Dønnmannen - Helgeland leverer stadig fra øverste hylle! (04.08.2017)  

Bente ville slappe av på en strand i fineværet i dag etter turen til 2/7 Søstre i går, og hva var vel et mer naturlig valg enn Dønna; været var meldt finest lengst ute mot kysten, med 21-23C, reinspikka luksus for "sultefora" vestlendinger, med andre ord. Dønna er også øya hvor min far vokste opp fra "de harde 30-åra" til ca midt på 1950-tallet, og jeg kjente litt til øya fra tidligere besøk. Vi installerte oss på stranden i Breivika, som jeg hadde besøkt i 1992 eller deromkring. Og hvilken strand; hvit glitrende sand og i bakkant strandeng overstrødd med orkideer og tepper av reinrose! Stranden lå lunt til for østavinden, og man kunne bare unisont konstatere; "Hva skal man med "Syden"...? Mitt tommelbrudd fra Botnkrona dagen før var godt immobilisert og hemmet meg lite(bortsett fra eventuell klyving, som heldigvis viste seg knapt ble nødvendig), så jeg ville gå på Dønnmannen! Normalruta fra øst var stengt av pga utrasing av noen steinblokker, så eneste praktiske vei var ruta opp fra Hagen i vest. Drøyt halvannen kilometer på lettgått sti fra Breivika til Hagen i nydelig landskap. Temmelig bratt et par hundre høydemeter i starten, fortsatt på god sti, så litt flatere før igjen tiltagende bratthet.

Traff et hyggelig par fra Trøndelag ved stidele hvis venstre sti førte rett opp sørvestflanke mot høyeste topp Leppa. De hadde startet med å gå opp mot Leppa litt lenger øst, men hadde måttet ta hendene til hjelp og valgte å snu. Deres tips var å gå direkte opp sørvestflanken for så å svinge mot øst(høyre) og så opp sørsørøstryggen, så jeg valgte dette alternativet. Oppover her var etterhvert meget bratt, men med fint anlagt sti nokså uproblematisk. God markert med skilt hvor man skulle traversere til høyre(og også god markering hvor stien til Nasen gikk!)

Mindre bratt da man kom opp på sørsørøstskulderen til Leppa. Jeg ville ha med med Haka og ga meg med en gang i kast med den stedvis smale eggen bortover. Særlig da det nærmet seg Haka ganske så bratt i sørflanken og et par luftige passasjer, som var litt småvanskelig på veien bort da jeg hadde min skadde hånd inn mot flanken. Mye greiere tilbake med frisk hånd "innerst"!
Deretter vestover til Leppa, hvor jeg traff en amerikaner med aner fra Leirfjord. Han fortalte at han hadde vært på Oksskolten noen dager før. Jeg fortalte at jeg også hadde løselige planer om å dra dit; at det skulle bli realisert om bare to dager ble en hyggelig bonus for mitt vedkommende! Stupbratt ned i nord, mente bestemt at jeg kunne se Bente på hvit strandstol nede på stranda!
Ned igjen samme vei, prioriterte et par timer på stranden fremfor nærmere studier av nesen til Dønnmannen. Selv om forsiktighet måtte utvises gikk det relativt radig nedover, men skal innrømme at jeg kjente det godt i lårene siste bratta ned til Hagen!
En fantastisk tur til et bratt, ruvende og meget spesielt fjell på årets flotteste sommerdag(i skarp konkurranse med Tromsø uken før..); ingenting slår Nord-Norge i slikt vær!!! I samtale med min far dagen etter kunne han avsløre at han ettertrykkelig hadde slått meg; han hadde besteget Dønnmannen "lenge før min tid"...