Dyrhaugstind (22.07.2017)

Avreise 0700 fra de dype østerdalske skoger. Stein og jeg hadde kommet fram til at Falketind burde være en utmerket topp for oss, men Stein var støl i beina etter en drøy tur torsdagen, og jeg begynte å bli forkjølet. Noe enklere på menyen for denne gang.

I bilen drøftet vi flere mulige topper, men til slutt var vi begge overbevist om at de ekstra minuttene i bil ville være verdt det dersom vi gikk for Dyrhaugsryggen. Valget var tatt.

Etter en rask stopp innom Turtagrø fulgte vi Tindevegen et lite stykke innover og parkerte ved en liten hytte rett ovenfor vegen. (Skagastølen?).

Stein førte veg, og til fots gikk vi en liten sving i retning nordøst før vi startet på oppstigningen sørover mot Nedre Dyrhaug. Her gikk vi for det meste i lyng og buskas, og for min del var dette den tyngste delen av turen. Oppe på Nedre Dyrhaug hadde vi gått litt for mye til venstre for vannet, men her kom vi innpå en sti, og fulgte denne videre til det neste vannet ved Øvre Dyrhaug. Omtrent her bestemte kroppen seg for å samarbeide etter en liten dose Ibux og Paracet. På Øvre Dyrhaug var det nydelig utsikt mot Ringstinden, Soleibotntind og Lauvnostind. I bakgrunn tittet Store Austanbotntind frem. Vi drakk og fylte opp flaskene i bekken her.

© Truls Herjuaune

Herfra gikk det videre på gode partier med snø, og høydemeterne kom fort. Kroppen jobbet bra i solsteken selv om det ble korte pustepauser med jevne mellomrom oppover. Med den utsikten vi hadde kunne jeg gått sånn hele dagen. Helt herlig.

© Truls Herjuaune

Oppe på rundt 2000 meter var det slutt på snøen og vi gikk på morenemassene videre. Her kom vi helt innpå stupkanten ned mot Skagastølsbotn. Skagastølsryggen så massiv ut på andre siden der den solte seg i godværet med kun en liten sky som danset på toppen av Store. Vi fikk også utsikt mot dagens mål, Store Dyrhaugstind, og resten av Dyrhaugsryggen som lå foran oss som en grov sag med tenner av tinder.

© Truls Herjuaune

På Nørdre Dyrhaugstind rastet vi, tok på hjelm og satt igjen sekkene (trodde hele vegen at denne bare var en varde for å markere starten på selve ryggen, og at Nørdre var fortoppen mellom dette punktet og Store). Pratet også med en fyr som hadde løst ut nødskjerm da det hadde skjedd noe med paraglideren hans mens han jaktet på oppdrift langs fjellet. Han virket helt upreget og uten en skramme. Ønsket han god tur ned igjen før vi gikk videre fra Nørdre.

Vanligvis er ikke jeg den tøffeste på klyving eller luftige partier, og i dag var intet unntak. Partiet fra Nørdre mot fortoppen før Store gikk veldig greit, og vi holdt oss greit nedi ura på høyresiden. Det var mye løst, men også mye fast, fint og tørt fjell med veldig gode tak. Med litt konsentrasjon var dette ikke annet en artig. Mellom fortoppen (som vi omgikk på samme måte med å holde litt til høyre) og Store er det en luftig egg som strekker seg bortover ca 10 meter. Her går det rett ned mot Skagastølsbotn på venstre side og bratt ned på høyre side. Såpass løst og bratt på høyre side at det eneste alternativet er å gå over eggen. Dette gikk veldig greit, igjen med litt konsentrasjon. Etter denne stoppet det for min del. Vi ble møtt av tre renner ca 40 meter fra toppen, men uten å se toppen eller hva som ventet. Alle rennene virket løse. Stein prøvde seg på renna lengst til høyre, fortsatte videre til toppen derfra. Rundt 15 minutter senere var han tilbake og stod da i den øverste renna. Det var nok denne som var den vanlige vegen. Hadde jeg måtte gått videre, så hadde jeg sikkert gjort det, men når Stein opplevde det som litt ekkelt, vet vi begge at jeg ikke hadde likt det.

© Truls Herjuaune

Jeg hadde fortsatt lyst til å få med meg en topp på turen, og vi visste fortsatt ikke at der vi hadde lagt igjen sekkene kvalifiserte som en liten topp, så da plukket vi med oss fortoppen på veg tilbake. Det gikk helt greit med meget enkel klyving og gode tak. Ikke helt komfortabel på fortoppen heller, men helt greit. Videre tilbake til Nørdre måtte vi passere en liten hammer under fortoppen. Her hadde vi gått på nedsiden av denne første gangen, men nå valgte vi å passere denne på siden som går skrått ned mot stupet til Skagastølsbotn. Luftig, men sikkert ikke like utsatt som det føles for en med rimelig høydeskrekk. Etter dette gikk det greit videre tilbake til nørdre, som tross alt ikke ligger langt fra fortoppen.

Nedover gikk det fort på snøen, som nå hadde blitt litt mere slush etter en dag i solsteken. Merket også på meg selv hvor godt ettermiddagssola varmet. Nesten sydentilstander. Litt kronglete i lyngen siste 300 høydemeterne til bilen, men sikkert mest fordi beina begynte å bli slitne.

Stein kjørte bilen til Lom der det ble en god burger før vegen gikk videre hjem til Hedmarken

Totalt brukte vi rundt 7 timer opp og ned uten å telle pauser.