Skardstinden i variabelt vær (19.08.2017)

Et slags mini-jubileum i år, det er femte året jeg inviterer gode kolleger på tinderangling i Jotunheimen, så da tenkte jeg at det kunne være på sin plass med en skikkelig gromtopp. Skardstinden, Norges 5. høyeste, passer vel bra i en sånn anledning. Å toppe ut denne ville riktignok innebære mer taubruk og skarpere klatring enn jeg har tatt med kollegene på tidligere, men litt av poenget med disse turene er jo å komme seg litt ut av komfortsonen.

Det var faktisk Thomas som sterkest insisterte på å komme seg så tidlig som mulig ut av køya, så sju blank sto alle klare for frokost på herlige Leirvassbu, ferdig skifta og med sekken ferdig pakka. En kjapp frokost senere var vi klare i to biler og vi reiste ned til Geitsætre hvor vi parkerte. Værmeldinga var på ingen måte oppløftende, det skulle bli skiftende og vi kunne regne med mest regn fra morgenen, så skulle det klarne litt midt på dagen før skyene ville komme igjen på ettermiddagen. Vel, fulltreffer fra morgenen i hvert fall – regnet sprutet på frontruta nedover Leirdalen, men det verste gav seg innen vi fikk sekkene på ryggen, og når vi satte av gårde ca kvart over åtte var det bare litt lett regn i lufta.

© Robert Rogne

Jeg hadde som vanlig gjort hjemmeleksa og lest meg opp på veivalg og vanskeligheter på turen, samt antydninger om at turen vår skulle ta mellom ni og tolv timer. Likevel var jeg lett bekymret for at denne tidsangivelsen ville være høyst usikker, all den tid vi var ni personer i følget opp mot Raudhamran og Dumhøe-platået. Med såpass mye taubruk vi måtte påregne ville ni personer i taulaget ta mye tid. Likevel snakket jeg og Oddbjørn om mulighetene for også å få med oss Søraustre Skardstinden, siden den tross alt ligger i området – men den ville innebære en viss omvei mot slutten av dagen. Vi får se!

© Robert Rogne

Bakkene opp mot Raudhamran starter pent. Den tydelige stien går langs med Yttre Illåe, men etter en snau kilometer tar stien en liten sving i nordlig retning, vekk fra elva og en del brattere. Turfølget holder jevnt høy fart, godt drevet fremover av to spreke ironman-triatleter, en Styrkeprøven-syklist og noen ganske aktive hobby-mosjonister med blant annet Marcialonga på CVen. De øvrige av oss prøver bare å holde følge så godt vi klarer. Regnet har tatt seg litt opp igjen og vi går med hetta delvis på, delvis av. Det er vått i terrenget og stien er blitt gjørmete på flere steder. Likevel er den enkel å følge, den er ikke vardet, men her har det gått mange folk opp gjennom tidene. På 1400 moh svinger stien sørover igjen, før den gradvis går i retning innover mot Nordre Illåbre. Dit skal ikke vi, så her tar vi av fra stien og søker etter tråkk i nordøstlig retning mot Raudhamran. Vi ser spor etter tidligere bestigninger med ujevne mellomrom, tråkket kommer og går i dette området. Men det er lett å finne vei, så lenge det går oppover må det være riktig! Så får vi øye på Skardstinden med Nåla når vi kikker inn i dalføret. For en tøff profil den har, og dit skal vi! Dette blir kult.

© Robert Rogne

Etter relativt nøyaktig to timer med seig motbakke flater det ut og vi når Dumhøe-platået, symbolisert med en varde der det står en grensepinne som markerer grensa for nasjonalparken. Humøret er godt, praten går lett og det virker som alle koser seg. Selv gleder jeg meg både over hvor deilig det er å ha kommet seg til fjells igjen og at de verste motbakkene nå er bak oss. Det er riktignok ca 400 høydemetre igjen til det øverste punktet, men nesten tusen er bak oss. Fine greier. Vi krysser over noen snøfelter, vi klarer kanskje også å finne en liten smeltevannsbekk så noen av oss fyller litt vann på flasker. Basert på værvarselet har jeg lagt igjen solbrillene på hytta, og akkurat nå som vi krysser snøfeltene er det faktisk ganske skarpt, selv om skyene fremdeles ligger tunge over oss. Men ser vi antydning til en lysning i det fjerne sørvest, kanskje?

Platået er helt uten kjennemerker og tåka er ganske tjukk nå, vi har kanskje sikt i hundre meter? I tillegg begynner det å snø lett. Vi tar ut en kurs i retning av der vi tenker oss at Dumhøe-toppen kan ligge. For en liten stund siden så vi varden til Dumhøe Syd, men det er topp nummer to i dag, så vi skal litt lengre til venstre. Det er mulig vi somler litt mer nå som det har flatet ut og vi kan skravle ubesværet igjen, eller så er det bare slik at platået rett og slett er lengre og drøyere enn man skulle tro. Uansett bruker vi ytterligere 50 minutter før vi topper ut på Dumhøe. Vi gir varden et klaps og smiler litt. Det er ikke anledning til noe juletregange rundt denne varden som står på kanten av en 150 meter loddrett vegg.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Sikten er blitt noe bedre, men noe fantastisk fotovær er det ikke. Vi skimter konturene av Storgrovtinden og Storgrovhøe i skyene, mens Skardstinden er helt borte. Første topp puttes i sekken og vi rusler videre. Vi plukker med oss den ubetydelige Dumhøe Sør på veien mot Vestre Skardstinden. I den forbindelse starter vi en liten diskusjon rundt meningen med «ti-meters-topper». Akkurat her på Dumhøe blir ti meters skardybde bare meningsløst (eller «dum»t), men det finnes til gjengjeld mange ryggtraverser og pinakler som i høyeste grad forsvarer meningen med en ti-meters-topp. Vi legger derfor diskusjonen til side, nyter synet av profilen til Storgrovtinden som kommer og forsvinner i tåka, mens vi fortsetter ufortrødent mot neste topp.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Etter tre timer og tjue når vi Vestre Skardstinden. Det ligger litt snø på steinene rundt oss, det er litt lett vind, litt fuktighet i lufta og likevel mye godt humør på alle kanter. Vi ser tydelig at det vil lysne snart, det er antydning til blå himmel i sørvest, men det vil ta litt tid før det kommer til oss. Regn og snø har imidlertid gjort steiner og fjell vått og glatt og jeg er spent på hva som vil møte oss når vi nå snart skal bryne oss på de første virkelige utfordringene. Alle spiser litt mat nå, Marianne spiser jo «hele tiden» når hun er på tur men nå får vi andre også i oss litt føde. Matlysten er helt fraværende, men jeg skyller ned tre brødskiver, vel vitende om at kroppen har behov jeg ikke helt kjenner på akkurat nå. Vi tar også på klatreselene, det er enklere her på platået enn når vi begynner på ryggen mot Skardstinden. Oddbjørn er både nysgjerrig og ivrig nå og rusler mot veggen for å kikke nærmere på det vi snart skal møte.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

På vei mot Skardstinden skal det være fire «hammere» eller bratte vegger vi må opp. Det skal finnes muligheter for omgåelser i sørveggen, men for det første fristet det ikke med omgåelser i bratte og løse renner, dessuten var jo litt av poenget å klatre disse veggene. Den første hammeren er den lengste, ca 40 meter. De tre siste er kortere, ca 15 meter hver. Vi fant frem tauet og kikket litt på mulighetene i veggen. Plenty av tak hvis man velger det rette veivalget, men svært eksponert. I tillegg var veggen våt og glatt og guffen. Det var helt uaktuelt å lede opp der uten sikring, det var helt sikkert. Det var dessuten en del vind og det ville bli krevende å kaste tauet helt ned til andre uten å dele opp den første hammeren. Jeg ledet derfor først opp det første opptaket, litt ut til høyre og over en diger stein. Deretter opp på et lite parti med sva som skrånet svakt nedover og utover. Videre herfra var over et lite overheng som krevde at man sto oppreist på dette glatte underlaget. Det var lite sprekker og tak og desto mer våt lav og rennende vann. Her satte jeg standplass med to kiler og fikk hjulpet Oddbjørn opp til meg. Plassen var altfor liten for resten av gjengen, så Oddbjørn ledet videre til venstre på svaet og over overhenget hvor det var bedre plass. Han sikret meg deretter opp før vi fikk hjulpet resten av laget opp til oss. Lena og Lasse trakk seg pent tilbake før klatringen tok til. Ventingen i det sure været gjorde at lysten på klatring forsvant og de foretrakk derfor å returnere samme vei tilbake. De hadde uansett fått med seg tre topper og var fornøyde med det. De fikk dessuten raskt pent vært på returen og kunne ta livet med ro, stå litt på henda og for øvrig nyte dagen med klatreselene trygt nede i sekken. Taulaget var dermed redusert til sju personer.

Siste delen av den første hammeren var noe enklere enn den første delen, fremdeles greie tak men ikke like utsatt som ved det korte overhenget tidligere. Jeg ledet greit opp under stødig sikringshjelp av Oddbjørn og anla standplass på toppen av den første hammeren. Her lå det en diger klase med rappellfester som jeg vurderte gode nok til vårt formål. Nå begynte virkelig været å lysne og jammen fikk vi antydning til sol også. Jeg sikret de andre opp og dermed var den første hammeren bak oss. Men vi brukte altså drøyt to timer på denne ene hammeren! Ingen tvil om at mange i taulaget innebærer mye tidsbruk. Men det var det jammen verdt, samtlige som kom opp denne siste delen av hammeren, gjorde det med et digert glis. Tydelig at dette var gøy! Men siden det var tre hammere til skulle de få mer å smile av…

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Bare hundre meter bort på ryggen står neste vegg steilt imot oss. Taukveilen er ikke engang pakket ned, her er det bare å starte på nytt. Nå får vi også et skikkelig blikk på Nåla, som er omtrent på høyde med oss, litt borti sida der. Tøft! Jeg ledet opp denne veggen, relativt rett på. Masse gode tak og enkel klatring men utsatt – særlig mot nord. Fjellet var nå blitt ganske tørt og fint å klatre i, etter at sola tok litt tak, så nå var det gode klatreforhold. En ny diger klase med slynger etter gamle rappeller ble brukt som standplass-sikring. Oddbjørn rensket fjellet for de to-tre sikringene jeg satte før jeg kastet tauet ned til nestemann i laget. Som vanlig tok vinden godt tak i tauet og sendte tampen langt utafor nordveggen. Så da var det bare å heise opp og prøve igjen. Og igjen. Det ble mye kasting av tau denne dagen, vinden var lunefull og det ble mye bomkasting – på grensen til tragikomisk etter hvert. Mens vi sikrer opp den ene klatreren etter den andre kommer plutselig en stor ravn seilende rett over oss over ryggen. Straks den passerer over ryggen, tar oppdriften tak i fuglen og den løftes 60-70 høydemetre helt ubesværet. Så enkelt kan det altså gjøres – litt misunnelig et øyeblikk.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Klatrevegg nummer tre sto for tur, Oddbjørn sin tur til å lede denne så jeg laget standplass nede. Denne veggen var trolig den enkleste av de fire, relativt greit å klatre på et hyllesystem som skrånet skrått oppover mot venstre. Gode tak hele veien, så relativt uproblematisk, Oddbjørn satte knapt sikringer på vei oppover. Jeg fulgte deretter etter til topps. Mens Oddbjørn sikret opp de andre satte jeg meg på en robust blokk som hang litt over veggen. Denne skrånet lett innover og jeg satt trygt med fotoapparatet og koste meg i solveggen med sjokolade og det som nå var blitt til nydelig utsikt. Skikkelig kos på tur nå, selv om vi bruker lang tid på disse veggene. Klokka var blitt fire innen alle var over vegg tre, og enda var det én igjen.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Siste veggen var relativt identisk med den tredje. Jeg ledet opp, og de første to tredjedelene av veggen følte jeg ikke behov for noen sikringer. Jeg kom deretter opp på en liten avsats med lett skrånende sva. Her var det lite å holde fast i, og litt vått etter tidligere regnvær. Her satte jeg dermed to kiler før jeg kom meg opp helt til topps. Ny klase med rappellslynger her, men de var plassert litt lengre mot sør – tydelig at de som går andre veien foretrekker en rute ned litt lengre i sørlig retning akkurat denne veggen. Jeg anla i stedet en standplass slik at jeg kunne stå og nesten henge over kanten og følge med på hver enkelt klatrer hele veien opp. Oddbjørn overtar sikringen av de tre siste, slik at jeg kan presse ned et par brødskiver til, har ikke blitt mye mat på meg i dag!

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Endelig er vi oppe, og vi ser toppen av Skardstind bare noen hundre meter igjen å gå. Jeg kveiler i hop tauet og henger det på sekken før vi går i samlet tropp opp til varden. Yeehaa, Norges femte høyeste – been there, done that! Vi rekker bare så vidt å juble i noen få minutter før skyene igjen overtar scenen og tåka omslutter oss helt. Klokka er nå blitt ti over fem og vi har totalt brukt åtte timer på å nå toppen. Vi skal tross alt hjem igjen også, så vi haster videre mot Nåla. Den ser vi ikke lenger, men vi aner konturene av den, så vi rusler videre i noenlunde riktig retning – først svinger vi litt til høyre vekk fra ryggen i litt sørlig til sørvestlig retning, før vi svinger mot venstre igjen tilbake mot ryggen etter å ha kommet ned noen titalls meter. Så begynner det å snø – kraftig. Digre snøkjerringer uler vannrett gjennom luften og sikten reduseres til tilnærmet ingenting. Nåla er nå fullstendig borte vekk og vi blir usikre på veivalg. I tillegg forteller GPSen til Oddbjørn at vi er på vei i retning Heimre Illåbretind. «Det er jo ikke mulig, den ligger langt nedi siden her, to hundre meter under oss og en god del nord», sier jeg. Når GPSen svikter satser jeg på instinktene, som sier at Nåla ikke har blitt borte – den er bare bortgjemt litt. Så jeg søker videre i sørøstlig retning og etter hvert dukker det opp en massiv mørk masse inne i alt det hvite. Noen titalls meter til, så får vi håndfaste bevis på at Nåla fremdeles eksisterer. Puh, var litt bekymret der et lite øyeblikk.

Noen i gjengen begynner nå å bli litt bekymret for tidsbruken og velger å droppe bestigningen av Nåla, selv om den skal være relativt enkel. Så da blir det Oddbjørn, Anders og meg som plukker med oss den. Vi følger den vanlige ruta opp hyllegalleriene mot venstre. Det ligger litt hardpakka snø/is i renna der som gjør opptaket litt glatt, men vi kommer oss greit forbi og opp til toppen. Vi hilser på varden, skingrer i et jubelbrøl og returnerer ned like raskt. Litt komisk egentlig, her bruker vi åtte-ni timer til toppen, og så tilbringer vi fire minutter til sammen på topp-punktene. Ingen tvil om at det er reisen som er målet, ikke selve toppen (selv om den er en hyggelig bonus).

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi ofrer ikke mer tid her oppe, men satser alt på å komme oss ned i lavere strøk så raskt som mulig. Sikten er borte vekk, snøen er våt og plagsom og mørket kommer fortere enn vi ønsker. Heldigvis skal det finnes muligheter for å komme seg direkte ned fra «skaret mellom Skardstinden og Nåla» har vi lest oss frem til. Problemet er at i tåkehavet får vi bestemt inntrykk av at det er to skar, ett relativt nært topp-punktet til Skardstinden og ett nesten helt inntil Nåla. Begge fremstår som renner som forsvinner ned i tåka i sørlig retning av toppryggen, men vi klarer ikke å se hvor langt ned man kommer. Vi forsøker derfor først på skaret som er helt inntil Nåla. Etter litt søking nedover i siden finner vi et par slynger fra noen tidligere rappeller. Her har det altså gått folk ned tidligere, så da satser vi på at det kan være en farbar løsning. Flere i taulaget har aldri rappellert før heller, så da prøver de noe annet de aldri har gjort før! Det er dagen for slikt.

Slyngene ser fine ut, relativt ferske bånd godt bundet rundt en solid blokk, så vi drar tauet gjennom slyngene og slenger det ut. Sekstimeteren når akkurat ned til et snøfelt vi kan ane konturene av nedi bakken. Oddbjørn går først, jeg går sist. Det er vått, det er løst og det er relativt bratt. De siste tre-fire meterne er i fritt fall, så rappell er helt innafor her. Litt generelle rappellerings-instrukser og vi kommer oss trygt ned på snøen, en grisebratt fonn i fjellsiden som er helt uaktuell å gå nedover uten sikt. Men ett nytt rappellfeste styrer oss i riktig retning, denne gangen til høyre (nordlig retning). Vi rappellerer igjen ut tauets fulle lengde og ender opp i et trangt skar. Oddbjørn først igjen, vi andre venter under et overheng der snø og regn ikke når. Men straks vi går ut fra veggen og ut på snøen der rappellen starter, sildrer det grove dråper fra overhenget som gjør deg søkkvåt på et blunk. Ikke like trivelig nå, og moralen i gjengen er litt på hell.

Men vi kommer oss trygt ned også her. Fryktelig mye løst, steinene farer nedover siden og vi gauler «Stein!» så ofte vi klarer. Etter hvert bikker det over i «Fore!» og alle skjønner at det også betyr løs stein. Nede i skaret er det nye slynger festet i veggen og vi tar også disse i bruk på en tredje rappell. Her er det også løst, men ikke lenger like bratt. Rappellering er ikke lenger like prekært, men siden tauet er fremme og det er såpass vått og glatt synes vi det er likegreit. Nå kommer vi oss ned på et nytt snøfelt som er bittelitt mindre bratt og det er også bredere. Her kan vi traversere i bredden og dermed begrense brattheten nedover siden noe, så da avslutter vi rappelleringen for denne gang. Men straks jeg har pakket ned tauet kommer ønsket om å gå i taulag ned bakken for å redusere risikoen ved enkeltpersons fall. Frem med tauet igjen, vi binder oss inn og krysser frem og tilbake nedover bakken. Vi mister stadig høyde og sikten blir gradvis bedre. Snøfeltet kommer til en ende, vi søker i land som vi raskt krysser tvers over og finner et nytt snøfelt. Endelig er snøfeltet såpass lite bratt at vi føler for å droppe tau, så da pakker jeg det ned for godt. Men bakken holder mer enn 45 grader så flere av oss går baklengs ned og sparker gode trinn til føtter og hender.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Sånn holder vi på nedover siden der og finner nye snøfelt så godt det lar seg gjøre. Snøfeltene blir gradvis mindre bratte, og vi går over til å seile ned bakkene på hælene. Da går det fort nedover og vi kommer ned i dalen mot Nørdre Illåbreen, nede i sikten igjen og under snøgrensa. Det er nå bare lett yr i lufta og vi ser hvor vi skal igjen, så humøret stiger raskt. Klokka er allerede blitt kvart på ni når vi kommer ned til brekanten og vi finner derfor et jevnt og passelig tempo nedover dalen for å komme ned før det blir helt natta. Vi unner oss en liten sjoko- og nøttepause på vei nedover for å gi de nå tømte reservelagrene en liten påfyll. Stien finner vi raskt når vi bare passerer de siste moreneryggene på ca 1450 moh og fra der går det enda litt raskere. Det mørkner gradvis nå og stien blir stadig vanskeligere å se. Heldigvis tilpasser øynene seg også gradvis og nattsynet kommer til sin fulle rett etter at vi har passert der vi forlot stien tidligere på dagen. Bakkene nedover mot Ytre Illåe er blitt ganske krevende nå, og ved ett parti er det ganske bratt og vi må virkelig anstrenge oss for å komme helskinnet ned i svarten. Men det går heldigvis bra og vi kommer oss etter hvert helt ned til bilen i Leirdalen. Halv elleve viser uret når jeg starter tenninga på passaten, fjorten timer og et kvarter etter avmarsj.

Dette ble en drøy tur tidsmessig. Veldig mye av tiden gikk imidlertid med til venting i taulag, så jeg må nok bli flinkere til å beregne tidsbruken når vi er mange på tur. Alle var imidlertid enige om at det var blitt en drømmedag, en opplevelse og et eventyr. Snaut elleve ruslet vi inn inngangsdøra på Leirvassbu, hvor vertskapet kunne by på middagsmat til tross for at vi var minst to timer for sent ute. Vi har ikke ord for hvor takknemlig vi er for fleksibel og hyggelig betjening!