Tjuvhanshula - og et veivalg som aldri skal repeteres (31.07.2017)

Hadde lest om den nyåpna stien til Tjuvhanshula (høsten 2016), og nå var tiden for å finne hula, stien og få alt inn på gps. Som norsklærer i Sør-Aurdal, er jo Mikkjel Fønhus og historien om Hans Trefothaugen som levde som tjuv oppi Buvassfaret, pensum. Hadde allerede betalt bomveien (60kr) i forbindelse med et besøk på Puttekollen, og kjørte nå den drøye mila innover Buvassfaret.
Parkerte ved Tjuvhanshula P-lomme og pakket en unødvendig stor sekk med tanke på mulige kraftige regnbyger, men glemte i farta vannflaska...Forventa jo en kort, lett tur på sti med en 250 m avstikker opp på Tjuvhanskollen etterpå, når jeg først var i området.

© Ole-Petter Andersen

Sykla lett 1,7 km oppover til der en rødmerka sti starta, og tok beina fatt. Stien var av typen "her lager vi en sti gjennom skogen, dere, og merker med rødt, så blir det nok fint å gå etter hvert". Rødmerkinga var til tider voldsom! (Men det var kanskje med hensikt, da jeg faktisk presterte å miste stien på returen seinere på dagen.) Noen bløte partier, og selvsagt fjerna jeg noen greiner og slitsomme busker her og der.
Kom så inn på skogsvei som ledet bratt opp i lia. Skilt viste vei, men rødmerkinga var nå slutt, skulle det vise seg. Ble litt i tvil i et "kryss" lenger oppe der det ikke var skilt, men fulgte det tydeligste (og rette) tråkket.
Snart gikk det over til sti, og sola varmet heftig, så jeg ble tørst. Det var da jeg oppdaget at jeg var uten vann - æsj. Stien var tilgrodd av bringebærkratt og annet, så det bare var et smalt tråkk å skjelne i krattet. Trodde dette var ny-rydda jeg? ETT rødt merke på en stein viste meg at jeg likevel var på rett vei, og brattkollen var nå tett på i vest, så det kunne ikke være langt unna.
Et skilt viste vei, og etter litt mer buskas sto jeg ved huleinngangen. Ikke rare hula, mer et overheng på en drøy meter. Jeg var litt skuffa, må jeg si.

© Ole-Petter Andersen

Et fryktelig veivalg

Gps-en viste at jeg bare var 250 m unna Tjuvhanskollen, en 100m-pf, som jeg selvsagt ville plukke med meg. Terrenget så imidlertid illevarslende ut. Nordveggen sperret høy, mørk og stupbratt korteste vei til topps, så det ble krattkrig langs denne for å finne en mulig svakhet. Jeg beveget meg nå i det ypperste av fryktelig terreng som Sør-Aurdal kan tilby, lett tilgrodd og løs ur badet i bringebækratt og med rester av hogst spredd over alt, greiner og trær i kryss og tvers. Søkte tett innunder bergveggen, men fikk dårlig oversikt da.
Orket ikke dette terrenget, og ville bare opp, opp og opp, så jeg fant et noe mindre bratt parti, og kravlet opp under gran, over gran, mellom gran, og opp to bratte våte skrenter med 5 fingre dypt i lyngen som sikring. Det var ikke snakk om å gi seg nå.
Vel oppe i sola kjente jeg varmen og tørsten og en heftig puls, som var en særdeles god søknad med tanke på et migreneanfall. Tenk å gjøre dette for en skogstopp uten særlig utsikt og som jeg har vært på tidligere (fra motsatt side).

© Ole-Petter Andersen

Skjente ned fra toppen mot Rundputten i sør; måtte jo bety vann eller noe sånt? Fant en bekk her, og jeg var ikke kravstor; vannet smakte godt. Bare 90 min siden siste jeg drakk, men all pesinga og varmen med stor sekk gjorde at det føltes mye, mye lenger.
Fant nå et dyretråkk som ledet ned skaret i øst, og jeg senket skuldrene; gikk dyr opp hit, skulle jeg klare å ta meg ned der. Det gikk ganske greit også, selv om det var noe kratt, og denne ruta opp er det eneste som anbefales fra øst. Men toppen er jo mye lettere å ta fra vestsiden, så hvem gidder vel rote i krattet i øst?
Been there done that!

Noenlunde greit fram til hula. Det var ETTER hula ruta aldri skal repeteres.