Gjendealpene - Tilbake til røttene! (25.08.2017)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Søre Skarvflytinden (2,210m) | 25.08.2017 |
|---|---|---|
| Tjønnholsoksle (2,145m) | 25.08.2017 | |
| Midtre Skarvflytinden (2,154m) | 26.08.2017 | |
| Midtre Skarvflytinden Søre (2,130m) | 26.08.2017 | |
| Skarvflytinden N2 (2,072m) | 26.08.2017 | |
| Nørdre Skarvflytinden (2,073m) | 26.08.2017 |
For mitt hjerte jeg en gang hadde...
Fritt oversatt etter min favorittsang, søt som den nydeligste solskinnsmorgen... Og hjertet banker fortsatt for Gjendealpene! Jeg har alltid følt at Hurrungane er flottest, vakrest og råest, rekka fra Gjertvasstind til Storen på kloss hold fra nedre Midtmaradalsryggen med melis på toppene en skyfri høstdag, kjærestetopp og greier. Likevel, jeg har aldri klart å fri meg fra tanken, og det er like greit å offentliggjøre sannheten. Som østlending må jeg bare si at mitt hjerte ligger i Gjendealpene! Det er så mye barndomsminner i dette objektivt sett nest flotteste delområdet av vår kjæreste heim, og det fremkaller følelser jeg ikke får noe annet sted i Norges fjellverden. Denne drømmeturen fikk virkelig fram herlig nostalgi. Det var rett og slett den helskjønne opplevelsen av å komme hjem!
Kveldsvandring
Jeg startet fra Vargebakkan like over kl 17 på fredagen i rolig tempo med halvtung sekk. Været var veldig bra, men ikke fullt så rent som yr hadde lovet. Det gjorde for så vidt ikke så mye her i "lavlandet" enn så lenge, varmen sørget nok for en del skydannende luftfuktighet. Nostalgien var der fra første stund, og jeg lot den få dominere tankespinnet. I år har jeg jammen vært mye rundt omkring, og turene har ofte vært av det helt fantastiske slaget. Men det har vært lite Jotunheimen på meg om jeg utelater den magiske natt-turen på Norges tak i juni...
Etter Leirungsåe bru bar det innover i terreng jeg ikke hadde besøkt siden før Island og Jan Mayen. Jeg gjenoppdaget bekkekryssinger og sjarmerende vegetasjon, og ikke minst den herlige inngangen til det jeg (og sikkert flere) oppfatter som den egentlige Leirungsdalen etter Svarthåmårbue. Munken hilste som vanlig velkommen med Leirungsåe i forgrunnen. Snart var Kalvehøgdene med Leirungsbrean innenfor synsvidde, og jeg snublet over stokk og stein på stien fordi jeg ikke klarte å la være å stirre og tenke takk for sist.
Men jeg begynte å få litt smådårlig tid, det meste av stigningen gjensto, og klokka var snart 19...
Jeg synes som regel at jeg rusler sakte oppover brattene, men plutselig åpnet utsikten seg, og Tjønnholsoksle syntes kun noen steinkast unna. Oppover der gikk det greit, og jeg tok meg tid til å nyte siste rest av solnedgangen i vest. Opprinnelig hadde skeptiske jeg tenkt å gå nedover mot Gjende for så å rusle oppover mot Nordre Skarvflytinden for å tilbringe natta der, men akkurat her og nå anslo jeg det til en kanskje 4-timers mørkevandring, så nei takk, det fikk bli natt nummer 2 på Søre istedenfor. Sist jeg overnattet på den var med Jan Petter i mai 2010 da godværet som var meldt aldri fikk ut fingeren, så dette var uansett en gråværstopp jeg før eller seinere måtte gjøre om til godværstopp, og nå lå den fristende nær. Jeg fikk karre meg opp og finne ut av resten i morra tidlig!
Alene på Søre Skarvflytinden i mørket med store og "truende" naboer på alle kanter... Helt herlig! Og stjerneklart!!! Som en spiss på det hele så jeg lyset fra en hodelykt langt nede i Leirungsdalen. Selv lå jeg i posen ca 4 meter oppunder toppen av 2210 og hadde det godt og varmt. Vindstille natt i Gjendealpene...
Morgenstund har gull i munn
I hvertfall når en våkner uthvilt på en jotuntopp i gryende kalasvær! Det har etter hvert gått inflasjon i å bruke ordet magi eller magisk, men hva skal en gjøre da? Dette var jo mildt sagt fortryllende! De første solstråler var rett rundt hjørnet, enda var toppene grålige, men de ble gradvis mer brunsvarte og skarpe i konturene. Minnene om augustmorgenen på Austre Leirungstinden for godt over 10 år siden hjemsøkte meg, dette var så likt, for Knutsholet med omgivelser spilte selvsagt en viktig rolle også den gang. Det var på den turen jeg oppdaget toppovernattingens fortreffelighet, ikke minst at det var mulig å oppleve klarværet før luftfuktighet og skyer gjerne overtok fra seint om formiddagen og utover, altså tida på døgnet hvor det er mest normalt å nærme seg tindene. Jeg rakk å reflektere over at 10 av mine toppnetter har vært i Gjendealpene, fordelt på 9 tinder. Søre Skarvflytinden er den første jeg har tilbragt 2 netter på. Men klokka nærmet seg 07.30, så det var på tide å komme i gang med dagens samling...
Jeg gadd ikke å være spent på hammeren mot Midtre. Alene er jeg defensiv, i tillegg til at jeg politisk ukorrekt nok (iallfall på Peakbook) gradvis mister mer og mer interessen for klatring. Ikke at jeg ikke ønsker å utvikle meg litt mer, men det er så herlig befriende å kunne slappe helt av mentalt, ikke måtte stresse med noe praktisk knot og eventuelt bli nervøs. Jeg gikk et godt stykke ned mot Knutsholet, virret rundt i flanken godt under alle sva, forstyrra noen fjellryper som trudde de kunne få fred på denne bortgjemte plett, og kom omsider i gang med stigningen igjen. For noen blylodd av noen bein, det hadde tydeligvis gått for seg i går, så det var bare å ta små skritt om gangen. Iblant måtte jeg snu meg og beundre vår norske versjon av Barre des Ecrins, for Store Knutsholstinden fra Knutsholet er nettopp det! Jeg har hørt mye trist om hvor dårlig det står til med hengebreen som er den kanskje viktigste delen av denne kongelige personligheten, men den er i motsetning til Glittertinden heldigvis fortsatt gjenkjennelig som nettopp Store Knut fra flotteste vinkelen. Og med klinisk blå himmel over...
Endelig oppe! Dette ble jo bare bedre og bedre...
Jeg tuslet bortom Midtre, kikket ned hammeren og tok noen bilder, men jeg hadde ikke all verdens tid, så det viktigste var å komme seg nedover ryggen mot Nordre, det er jo den av Skarvflytindan med finest utsikt etter hva jeg har skjønt. "Trollkjerringtoppen" er den også, bare så synd den mista armen sin en gang på 80-tallet. Inntakt bilde finnes i Thommesen-boka om fjella mellom Bygdin og Gjende...
Utsikten fra nordtoppen gjorde meg sakral. Jeg mimret med riktig musikk på hjernen og stirret innover i Jotunheimen. Mesteparten ligger ganske langt unna, dette har jeg nevnt før, paradoksalt nok gir ingen av de to flotteste delområdene følelsen av å være midt i jotnenes rike, men de er så fantastiske i seg selv at det ikke er nødvendig. Se på tindene omkring Knutsholet da mann! Og selve Gjende langt der nede. Hvor ofte har jeg hatt det så fint i fjellheimen som her og nå??? Akkurat denne ryggen har jeg virkelig lenge hatt ventende på lista. Og jeg har hele tida visst at den med sin orkesterplass til kremtopper ville bli en absolutt favoritt. Jeg vet hvor jeg hører hjemme. Eksotiske fjellopplevelser er vel og eksepsjonelt bra, men Gjendealpene er hjemlig best!!!
Jeg måtte klype meg selv i armen for å minne meg på at jeg måtte tenke på returen, og den ville bli lang. Hadde nemlig en trivelig avtale på Totenåsen dagen derpå. Og turen tilbake til Søre ville bli kronglete, og veien over Tjønnholsoksle og ut hele Leirungsdalen kjenner nok de fleste som en laaang affære, så jeg hadde i grunn bare tida i veien. Ved å rusle nå kunne jeg i det minste unngå det verste stresset.
Kom meg omsider tilbake til overnattingsplassen, stuet resten av utstyret i sekken og listet meg møysommelig nedover ura. Over breklatten og opp mot oksla, og så kunne den endelige nedturen begynne. Måtte bare ta et bilde av den irrgrønne skjønnheten Øvre Leirungstjørn som med Kalvehøgde tronende over var en estetisk fryd for et øye som har sett veldig mye fjellestetisk. Tusen takk for vakker åpenbaring!
Videre tuslet jeg nedover og gledet meg stadig mer over de fargerike verdiene "skrevet med liten skrift", blomster, sildrebekker og gressletter nedover fagre Leirungsdalen. Ole Bull må jo ha sett disse motivene, det går ikke an å komponere nasjonalromantikk uten disse synsinntrykkene innabords...
Etter hvert måtte autopiloten settes på, jeg gikk og fantaserte om å ta av meg svette fjellstøvler, drikke brusen jeg hadde i bilen og la en sliten kropp få hardt tiltrengt hvile. Men jeg rakk å bli betatt av Leirungsdeltaet med populære Knutshøe og Surtningssue som velkjente kulisser.
Etter denne turen kan jeg bare konkludere med Mortens visdomsord, det finnes bare én Jotunheim! Uansett hvor fantastisk dette landet er. En eventyrlysten sjel trenger med jevne mellomrom å bli påminnet om hvor han har sine fjellrøtter...
User comments
Jepp
Written by mortenh 28.08.2017 21:04Det stemmer det, det finnes bare én Jotunheim.
Jeg er ikke sikker på om det finnes et objektivt vakrest område i Jotunheimen. Da må man ha en klar definisjon på skjønnhet. Jotunheimen har så mye kvalitet og variasjon og smaken er som baken. Noen liker dem slanke og spisse, mens andre foretrekker dem myke og runde.
Men du og jeg er i alle fall enige om at Gjendealpene er en av Jotunheimens definitive perler, spesielt kjernen som er forholdsvis fri for masseturisme.
Mens du snublet på Skarvflytindane mens du skuet og beundret, var det en sosial gjeng med stort sett kjenstfolk som turet over naboegga, den du kaller for Jotunheimens Barre des Ecrins. Skjønner ikke helt hvordan du ser det, men uansett. Knutsholstindryggen er en perle og Nåleområdet er særpreget.