Første gang på Storen (26.08.2017)

Dersom du ved en aller annen ubeskrivelig grunn leser dette må du informeres om at dette er min aller første turrapport tilgjengelig for offentlighetens gapestokk. Allikevel ønsker jeg å gi det et forsøk, fordi denne turen er for meg verdt å skrive om. Det å føle seg stolt og glad over endelig å ha gjennomført noe man har tenkt lenge på, samtidig som det har plaget samvittigheten over ikke å ha forsøkt tidligere, er verdt å skrive litt om.

Først og fremst vil jeg takke Viljar Buer Christensen for å ha gjort det hele mulig. Jeg antar at han selv ikke synes dette oppstyret jeg lager rundt denne turen ikke er noe serlig big deal, men jeg setter meg i takknemlighet og beundring over hans positive og svært gira humør! Dersom Petter Stordalen og Kristine Koht hadde fått et barn sammen er Viljar fasiten på dette barnet.

Mens sesongen står på som mest på Nes Gard Gjestegard i Luster, der samboer Alea og jeg er daglige drivere, tikker det inn en melding fra Viljar: Med på tur fredag?
Jeg visste hva dette innebar og ville nødig la sjansen gå fra meg. Etter en nærmere titt på værmeldingen, vaktliste og opparbeidet overtidstimer fant vi et smutthull på lørdag.
Ettersom Nes Gard ligger svært sentralt til det aller meste i området, ankom Viljar fredagskvelden mens jeg var i ferd med å avslutte det evig kjipe, men must f*** do papirarbeidet på kontoret. I motsetning til tacofredag supplert med noen halv-kalde, lunkene seidel gikk vi for en ikke alt for sen kveld.

Jeg våknet med tørr og sår hals, hodepine, ledd- og muskelsmerter og en kroppstemperatur godt over 37,5 kl 02:15 – 1,5 time før vekkeklokka, men jeg var klar. Jeg var så klar for det vi hadde snakket om rett for vi tok kvelden. Storen. "Shit, jeg har vært småsyk i et par uker nå. Det er lenge siden jeg har vært på tur. Er formen blitt så rævva at jeg ikke henger med? Eller må vi snu lenge før toppen? Når er sist gang jeg eksponerte meg for luftige hyller og alpin klatring? I alle fall såpass lenge siden at jeg er redd for at kroppen tar overhånd over situasjonen og den fucker med meg, slik at jeg snubler mens jeg står stille eller må ake på rumpa der jeg ellers bare svinger meg ned." Disse tankene gikk på repeat helt siden vi ble enige om Storen, og faktisk frem til etter Hjørnet. Denne følelsen jeg nå opplevde kan man godt kjenne igjen, men mer som et minne enn som en pulserende opplevelse i det voksne liv. Jeg hadde den samme gru-glede-følelsen som man nesten bare hadde som barn. Den opplevelsen når man ligger i sengen 6 år og 364 dager gammel, og vet at i morgen blir jeg 7 år og later som man våker av bursdagssang, presanger og kake på sengen, mens man egentlig har vært våken mange timer og nesten ikke sovet fordi spenningsnivået er for stort til å passe inn i en barnekropp.
Det er herlig som voksen å kjenne på denne følelsen av ukontrollerbar gledesfrykt.

Vi gikk for en litt sen alpin start fra Turtagrø 04:45, for så å gå fort opp til Bandet. Allerede fra parkeringen bevitnet vi at det ville bli en folksom dag i høyfjellet, og spesielt på Storen. Skagadalen var allerede godt blendet i høy lumen-faktor fra de mange hodelykter, samtidig som mange lekte Indianerdans i halvsøvne rundt sine telt og forsøke å unngå de usynlige barduner.

© Lukas D. Heck

Vi satte en svært høy fart fra start for å være tidlig ved flaskehalsen på Hjørnet. Kombinasjonen med feber og snue ville dette bli en hard dag. Men hva spiller det for noen rolle?

Vi brukte en knapp time op til Tindeklubbhytta. Her begynte de anerkjente tindebestigerne å bevege på seg mens vi tok en drikkepause og refill på flaska. Allerede her hadde vi tatt igjen en 6-8 stykker. Nå begynte virkelig dagen å lysne, og nattefrosten var allerede borte.

© Lukas D. Heck

Vi gikk på stegjern over Skagastølsbreen i høy fart mens vi konkurrerte mot morgensolen som kastet en økende velkomstglans over Søre Dyrhaugstind.

© Lukas D. Heck

Etter nøyaktig to timer der inneholdt høy fart, artige samtaler, forseringer som fjellpolitiet kunne gitt oss bot for fartsovertredelse, hodepine og generelt mye snørr, kom vi opp til hytta på Bandet.

Den mottagelsen vi fikk her oppe av Midtmaradalen er av en slik karakter man ofte husker i lang tid fremover. Tåkehavet lå dekket over det hele, nesten som et hvitt ullteppe, og tanken om at tåken forsøkte å varme opp Midtmaradalen mot den kjølige sensommermorgenen før solen fikk ta over, ga naturen en dimensjon og egenskap av ren og god medmenneskelighet.

© Lukas D. Heck

Etter en kort pause og snakkis med folk på Bandet fortsatte vi mot svaene. Etter et lite stykke kommer man til noen snørenner, som om morgenen er steinharde. Vi hadde ikke med isøks, så vi forserte rennene med høyt fokus. Viljar fortale meg at en av de siste som omkom på vei til Storen var nettop ved disse no fall rennene. Jeg lo litt lettet ut samtidig som jeg forsøkte å ignorere omfanget. Men tanken slo meg kjapt: hvis det virkelig var så vanskelig at noen var så uheldig å ende her, hvordan i s*** blir det da lengre oppe? Tanken slo jeg heldigvis fort fra meg, da fokuset gikk over på klyving. På dette tidspunktet av turen var jeg blitt litt vel negativ, ettersom formen virkelig bekreftet hvor dårlig den var. I tillegg kjente jeg Mr. Krampe begynte å kile intenst i begge lårene. Jeg hadde unnskyldt meg for mange ganger over at jeg normalt sett er i mye bedre form, og hvor kjedelig det måtte være for Speedmonster Viljar å føle han var på tur med en fra Luster Omsorgsbolig. Jeg ble nå med riktighet irettesatt at nå var det nok syting. Respekt! Herifra gikk det over i å le når krampene hugg til og klyingen ble dobbelt så tung. Ikke at jeg er en rakettforsker, men det hjelper en stor del å le isteden for å syte.

For å spare tid droppet vi tau og den pakka der forbi svaene. Viljar måtte allikevel ut med en ut en lang hånd ettersom jeg kuket det litt til og mistet både fot- og håndfeste. Det må ha sett rimelig rart ut. Nå var det bare en kjapp trask forbi det falske hjørnet og opp til det ekte, der morroa skulle begynne.

Forran oss så vi første taulag for dagen, anført at Mr. Storen selv, Sigurd. Disse tok vi igjen ved standplass på Hjørnet. Vi tok på oss sele og organiserte utstyret. Jeg var tydelig på at Viljar skulle få gjøre all ledejobb idag, ettersom dette var min første tur samt at formen var latterlig.

Satan! Det var akkurat dette jeg våknet for i natt. Kroppen har tatt over kontroll og satt modus på frys; fuck me up, og stumbled on the ground... Graden her er rundt 2-ertallet, men eksponeringen av høyden og utsikten rett ned i Slingsbybreen var til å miste kontrollen. Det endte med aking og litt krabbing der man til vanlig ville ha spankulert med en telefonsamtale på øret.

Første taulengde var nå ferdig og jeg begynte å bli varm i trøya. Neste taulengde var det som skulle til for å få tilbake kontrollen og komforten. 3 taulengde valgte vi å jokke oss opp Hefteys renne, som i det siste har blitt vanskeligere å forsere da en god jug i starten har knekt av. Dette ble løst med å bruke en kam man dro seg opp etter. Av ren uerfarenhet var sekken min alt for fullpakket og i kombinasjon med en trang renne ble dette til et show for de andre taulagene under. Med god stemning og latter nedenifra mens jeg satt fast, ble seansen fra oven (Viljar) omdøpt til "Girl power og trang fødsel". Jeg holdt på å tisse på meg av latter! Herregud for en løk...

© Lukas D. Heck

© Lukas D. Heck

© Lukas D. Heck

4. og siste taulengde var i grunn helt unødvendig. Men det som kjent lett å være etterpåklok. Her er det enkel klyving, selv om det er luftig i starten. Problemet oppsto når jeg innså at det var en usannsynlig komplisert kveil midt på tauene, og uforståelige matematiske formler begynte å dukke opp i hodet. Dette kom til å ta tid, og det gjorde det... Mens hendene jobbet så fort og smart de kunne, oppsto en samtale om gardsdrift i Stryn med en av Norgesguidene, Endre. Solen varmet og alle på fjellet koste seg. Det slo meg hvor rolig og hverdagslig stemming det var her oppe. Det var behagelig og jeg fikk slettes ikke lyst til å komme meg ned fra fjellet igjen. Omsider løste også kveilen seg og jeg løp opp til Viljar, som lyste av ivrighet og glede.

Og endelig kom vi til fortoppen. Siste stykket til toppen var kort og enkelt. Og du store allverden for en utsikt. På denne dagen skulle alle ha fått muligheten til å være her oppe. Det var så vidt bevegelse i lufta, solen varmet og utsikten strakte seg lenger en man kunne forestile seg. Rundt om kring så man mennesker klatre ulike rygger og vegger. Dette er en egen verden. En verden jeg gjerne vil bli en del av.

© Lukas D. Heck

© Lukas D. Heck

© Lukas D. Heck

© Lukas D. Heck

© Lukas D. Heck

Etter en kjapp matpause og en samtale med alle som kom forbi bar turen nedover igjen. Vi kløyv ned til rappellfeste og satte utfor. Vi satte generelt utfor på vei helt ned til Turtagrø. Viljar hadde en noen planer om å ta et sosialt skippertak gjennom å drikke noen halv-kalde seidel i Sogndal, klatre Kvamsmaraton og feste medstudieklassen, for så å klatre Styggedalstraversen til Storen dagen etter. Et mildt sagt imponerende kapasitet på karen!

© Lukas D. Heck

Fra Bandet brukte vi omtrent en 50 minutter til Turtagrø.

Takk til deg Viljar, for at du tok meg med til denne verdenen, hadde en seig tålmodighet, alltid forsikret deg om at jeg følte meg komfortabel, samt alltid strakte ut en hånd!

Start date	26.08.2017 11:01 (UTC+01:00 DST)
End date	26.08.2017 14:50 (UTC+01:00 DST)
Total Time	3h 49min
Moving Time	2h 26min
Stopped Time	1h 22min
Overall Average	2.6km/h
Moving Average	4.0km/h
Distance	9.8km
Vertical meters	82m