Over skyene på Austanbotntindene (07.08.2017)

Tilbake i Hurrungane etter to år. Tiden flyr jammen fort. Jeg merker at jeg har konsentrert meg mest om Nord-Norge i løpet av de tre siste årene. Likevel er det alltid like herlig å vende tilbake til Jotunheimen.

© Endre Myrdal Olsen

Dagen i forveien kjørte jeg med familien til Aurland og ble plukket opp av Torjus ved Sognaporten. Det var kjekt å se ham igjen etter bryllupet. Nå skulle vi tilbringe en uke sammen i fjellet. Vi kjørte med det samme til Turtagrø og klargjorde campen i pøsende regnvær. Planen var å ta en rolig åpning, og etter en god natts søvn var vi klare for Austanbotntind.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kjørte til Berdalsbandet i noe hustrig vær. Det var tåke og smått med yr i luften. Steinene oppover var såpeglatte og vi hadde ikke høye forventninger til været denne dagen. Det tok ikke lang tid før vi begynte å surre litt med ruten. Vi kom bort fra vardene og fomlet litt frem og tilbake. Vi havnet omsider på rett kurs igjen.

© Endre Myrdal Olsen

Bakken var som kjent seig og tåken var tykk. Vi så ikke mer enn knappe 20 meter foran oss. Hodene var bøyd og det ble ikke sagt så mye. Da vi kom lenger opp merket vi antydninger til at det ble litt lysere. Som en latterlig, og på det tidspunktet unødvendig spøk, sa jeg "Tenk om vi kommer over skydekket!" Jeg ante et snev av pessimisme av latteren til Torjus. Jeg tenkte det samme. "Ikke faen!"

© Endre Myrdal Olsen

Men lysere ble det. Jo høyere vi kom opp, ble luften varmere og solen kjempet hardt mot skyene. Plutselig dukket Soleibotntindene og Store Ringstind beskjedent opp. Et fantastisk syn. Dette hadde vi som sagt ikke forventet. Bedre skulle det bli. Lenger oppe forduftet kondensen fra steinene og solen hadde klart kampen. Nå var det bare å hive av seg jakkene og finne frem solbrillene, som vi egentlig hadde tenkt å droppe.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom opp på Vestraste og stoppet for å nyte utsikten mot de nevnte fjell, som nå var helt SYK. Vi fortsatte opp på Vestre og tok en matpause her. Nå føltes det som om vi var på toppen av verden. Stemningen var på topp. Vi kløv ned fra Vestre på høyresiden. Jeg kunne ikke huske at det skulle være så luftig og "vanskelig". Det var ikke så rart da vi hadde valgt feil sted. Selvsagt var det venstresiden som var best. Jeg hadde helt glemt dette.

© Endre Myrdal Olsen

Vi startet på klyvingen opp til hovedtoppen. Berget var tørt og fint nå. Ved svaene passerte vi et taulag som var på vei ned. I år ligger snøfeltet kun på nordsiden av dette partiet. Delvis tørt oppover her. Oppe på toppryggen blåste det kraftig. Vi gikk over eggen og ventet på vår tur til å klyve opp til varden. Hilste for første gang på Sander, som jeg kjente igjen fra NRK serien "Fjellfolk". Hyggelig kar. Han var her oppe med gjester. Han var også så vennlig å ta bilde av meg og Torjus på toppvarden. Det var ganske magisk da de andre gjestene stod der oppe, men nå hadde skyene for alvor dekket til toppen.

© Endre Myrdal Olsen

Vi fikk komme forbi taulagene og startet på nedklyvingen. På vestre tok vi en matpause og nøt utsikten før vi trasket nedover den seige bakken til Berdalsbannet. En fantastisk og ikke minst uventet åpning på sommerferien i Hurrungane. Tusen takk for turen Torjus.

© Endre Myrdal Olsen

Kart