En stor belønning etter bomskudd på Sjunkhatten (06.07.2017)

Den magiske seilturen fra Bodø til Sjunkvika

Jeg og Sven-Are var gjenforent i Nordland. Vi skulle fortsette på prosjektet med å bestige Norges 10 vanskeligste topper. Denne gangen med en seilbåt som fremkomstmiddel til foten av fjellene.

Ideen fikk jeg vinteren i fjor. Da jeg fant ut at 90 prosent av alle de ti toppene var i Nordland, lå jo alt tilrette for at dette kunne bli et spennende sommer-prosjekt. Sven-Are synes det hørtes kult ut, og i slutten av juni i fjor, freste vi rundt over store deler av av Nordland i en gammel Opel Cadett fra 1962. Vi reiste rundt i både Bodø, Hamarøy, Tysfjord, Lofoten og Vesterålen. Det ble en perfekt sommerferie. Vi klatret, snudde døgnet, koste oss i teltet og nøt tilværelsen. I alt rakk vi å bestige åtte krevende fjell på to uker, men etter at listen i senere tid ble oppdatert, var kun seks av disse blant de ti vanskeligste i landet. Vi manglet derfor fire topper.

© Endre Myrdal Olsen

I starten av juni i år, la vi en plan for hvordan vi skulle bestige de resterende toppene. Sven-Are hadde flyttet inn i seilbåten sin og holdt til på Moloen i Bodø. I og med at samtlige av de tre toppene som gjenstod i Nordland krevde båt-transport, var seilbåt et ypperlig valg som fremkomstmiddel.

Etter en roadtrip med familien fra Tromsø og videre ned til Moskenes, tok jeg ferge over til Bodø og traff Sven-Are her. Vi klargjorde båten med det samme og klokken 21.30 denne kvelden satte vi seil mot Sjunkvika. Toppen vi nå skulle prøve oss på var selveste Sjunkhatten.

© Endre Myrdal Olsen

Seilturen tok hele seks timer, og jeg må innrømme at disse båtene var litt hardt å venne seg til for en rastløs kropp. Likevel var det fint å få god tid til å nyte utsikten undervegs, kjenne på sjøbrisen og selvsagt ta en drøss med bilder. Vi hadde god vind i starten. Vi kunne heise seilene med det samme vi kom ut i Landegodefjorden. Å forflytte seg på sjøen, nyte utsikten mot majestetiske fjell uten motordur var balsam for sjelen. Nå slappet vi av.

© Endre Myrdal Olsen

Det er mye arbeid på en seilbåt. En skal hele tiden passe på at seilene er stramme og at de er riktig vendt mot vinden. Sven-Are hadde lært mye siden han kjøpte båten og gjorde en god jobb som kaptein. Han visste hva han drev med, og jeg nølte aldri under hans kommando om bord. Jeg dro i de forskjellige tauene og holdt roret når det var nødvendig. Ja, jeg gjorde alt en fokkeslask og landkrabbe ble bedt om å gjøre.

Like sør for Karlsøyvær fikk vi øye på en gigantisk hval omtrent 150 meter unna. Den største halefinnen jeg noen gang har sett. På andre siden ruvet Strandåtinden og Eidetinden. Lenger nord kom også Husbyviktinden til synet. Her oste det av gode minner over alt.

© Endre Myrdal Olsen

Den turkise sjøen, kalde luften, roen, stillheten og de majestetiske toppene rundt, gjorde dette til en nydelig opplevelse. Inne i Sørfolda litt forbi Tårnvika fikk vi god vind. Vi hadde kjørt med motor et lite stykke, men nå kunne vi heise seilene igjen. Da vi kom inn i Sjunkfjorden ble jeg vitne til et av de flotteste synene jeg har opplevd. Sjøen var grønn, og fjellene var så flotte. Det var som å kjøre inn i et eventyrland. Nå fikk jeg også sett tinderekken med Korsviktinden, Preikstoltinden, Midtiskartinden, Vassviktindan, Sørskarfjellet og Osatinden fra denne siden. Alle har jeg vært på. Der oppe har jeg også mange gode minner.

© Endre Myrdal Olsen

Sjunkhatten ruvet nøyaktig 1185 meter over hodene våre. Jeg har alltid sett på den som mektig. Har sett den fra alle mulige vinkler tidligere. Det er likevel først nå når jeg står under den, med hodet bøyd bakover at det går opp for meg hvor dominerende den egentlig er. Den høyeste toppen i hele Sjunkhatten nasjonalpark, en primærfaktor på 1147 meter og Norges åttende vanskeligste fjell å bestige.

© Endre Myrdal Olsen

Været var blitt bedre. Nå hadde morgensolen kommet frem. Klokken var 05.00 og etter å festet båten til en bøye i Sjunkvika, ble vi sittende på dekk og bare nyte synet av alt her inne. Jeg ble overrasket over hvor mange hytter det var på Sjunkan. Det er flere enn det som er tegnet inn på kartet. Rundt 10 stykker totalt. Dette var litt av et sted å ha sommerhus. Jeg misunte dem stort. Etter å ha spist noen skiver og sett en diger ørn flakse utover fjorden, var det tid for å krype til køys i byssen. Neste dag skulle vi prøve oss på Sjunkhatten, og vi gledet oss stort. Bare turen inn hit hadde gitt oss en stor opplevelse. Bare været holder seg, lover dette bra.

Det vil seg ikke, men hva gjør vel det?

Det viste seg at vi var langt mer trøtte enn vi hadde kjent dagen i forveien. Jeg fikk nærmest sjokk da Sven-Are sa klokken var 17.30 da vi våknet. Slik går det når vi legger oss til å sove klokken 06.00. Jaja, vi er jo på ferie og skal ikke rekke noe. Det er lyst hele døgnet.

Været hadde blitt noe dårligere og meldingene var ikke gode. Det skulle regne i ett bankende kjør fra klokken 18.00. Vi pakket likevel sekkene. Vi kunne ikke dra helt inn hit uten å gjøre et forsøk på toppen. Det tok ikke lang tid før vi innså at Yr hadde helt rett. Det bøttet ned. Det var tungt å pakke sekken og vite hva vi hadde i vente. Dette kom til å bli en våt og hustrig opplevelse.

Etter å ha låst seilbåten rodde vi i land i Sven-Ares lille gummibåt. Vi fortøyde den ved bryggen og bestemte oss for å gå opp til en av hyttene på Sjunkan. Vi hadde sett folk der tidligere på dagen. Vi møtte en hyggelig mann og kone. De var de eneste som var på hyttene sine her inne. De fortalte at flere av de andre eierne var blitt gamle og ikke lenger kom inn hit så ofte.

© Endre Myrdal Olsen

Vi spurte om det var i orden om vi brukte bøyen i sjøen. Dette var helt i orden. Han ble ganske overrasket da vi fortalte at vi skulle på Sjunkhatten. Klokken var jo blitt 21.00. Han fortalte det lå mye snø der oppe. Det var vi ikke i tvil om etter den lange vinteren i nord denne sesongen.

De hadde vært ute og fisket tidligere på dagen og konen hadde laget over hundre fiskekaker. Hun kom ut med både Steinbit-filet og fiskekaker til oss. Vi gaflet i oss. Hun la en pose i topplokket på sekken min. Vi takket så mye og la i vei bortover stranden.

Ifølge mannen skulle det gå et slags tråkk oppover, men dette fant vi ikke i starten. Vi bushet vår egen vei mellom trærne i Sjunkdalen. Det var tett og vått. Regnet plasket ned og etter 20 minutter var vi søkk våt over hele kroppen. Det var igrunn deilig her nede, men vi skulle nok få kjenne det etterhvert som vi kom høyere opp i fjellet. Vi fant etterhvert tråkket og fulgte dette videre oppover. Det gikk parallelt med Krokelva på nordsiden. Ikke så veldig tydelig og bredt, men greit nok.

© Endre Myrdal Olsen

Vi krysset Krokelva ved tregrensen og fortsatte opp en mosegrodd slette som vi fulgte et stykke. Etter å ha holdt mot venstre bratnet det til og vi kom vi opp til noen våte sva vi valgte å klyve opp. Det var bratt delvis utsatt oppover disse. Vi hadde likevel godt feste og tok det varsomt. Etterhvert startet den lange traverseringen over mange snøfelt og flere glatte sva. I senere tid har vi funnet ut at vi valgte en ganske tungvint rute opp mot punkt 772. Vi var altfor langt mot øst. Den riktige ruten antar jeg går der hvor vi la returen, altså nordvest for punkt 772. Her er det mye lettere.

Mannen i Sjunkan hadde helt rett. Det var helt vanvittige mengder med snø. Vi hadde med hver vår klatreøks og kom oss fint over alle snøfeltene. Etterhvert som vi var kommet over de bratteste partiene, kom vi opp til en lang snødekt bakke. Denne fulgte vi helt opp til punkt 772. Her starter klatringen mot toppen av Sjunkhatten. Da vi kom hit, var vi begge litt i tenkeboksen. Regnet bøttet ned og temperaturen her oppe var relativt lav. Sikkert et sted mellom 5 og 10 grader. Med den hustrige vinden i tillegg, ble vi kald med det samme vi stoppet. Sjunkhatten var helt tåkelagt. Vi så ikke veldig langt oppover der. Vi diskuterte hvor vi budre klatre opp og kom frem til at den kamin på høyre side var det beste. Det var bratt, kliss vått og vi frøs. Det ble hakket mye tenner når vi skulle ta på oss mer klær. Motivasjonen vår for å fortsette var på bunn. Dette virket bare veldig desperat og alt stridet imot å fortsette. Vi visste klatringen ville ta tid og til tross for at vi hadde skiftet til varmere klær, var vi såpass våte og kalde at det fristet lite å stå stille på en standplass.

© Endre Myrdal Olsen

Begge fikk sagt sin mening og vi var helt enige. Dette var ikke gøy, motivasjonen var ikke tilstede og all fornuft sa vi burde snu. Avgjørelsen ble tatt og det var med blandede følelser vi for første gang på dette raidet skulle snu. Jeg innså med det samme at vi ikke rakk å fullføre prosjektet denne sommeren heller. På en annen side er jeg stolt over beslutningen og var veldig fornøyd med at vi hadde gitt et hederlig forsøk. Disse toppene er ikke søndagsturer på Løvstakken. Det er krevende og vanskelige fjell av første rang, med et arktisk klima og krever gode forhold for tur. Selv tror jeg helt ærlig jeg også hadde snudd på Løvstakken under disse forholdene.

Vi var ikke bitre. Vi gledet oss bare veldig til å komme inn i den varme seilbåten og få på oss tørre klær. Ned igjen valgte vi å følge snøfeltet mot nordvest. Her kunne vi løpe nedover, men måtte være obs på alle elvene som rant under oss her og der. Det bratnet til og vi kløv opp på berget på siden av der snøfeltet brakk ved en elv. Her var det jammen greit med isøks. Vi tok det varsomt ned noen svaberg og krysset elven lenger nede før vi kom ut på den store mosegrodde sletten. Nå spaserte vi ned til elven og gav totalt faen da vi vadet over med skoene på og vann til hoftene. Vi kunne jo ikke bli mer våt uansett.

© Endre Myrdal Olsen

Så var det å følge tråkket ned til sjøen igjen. Da vi kom vandrende bortover stranden ved Sjunkan, tre timer etter vi hadde startet, kom hytteeieren gående mot oss. Han gav oss hver vår hjemmebrygget øl og sa bare "Det står mat til dere inne, kom igjen!". Han lo og virket igrunn ikke overrasket over at vi hadde snudd. Vi måtte bare le med ham. Vi gikk inn i den varme hytten deres, hilste på damen og en annen mann som tydeligvis hadde kommet i løpet av tiden vi hadde vært på tur. Vi hang fra oss klærne foran peisen og satt oss ned ved bordet. Igjen måtte jeg la meg fascinere over denne gjestfriheten de viser i nord. Jeg fikk med det samme assosiasjoner til Brennvika i Steigen i april, da meg, Øyvind og Sondre ble invitert inn til vafler og kaffe hos en fremmed familie før turen vår på Kråktinden.

Det var ubeskrivelig deilig å komme inn i hytten deres. De var ivrig etter å høre hvordan vi hadde hatt det og vi fortalte i vei. Vi ble servert nydelig omelett, skiver, hjemmelaget røkelaks, melk, øl og en dram. Herregud for en luksus. Vi spiste oss stapp mett og satt og pratet med dem helt til klokken var 03.30 på morgenen. Vi takket dem så utrolig mye alt. Det ble med andre ord litt av en opptur etter å ha snudd på Sjunkhatten.

© Endre Myrdal Olsen

Det viste seg at paret på hytten i Sjunkan alltid hadde hatt lyst til å bestige Sjunkhatten, men ikke hadde kompetansen som skulle til for å gjøre det. Derfor inngikk vi en ganske god avtale med dem. Dersom vi tok dem med på Sjunkhatten, skulle vi få gratis båtskyss inn fjorden, opphold på hytten der inne og i tillegg bli tatt med på fisketur. Derfor kan det være sannsynlig at det ikke er så lenge til vi kommer tilbake.

Senere denne morgenen gikk vi å la oss under en god og varm dyne. Til tross for at Sjunkhatten ikke ble besteget denne gang, var vi glade og strålende fornøyd med oppholdet her inne disse to dagene. Det var en stor nok opplevelse i seg selv. Sjunkan er en drømmeplass!! Ingen tvil om det. Jeg oppfordrer alle som leser dette til å ta turen inn dit med båt en gang. Hytteeierne her inne synes også det bare er koselig med besøk av fremmede. Neste dag heiste vi seil og satte kursen mot Raftsundet, med en kort stopp innom Nordskot i Steigen.

© Endre Myrdal Olsen