Klovtindane i Ørsta - Sør-Norges vanskeligste fjell (30.07.2017)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Årsetsætra (511m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 7h 11min |
| Distance | 6.5km |
| Vertical meters | 923m |
| GPS |
|
| Ascents | Klovtinden (1,278m) | 30.07.2017 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Årsetsætra p-plass (500m) | 30.07.2017 |
Trolsk stemning over den tøffeste av dem alle i Sunnmørsalpene
Våknet opp til en overskyet himmel. Herlig! Så lenge det ikke regnet, var jeg storfornøyd. Den regntunge dagen i forveien, hadde fått meg til å lure litt på hva som ventet i dag. Nå håpet jeg bare Yr ville holde sitt ord om "delvis skyet".
Jeg var tilbake på Sunnmøre, og hadde vært så heldig å få låne et naust nede ved Rotsetvatnet i Volda. Her var det veldig primitivt. Sov på en sofa i soveposen. På bordet like ved siden av stod primusen min. Jeg hadde alt jeg trengte. Det vil si alt annet enn tilgang på strøm.
Dagen i forveien hadde jeg tatt en rundtur over Rotsethornet, også kjent som kjendisfjellet i Volda. I dag var det Klovtindane som stod på programmet. Ett av Norges ti vanskeligste fjell å bestige, og den vanskeligste i landet sør for Nordland. Dette var hovedgrunnen til at jeg var på Sunnmøre denne gangen.
Turen til Klovtindane skulle bli litt annerledes enn hva jeg er vant til. Denne gangen skulle jeg bli intervjuet og fotografert. Journalisten som skulle gjøre jobben, var selveste Sigri Sandberg. Hun er blant annet kjent for å stå bak bøker som "Cecilie Skog og de tre polene" og "Polarheltinner". På siden av forfatteryrket, skriver hun saker innenfor friluftsliv for "A-magasinet" i Aftenposten.
Jeg pakket sekken og gikk opp i huset like ovenfor. Her bodde venninnen til Sigri. Det var henne jeg hadde lånt naustet av. Hun var også så snill å låne oss bil til turen. Sigri hadde overnattet hos henne i natt. Vi fikk en kopp kaffe før vi satte oss i bilen og satte kursen mot alpene i 10-tiden.
Vi kjørte mot Sæbø og videre inn på anleggsveien i Kvistaddalen før vi parkerte ved Årsetsætra. Her inne hadde jeg ikke vært siden 2012, da jeg var på vårskitur til Skårasalen. Vi slang på oss sekkene og fulgte veien et lite stykke tilbake før vi tok av på stien ned til sæteren med tre de hyttene sør for veien. Herfra var det ingen sti videre i vår retning. Derfor ble det brøyting gjennom vegetasjonen mellom tettvokste bjørketrær med kurs mot sørvest.
Praten med Sigri var allerede godt i gang. Visst er hun en dyktig og erfaren forfatter og journalist, men hun er også en person det er lett å snakke med, og dermed lett å bli glad i. Jeg tror faktisk ikke det er mulig for noen som helst person å ha en god samtale med Sigri. Det var på forrige Peakbooktreff på Leirvassbu at vi kom i kontakt. Jeg hadde sittet sammen med en haug andre folk og hørt på foredraget hennes om den nye boken, "Frykt og jubel i Jotunheimen".
Etter foredraget gikk jeg bort for å skryte av fortellerstemmen hennes. Mens vi stod og snakket, nevnte jeg tilfeldigvis prosjektet mitt om å bestige Norges ti vanskeligste fjell. Jeg fortalte om toppene som nå gjenstod. Hun ble giret med det samme og sa hun var veldig interessert i å bli med på en av turene for å skrive om dette i A-magasinet. Så nå var vi altså her, i Sunnmørsalpene og trasket sammen på vei mot Klovtinden. Et av fjellene på listen.
Det var som sagt nytt for meg å være i en intervjusituasjon der jeg selv ble intervjuet. Selv har jeg studert journalistikk, og er vant til å være den som stiller spørsmålene. Jeg synes det var vanskelig å gå dypt og svare på hvorfor jeg gjør dette og hvorfor det var fjellene som ble min arena. Jeg kom med de beste svarene jeg klarte å finne.
Vi kom etterhvert over tregrensen og rundet Kopphornet på nordsiden før vi fortsatte opp i gryten. Fjellet var tørt og forholdene var gode. Sigri tok masse bilder undervegs. Vi hev i oss en liten matbit før vi tok fatt på klyvingen opp den første kloen, også kjent som fortoppen til Klovtinden. Det vi fikk se her oppe, er et syn jeg aldri glemmer. Inne i den tykke tåken stod en høy, smal og mørk skikkelse. Det var Klovtinden. Det tok ikke lang tid før tåken forsvant og toppen viste seg med sin fulle prakt. Som om den ønsket oss velkommen. Virkelig et majestetisk syn.
Jeg skulle gjerne hatt Sven-Are med meg på denne turen. Av hensyn til diverse årsaker kunne han dessverre ikke bli med denne gangen. Jeg hadde likevel planlagt hvordan vi skulle løse dette. Etter noen bilder kløv jeg og Sigri ned til skaret. Her tok vi på oss sele og hjelm, og fant frem tau og sikringsmidler. Planen var nå at Sigri skulle sikre meg opp. Da jeg var kommet opp, skulle Sigri koble seg ut og jeg skulle deretter dra opp tauet slik at jeg kunne rappellere ned igjen. Klatringen opp til Klovtinden er altså bare en taulengde på 40 meter med jevn 4er klatring. Skulle gjerne hatt med meg Sigri helt opp, men hun valgte å stå over. Hun ville heller stå på fortoppen og ta bilder av meg, og dette var perfekt for begge to.
Siden skaret var smalt, eksponert og utsatt, laget jeg en standplass for Sigri i bunn. Deretter satte jeg i gang oppover mens hun sikret. Rundet først en blokk ut mot høyre og fortsatte deretter rett opp. Her var det eksponert som bare det. Merket at fjellet ikke var 100% tørt og kvaliteten var heller ikke den beste. Fuktig og delvis mosegrodd. Det var likevel såpass enkel klatring at dette ikke hadde noe å si. Fikk satt noen bombe sikringer oppover og etter kort tid var jeg oppe ved rappellfestet. Her slaker terrenget ut. Fortsatte noen meter oppover før jeg anså det som trygt å fortsette til toppen usikret. Kun enkel klyving på mose og stein etter rappellfestet. Varslet til sigri at hun kunne koble seg ut og dro deretter opp tauet før jeg kveilet det. Bestemte meg for å ta det med meg til toppen, bare i tilfelle. Jeg visste at det var enda et rappellfeste helt oppe.
Nå var det bare å klyve de få siste og enkle høydemeterne opp til toppen. YES! Herlig! Jeg jublet litt for meg selv der oppe. Utsikten var massiv og kontrastene store. Været ble bare bedre og bedre, men tåken kom og gikk. Dette gjorde bare opplevelsen enda bedre. Langt der nede så jeg frodige og grønne daler. På alle kanter ruvet mektige fjell. Blant annet Skårasalen på andre siden av Kvistaddalen.
Til tross for at Sigri bare var knappe 100 meter unna i luftlinje, følte jeg meg ganske så alene der oppe. Jeg klatret opp på toppvarden og skuet ned mot Sigri, som nå hadde satt seg ned med kameraet på fortoppen. Hun hadde også funnet frem papir og blyant.
"Hva føler du nå da?" spurte hun.
"Jeg føler meg ganske så priviligert! Det er ingen andre steder jeg heller vil være enn akkurat her akkurat nå!" svarte jeg.
Selvom tåken kom og gikk, og vi var et stykke unna hverandre, hørte vi hverandre klart og tydelig. En ganske morsom situasjon igrunn. I hvert fall en episk intervjusetting. Tok noen bilder på toppen, før Sigri tok sine av meg. Det må ha sett ganske vilt ut. En mann alene, med utstrakte armer, på toppen av det monsteret. Skulle likt å sett det selv i virkeligheten.
Kunne stått der oppe i en evighet og nytt utsikten, men etterhvert var det på tide å starte på nedstigningen. Jeg kløv ned til Rappellfestet lenger nede, forsterket den med bailetau og rappellerte deretter ned til skaret mens jeg tok med meg sikringsmidlene jeg hadde satt på veien. Deretter var det bare å dra ned tauet, pakke ned klatreutstyret og gå opp til fortoppen til Sigri. Hun var i ekstase over bildene og jeg av opplevelsen. Vi fortsatte å snakke litt mens vi tok en matbit. Så var det på tide å rusle nedover til bilen.
På vei opp hadde jeg lagt merke til at det så greit ut nedover på sørsiden av Kopphornet. Høydekurvene på kartet så heller ikke gale ut. Vi valgte derfor å legge returen ned her. Da slapp vi å gå den lange omveien. Det var likevel litt kjipere ned her. Etter å ha sklidd kontrollert ned et semibratt snøfelt, kom vi til noen mosegrodde og våte sva med flere bekker mellom. Ikke store utfordringen altså, men tror ikke det vil svare seg å gå opp her fremfor vår rute på nordsiden av Kopphornet.
Etter å ha fulgt et steinskred et stykke nedover i bjørkeskogen, var det på tide å brøyte seg frem mellom trærne det siste stykke ned til Årsetsætra. Vi hadde tatt oss god tid på turen, og alt hadde bare vært perfekt i dag. Mye hyggelig prat i både personlig og redaksjonell sammenheng, artig fjellklatring, vill natur, nydelige kontraster, flotte bilder og perfekt vær. Tåkeskyene som kom og gikk, skapte et spesielt preg på turen. Noe jeg ikke ville vært foruten. At Sigri kunne ta bilder fra fortoppen hadde mye å si. Jeg tror derfor vi valgte den perfekte toppen som utgangspunkt for artikkelen hennes.
På parkeringsplassen ved Årsetsætra traff vi på en stor familie som hadde vært på fisketur. Jeg måtte fortelle dem hvor heldige de var som bodde blant disse fjellene. Jeg og Sigri satte oss i bilen og fortsatte praten. Hun hadde fremdeles noen spørsmål igjen. Vi kjørte tilbake til venninnen hennes i Volda og ble her servert en nydelig kyllingmiddag sammen med familien hennes. Etterpå gikk jeg ned til naustet for å hente tingene mine.
Sondre, broren til Sigri og kjæresten hadde nå kommet hit for å hente oss. De to var på roadtrip og reiste rundt i hele Norge og gikk fjellturer. Sammen kjørte vi nå alle fire opp til Synne, søsteren til Sigri. Hun hadde akkurat overtatt huset, og sammen med mannen og den fire måneder gamle sønnen, bodde de nå blant pappesker i underetasjen. Av diverse grunner kunne de foreløpig ikke bruke overetasjen i huset. Det ble derfor nokså folksomt da vi fire attpåtil kom og skulle overnatte hos dem. Syv mennesker i liten leilighet. Det ble en hyggelig og pratsom kveld. Sofaen ble min denne natten. Neste dag ble det hjemreise til Bergen med fly.
Jeg må få rette en stor takk til Sigri Sandberg for turen, bildene og ikke minst den flotte artikkelen som stod på trykk i A-magasinet fredag 15.09.2017. Artikkelen er også lagt ut på nett. Dette ble jeg virkelig glad for. Jeg må også få takke veninnen til Sigri og Synne Sandberg for gjestfriheten de viste denne helgen. Det settes evig stor pris på.
Flere bilder
Link til artikkelen
Her er artikkelen i A-magasinet
Kart
User comments
Klovtindane i Ørsta
Written by Eikås 29.10.2017 11:21Gratulerer med ny topp på lista Endre :) Flott rapport å lese og litt av eit fjellområde :)
Sv: Klovtindane i Ørsta
Written by Fjellsamleren 30.10.2017 11:05Tusen takk for det, Janne :) Spektakulært fjell i et tøft fjellområde ja ;)
Klovtinden
Written by otto 27.10.2017 22:26Skikkelig bra dette Endre, bilder på sitt beste.
Sv: Klovtinden
Written by Fjellsamleren 30.10.2017 11:07Takk for det, Otto. Sigri er en flink fotograf. Tror vi fikk det beste ut av denne turen :)