Store Steindalsnosi (05.08.2017)

Kjørte gjennom Lom og videre innover fv55. Passerte Sognefjellshytta og kjørte noen minutter videre til vi hadde passert demningen(?) ved Hervavatnet. Fant umiddelbart etter dette en liten lomme på siden av vegen der vi parkerte bilen.

Været var grått, og vi kunne så vidt skimte Steindalsnosi fra der vi hadde parkert. En noe tyngre sekk enn vanlig på ryggen da jeg hadde valgt 70L i stedet for den vanlige på 45L. Martin fant fort ut at han hadde satt igjen fjellskoene i Elverum mens vi lastet om bilene der. Ole hadde både fjellsko og et par lettere turjoggesko. Sistnevnte fikk duge.

Martin som hadde brukt deler av turen på å advare oss om sofaform og samboerkilo satte et formidabelt tempo fra start. Jeg ble brått usikker på om jeg kunne følge dette særlig lenge, men før jeg rakk å komme med min første klage, stoppet Martin og kastet opp dagens frokost. Etter dette ble tempoet betraktelig bedre.

Vi fulgte fjellet innover i retning toppen. Steinmassene var rimelig glatte pga regent, men selv på vått føre var det greit å gå innover. Det gikk ikke lange tiden før vi tok vår første lille pause på topp markert 1605 på kartet. Kun drøye 400 høydemeter til toppen.

Ole ville prøve å gå på snøen oppover, og siktet seg en del sør for toppen. Martin og jeg tok sikte på å gå mot stupkanten i nord og følge denne oppover. Her fant vi tydelige tråkk og en del varder. Møtte fort på Ole som hadde ombestemt seg. Sammen fulgte vi de siste 300 høydemetrene til toppen. Litt løst her, så vi valgte å gå litt på siden av hverandre. Martin forstuet tommelen i dette partiet.

Planen var å gå videre til Fanaråken og sove på hytta der, så vi satte sekkene igjen litt før toppen. Blitt en gjeng med pusekatter alle sammen, der vi ringte våre bedre halvdeler hjemme fra toppen. Skyene lettet litt et lite øyeblikk. Nok til at vi kunne se konturen av Fanaråken og hytta, før det tetnet til igjen.

Planen var å ta seg ned til 1700 høydemeter og følge fjellet sørover til vi møtte på stien opp til Fanaråken. Her begynte det å gå på motivasjonen løs. Veldig dårlig sikt, glatte steiner, glatte svaer, begynte å bli bløte etter mange timer ute, ingen gps, kompass som streiket, og klokka nærmet seg kveldstid. Tok det piano nedover, og brukte en del snøpartier som ennå ikke hadde smeltet i sommer.

Når det omsider hadde begynt å flate ut foreslo Ole å gå sørøstover, i stedet for bare sør, for å komme innpå stien høyere opp. Jeg syns det hørtes ut som en dårlig ide da jeg regnet med vi kom til å møte på tilsvarende hindringer oppover igjen som de vi allerede hadde passert. I ettertid ser jeg at Ole hadde helt rett. Ruta i «bibelen» er tegnet inn skrått oppover mot Fanaråken.

Bløte og smått slitne kom vi oss inn på Stien. Det begynte å bli seint, sikten var fortsatt dårlig, og værmeldingen hadde meldt mere nedbør fra kvelden og utover mot natten. Vi bestemte oss derfor at vi var fornøyd med at det tross alt ble en ny 2000-meter i dag, og valgte å følge stien ned mot Ekrehytta og Helgedalsbotnen der jeg visste det var veg. På veg nedover sprakk det opp litt i skyene og vi kunne se Styggedalsbreen og tindene over på andre siden. Helt magisk!

Ole som er klart sprekest av oss foreslo å løpe i forvegen slik at han kunne hente bilen og plukke oss opp på Turtagrø. Vi glemte litt i prosessen å sjekke hvor langt det faktisk var for han å løpe. Der hvor stien kommer innpå vegen i helgedalsbotnen satt han igjen sekken. Martin tok først sekken på magen og gikk et stykke med den, før vi byttet og jeg tok den på magen til vi kom fram til Turtagrø.

Vel framme på Turtagrø var det ingen Ole å se, ei heller bilen min som han skulle hente. Etter 10 minutter ringte telefonen, og Ole var på veg. I ettertid fant vi ut at han har løpt rundt 12km i fjellsko for å komme fram til bilen. En overbevisende prestasjon!

Vi kjørte til Krossbu for å finne rimelig rom for natten. Der kunne vi endelig skifte fra bløtt til tørt, og nyte noe sterkt å drikke på før en god natts søvn.

© Truls Herjuaune