mose, og jeg så ut som jeg virkelig hadde vært i krigen. Flere lengder måtte jeg igjen heise den gørrtunge sekken. Snart var vi kommet opp til snøkammen like før de to siste taulengdene til toppen. Snøen gikk greit å omgå på høyre side. De to siste taulengdene (5+) var fylt med fuktig mose, men nå var vi så nærme at vi skulle f… ikke gi oss!
Toppet ut kl. 17.20. 8 timer og 45 minutter siden skråhylle i lengde 13. Med alt som hadde skjedd undervegs var vi godt fornøyd med innsatsen. Først helt oppe på toppen fikk vi ring 113, og etter litt fram og tilbake for å få posisjonert ulykkesstedet fikk de sendt et helikopter til oss som skulle ankomme 18:39. Heldigvis var det omtrent vindstille og god sikt denne dagen, noe det på ingen måte er gitt at det ville være. Pakket sammen alt av løse gjenstander og Gustav fikk ta med seg utstyr jeg ikke behøvde å ha de neste dagene. Skulle nemlig jobbe på Storen med utgangspunkt fra Tindeklubhytta de neste tre dagene. Fikk tilbud om å sitte på i helikopteret ned til Turtagrø, men jeg valgte heller å rusle ned igjen på egenhånd. Hadde fortsatt bra med overskudd og mat. Helikopteret observerte oss på en flat plass 30 meter sør for stortoppen, men måtte ta en runde ned til Turtagrø for å lesse av litt utstyr. De kom tilbake etter ca. 20 minutter. Tok farvel med Gustav før de fløy av gåre i full fart ut av Jotunheimen mot Førde sentralsjukehus. Så var det bare meg igjen..
Tok sekken min og fulgte ryggen ned mot Lovskar. Omgikk Halls hammer i sørvestflanken. Her har jeg gått et par ganger tidligere, men ble nesten i stuss over hvor langt ned jeg faktisk måtte gå før jeg fant de riktige hyllegalleriene. Ned Lovskar klarte jeg for det meste å gå utenom snøen, men helt nederst valgte jeg å ta på meg stegjern og isøks. Det var fortsatt greit med dagslys, så jeg tok meg tida til å gå bort mot innsteget til Jubileumsveggen for å hente hanskene jeg hadde glemt igjen. Så var det bare å marsje opp dagens siste motbakke til Bandet før sjarmøretappen ned til Tindeklubhytta som jeg ankom kl. 21.30, like før det ble mørkt. Fjordlandmiddag smakte utmerket etter en lang og begivenhetsrik dag.
PS: Fikk melding av Gustav i ettertid der han skriver (dansk): ”Hallo. Nu har jeg snakket med overlægen. Han siger at der er en bit af knoglen der er knust… Så jeg kommer til at holde mig i ro i 6 uger… Sikke dog. De lurer jo lidt på hvordan jeg klarte at klatre 400 meter op til toppen hvor helikopteren kunne samle mig opp. Men de vil holde mig her til i morgen for at være sikker på der ikke går betændelse i såret.”
Takk for turen, Gustav!
User comments
Heftig
Written by LarsStorheim 07.09.2017 13:36Imponerende bestigning og underholdende lesing!
Jotuneventyr
Written by mortenh 30.08.2017 19:51For en tur! Det så ut som en noe sær tur, men desto mer eventyrlig. Spennende og detaljert fortalt, interessant og aldri kjedelig.
God lesning!
Written by kobbenes 30.08.2017 14:19Bra det gikk såpass bra når uhellet først var ute! Tøff type han der Gustav. Dette er jo ikkje beste plassen å vere forulykka :-/
Korleis synest du klatrekvaliteten var på denne ruta? Er den for spesielt interesserte, eller kan det vere noko å setje på lista?
Sv: God lesning!
Written by 500fjell 30.08.2017 22:18Som beskrevet er det jo i høyeste grad alpin klatring med en god del løst og mosebegrodd fjell. Men det er aldri spesielt vanskelig, og med et effektivt taulag som klatrer feks Mongegjura med overskudd bør ikke dette være umulig :) Eventyr er det uansett. Problemet er at det var svært få dager i år det i det hele tatt var forhold. Bør vente minst tre dager etter siste regnværsdag for at det skal være brukbart.
Jotunheimens trollvegg!
Written by Øyvindbr 30.08.2017 09:49Ja dette var en bragd det var interessant å lese om! Men det blir miniversjonen av Trango, fantastisk lektyre, men ikke noe for meg! :)
Jeg klarer ikke å la være å tenke på alle Kjerringi-skrekkpassasjer, og verre enn som så, som dere sikkert måtte passere på vei opp Jubileumsveggen!
Håper det går bra med Gustav! Uansett, han bare bekrefter mine fordommer om at det finnes en del tøffe dansker...:)
Sv: Jotunheimens trollvegg!
Written by mortenh 30.08.2017 19:50Hehe, du har en fordom om at det finnes tøffe dansker. Det var en original uttrykksform Øyvind :-)