Nordkante Piz Badile (04.08.2017)
Written by j_snorre
| Characteristic | Alpine climbing |
|---|---|
| Map |
|
| Ascents | Piz Badile (3,308m) | 04.08.2017 |
|---|
Nordryggen på Piz Badile har omlag 25 taulengder naturlig sikra klatring mellom grad 3 og 5-, og er kjent for å være en av de finere enkle, lange klatrerutene i Alpene. Jeg hadde derfor hatt et lite håp om å ta en avstikker fra Chamonix for å klatre den i løpet av sommerens to uker med klatreferie hvis været i Chamonix skulle bli dårlig. Det ble det ikke, og planen ble derfor lagt på is da Oda kom og møtte meg i Chamonix for å ta fatt på del to av ferien i nord-Italia.
Etter nesten to uker i Italia, der de siste tre dagene var tilbragt ved Como-sjøen, bestemte vi oss for å kjøre 1,5 timer nordover til Val Masino for å ta en kikk på klatreperla Val di Mello. Selv om jeg var i modus for en klatretur og hadde forsøkt å overtale Oda til å bli med x antall ulike turer i området, ble det ikke klatring denne dagen.
På vei ned dalen til fots etter en dag med soling og bading i elva som renner gjennom Val di Mello, ymtet Oda plutselig frempå om at vi kanskje kunne prøve den "lange ruta" jeg hadde snakket så mye om i Sveits (sikkert fordi hun var lei av maset mitt). Jeg var ikke tung og be, og da vi kom ned igjen til San Martino ca. klokka 17:30, gikk turen rett inn på den eneste lille sportsbutikken som ligger der for å kjøpe en liten sekk og en nøttepirker til Oda (som ikke hadde pakket for klatreferie) og en hodelykt (ettersom jeg hadde prestert å dra på til Chamonix uten lykt). Vi kastet deretter i oss en pizza og en øl på en av de lokale restaurantene, kjøpte noe obskur niste på den lokale matbutikken, og satte oss i bilen for å kjøre de knappe to timene til Bondo i Sveits der turen opp til nordryggen begynner. Bilturen ble brukt til å hastelade den nyinnkjøpte hodelykta og mobiltelefonene fra laptopen og ta ut kontanter til å betale på Sasc Furä og Gianetti-hytta.
Vi fant greit frem til grusveien vi skulle kjøre opp fra Bondo, betalte bompenger (etter å ha lett etter automaten i 10 min), og ankom parkeringa ca klokka 21. Pakking av sekkene ble gjort i en fei, før vi la i vei i retning Sasc Furä-hytta. Det var allerede begynt å skumre, og etter 10 minutters gange på stien var det bekmørkt. Stien går opp ei bratt skogkledd fjellside, men er godt tilrettelagt på de bratteste punktene og var grei å følge i mørket (vi måtte spare hodelykta til toppstøtet ettersom vi bare rakk å lade den litt i bilen). Etter noe over en times gange kom vi plutselig ut av skogen og fikk øye på lysene fra hytta. Her ble vi møtt av ei hyggelig dame som var ansvarlig for hytta og som satt ute og tok en kveldspils med en av de andre gjestene. Her må jeg nesten nevne at det var veldig fint tillaget utenfor hytta, og at det var et stort pluss at det er ubegrenset tilgang på gratis drikkevann der. Dette var ikke tilfellet på de fire andre Alpe-hyttene vi var innom i løpet av ferien (frokosten var derimot ganske skral, men mat er vel mat, selv om den koster 120 kroner). Frokosten skulle for øvrig serveres klokka 0400, og vi smøg oss derfor rett i seng mellom seks andre som allerede hadde lagt seg i en av de to åttemannssengene på rommet vi fikk tildelt. Vi sov som steiner selv om intimsona fikk testet seg litt ekstra.
Det var 7 andre lag som skulle klatre nordryggen denne dagen. Ettersom vi antok at vi ikke kom til å være av de raskeste, stresset vi ikke med å komme oss avgårde på morgenen, og vi gikk ikke fra hytta før ca 0500. Da hadde alle de andre lagene gått, og vi måtte navigere stien opp gjennom siste del av skogen alene i mørket med lykta på sparebluss. Når det er sagt, stien er tydelig og nesten umulig å ta feil av, og anmarsjen gikk helt uproblematisk for seg, med unntak for at Oda måtte stoppe og teipe et påbegynnende gnagsår. Det lysnet da vi nærmet oss innsteget, og her ble vi møtte av et lag som allerede hadde valgt å snu. I tillegg tok vi igjen et tomannslag som beveget seg noe trått på den enkle klyvinga opp til innsteget.
Enda Oda aldri hadde klatret løpende før, og ikke hadde klatret mer enn to ganger det siste året, var målsetningen å forsøke å gå mest mulig av de enkle lengdene på 3- og 4-tallet løpende. Basert på det jeg hadde hørt om ruta, hadde jeg anslått at vi da skulle kunne greie å gjøre unna klatringa på 8-10 timer, og dermed rekke å komme oss ned til Giannetti-hytta i Italia på ca 2500 moh mens det fortsatt var lyst. Vi skulle deretter gå tilbake til bilen i Sveits dagen etter, en tur som tar 5-7 timer. Plan B hvis vi skulle klatre for sent, var å nødcampe i den lille metallhytta på toppen.
Ettersom vi hadde startet å gå litt etter de fleste andre lagene var det en god luke opp til køen lengre oppe på ryggen. Når vi i tillegg greide å klatre forbi og fra laget vi tok igjen like før innsteget allerede på første taulengde, hadde vi dermed fri bane oppover eggen. Dette vedvarte helt til vi tok igjen noen lag på de siste tre taulengdene (og ble tatt igjen av to unge sveitsere som klatret hele ruta på 3,5 timer pluss et lag som hadde gått Cassin-ruta). Tilnærmet perfekt timing! Klatringa foregår på fast og velsikret granitt, og er tilnærmet helt uten vasing og gåpartier. Fin variasjon mellom svaklatring, riss, noen fine dieder og brattere opptak på gode tak og luftige eggpartier. Akkurat så nydelig fint som forventet, pluss litt til! Oda imponerte stort og hadde null problemer med å følge på. Dette medførte at vi kunne gå det aller meste løpende, med unntak for kanskje 3 lengder som ble sikret vanlig. Til min store overraskelse toppa vi derfor ut etter kun 6,5 timer klatring, et hav foran skjema. Det er en kraftig underdrivelse å si at stemningen i sola på toppen var brukbar.
På returen kløv vi først ned "stien" som er normalveien på Italia-sida ca 50-70 høydemeter. Der tok vi en slak rapell på ca 50 meter. Herfra hadde vi valget mellom å fortsette videre med nedklyving og noen rapeller langs normalruta, eller 5 rapeller litt lengre til høyre sett nedover (som Lukken (Ole André Lukkedal) hadde tipset meg om). Vi valgte den siste. Det fungerte greit nok, og etter ca 3 timer var vi nede ved Gianettihytta. Klokka var nå bare 1745. Etter en øl, litt potetgull og vannpåfyll i hytteveggen, bestemte vi oss derfor for å fortsette de siste 1400 høydemetrene ned til San Martino i stedet for å overnatte på Gianetti-hytta, og satse på at vi der kunne få en taxi tilbake til bilen i Sveits. Denne delen av turen gikk på fin sti i nydelig alpelandskap, men føltes som om den aldri skulle ta slutt. Da vi kom ned til bilveien i dalen var det fortsatt noen kilometer til San Martino og ingen mobildekning. Her var vi heldige å treffe på to hyggelige briter som akkurat kom ned fra fjellet etter to dager oppe ved Gianetti-hytta, og som tilbød oss skyss til San Martino. Vi endte like godt opp med å spise middag sammen med de i San Martino mens vi ventet på taxien tilbake til bilen i Sveits. Tilbake ved bilen klokka 0030 ble det bare å rulle ut liggeunderlagene baki bilen og krype til sengs. For en dag!
User comments
Sporty
Written by oddis 25.08.2017 23:27Håper du ga Oda en high five etter den turen der :) ser ut som det var magisk klatring.
Sv: Sporty
Written by j_snorre 25.08.2017 23:30Hun fikk en liten dose velfortjent skryt, og jeg lurer på om det faktisk ble noe klasking av hender også.