Nautgardstind-traversen fra Storkroken (27.07.2017)

Dag 2 av sommerturen 2017.

Med utgangspunkt i teltleir ved Storkroken i Veodalen låg alt til rette for to dagers toppraid til hhv. Veo- og Styggehøbretindane og Nautgardsmassivet.

Etter en flott første dag opprant dag 2 med ganske tett skydekke på 17-1800moh, og vi hadde ikke større forhåpninger om at det ville lette særlig utover dagen. Men vi hadde en grei tur foran oss over Nubbene og Nautgardstindane, og med lette sekker uten bre- og klatreutstyr. Vi såg derfor ganske lyst på det, og ca. kl. 08:30 var vi av gårde. Planen var å gå opp Nautgardsmellom og ned over Veslekjølen og Stornautgarden. Som tenkt, så gjort.

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

GPS ble slått på når vi etter noen få hundre høydemeter kom opp i skodda. Det var omtrent da vi kom over en nylig gjenglemt kartmappe med kompass og briller. Om noen leser dette og savner dem, så får de ta kontakt. Turen gikk greit opp til den beskjedne Austnubben, hvor jeg tok en matpause i vindsekken mens kameraten tok med seg "donaldtoppen" i aust. Her oppe blåste det overraskende kraftig, og jeg var ganske gjennomkald da han endelig dukket opp igjen. Det var nå svært dårlig sikt, og vi tok kompasskurs over de neste 4-5 toppene fram til Nautgardstind, som stilig nok ligger nesten perfekt på linje.

Vi hadde den sure vinden imot i ca. 45 graders retning, så den må ha vært nokså sørlig. Det var ikke kjekt å vite at vi antakelig kom til å beholde den slik helt til vi var over Nautgardstind på 2258moh, men det var bare å krumme nakken og gå på. Det gikk greit over raudberget på Veslenubben, men opp mot Stornubben ble det riktig ufyselig når også regn satte inn. Vi måtte bare komme oss ned fra toppvarden så raskt vi kunne, og det gikk noenlunde greit et stykke videre. Men i oppoverbakken mot Austre Nautgardstind, med vindgufset vertikalt opp fra Hindholet, ble det virkelig stritt å gå mot vinden, og vi begynte å lure på om dette kunne være en uvarslet sommerstorm i høyfjellet. Men heldigvis ble det ikke verre, og vi kom oss greit over Austre og etter hvert opp mot dagens høydepunkt, Nautgardstind. Her fulgte vi eggen lett helt til topps, hvor vi kunne gratulere hverandre ved varden kl. 13:30, etter 5 nokså hustrige timer på tur. Heldigvis var vinden roligere her, men dessverre var skodda fremdeles tett som potte, så vi får ha kremutsikten til gode en annen gang!

© Kåre Olav Oftedal

Videre var det drygt ned i skaret og bort til Nautgardsoksla, hvor vi hadde matpause bak en stein. Vi fortsatte i en lang bue vestover for å ta den slake nedgangen over Veslekjølen. Nå gledet vi oss til å komme ned fra ryggen og ned i lunere terreng, og i 15-tiden kom vi såpass lavt at vi begynte å få sikt ned i det vestligste brebassenget. Som så ofte ellers i vår milde levetid, har det nå dannet seg et tjern nedenfor breen, som ikke står på kartet. Det var kjekt å få med seg de mektige stupene og utsikten mot brebassenget, for vi visste jo at vi hadde gått glipp av mye av samme sorten på denne turen.

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

Vi passerte over Veslekjølen kl. 16:15 og valgte en bratt, men fin nedgang til Stornautgarden like etter. Her gikk vi rett på en meget fint bevart dyregrav, og det var med ærefrykt vi måtte tenke på at akkurat her har våre forfedre og deres byttedyr hatt sin opp- og nedgang i tusenvis av år. Det slo oss at Stornautgarden måtte være et perfekt reinområde, og ganske riktig fant kameraten ikke mindre enn 50 reinshorn på vår vei ned til Storkroken. Vi fant forøvrig en grei plass å steingå Nautgardselva ganske høyt oppe. Så var det bare å traske den dryge etappen ut Stornautgarden, og vi ankom fornøyde teltet ca. kl. 18:30 etter 10 timer på tur. Da hadde vi gått oss tørre, og strabasene i motvind, skodde og regn var heldigvis glemt.

I ettertid har jeg med interesse lest om "Nautgardsbua", jaktbua som bl.a. Jo Gjende disponerte i Stornautgarden. Det var ikke uten grunn, for området blir beskrevet som svært viktig for reinen, både villrein den gang og tamrein idag.

Jeg kom også over en gjenkjennelig beskrivelse av vindforholdene i Nautgardsmassivet i den gode boka "Jotunheimen fra hytte til hytte" fra 1980-tallet. På side 191 står det nemlig: "Vær forsiktig på kanten - det er langt ned her. Er det vind i lufta, står det ofte et kraftig gufs opp fra botnen og over kanten på toppen. Det er nesten som det er fjellet selv som brummer og minner om at det ikke er å spøke med her i over 2000m høyde." Say no more!