Veten, Høgstefjellet og Midtfjellet fra Dalabygda (19.07.2017)

Utgangspunktet var parkeringen i Dalabygda. Fulgte så "Den trondhjemske postvei". Den vanligste veien derfra til Veten er nok rett opp fra Rimmaskaret. Jeg valgte å ta stien over Håkaberget. Det er skiltet der den tar av fra veien.

Jeg så en svak sti over myren rett etter at stien startet. Noen hadde tydeligvis gått der nylig, og jeg valgte å følge de i stedet for å gå over beitemarken på Rimmane. Nå var det ganske vått bortover, og jeg vil ikke nødvendigvis anbefale å ta veien langs myren. Men jeg fikk nå se noe av fuglelivet der.

Ved enden av myren holder man rett frem og møter stien som kommer gjennom en port i gjerdet. Stien går greit oppover i terrenget, og med så mye brake det er på begge sider av den, er det ikke lett å miste den.

Jeg hadde egentlig tenkt en liten avstikker til Skagen med det samme jeg var der. Planen var å skjære rett over når jeg kom opp over kanten på Haukebotn, men de brakebevokste områdene fristet ikke til gjennomtrenging. Møtet med stien fra Sæterstøl var såpass nærmere Veten at jeg droppet en forlenget omtur til Skagen.

Noen få våte områder når det flater mer ut, men færre enn det som møtte meg på nedturen fra Veten. Så det var greit å gå der. En "luretopp" ble synlig, men snart var jeg oppe på Veten og kunne nyte utsikten i alle retninger.

Tok den stien som går rett mot Rimmaskaret nedover. Den var både brattere og våtere enn den løypen jeg hadde valgt oppover. Noen barnefamilier jeg møtte hadde noen småutfordringer på de bratteste og våteste stedene. Ut fra slitasjen på stien er nok denne mye mer i bruk enn den hin.

Nede på postveien fulgte jeg den noen hundre meter tilbake mot Dalabygda, og fant skiltet som viste hvor stien mot Høgstefjellet starter. Den gikk inne i sval granskog, noe som bare var en lise på en varm sommerdag. Stien går noenlunde bent frem gjennom skogen på skrå av fjellsiden, inntil den bryter av mot venstre i stigning vestover. Noen rotvelt og vindknekte trær, og noen våte områder må forseres. Men jeg syntes at den delen som var mellom der den tørnet mot vest inntil den kom over tregrensen og møtte sti som kom fra nord, var mest skittsom. Mange steder var det mer et bekkefar enn en sti, og mange eksponerte partier med jord uten alternative steder å plante føttene.
Men da man møtte den andre stien, ble alt så mye bedre. Og her var det tilrettelagt med tremmer over korte myrpartier.

Fra toppen av Høgstefjellet fortsatte jeg på stien på andre siden ned en bratt skråning og kom raskt til et skille som gikk vestover mot Baugtveit. Fulgte denne og håpte på at det var en sti opp mot Midtfjellet. Det var det ikke, så jeg brøt av og gikk over noen bergnabber til toppen der. Skar så rett tilbake mot stikrysset fra toppen, men møtte en skrent som tvang meg horisontalt til høyre mot stien. Ikke noe problem å komme seg gjennom braken der nå, men om noen år og med den tilveksten det er, så er det nok begrenset hvor mye man fritt kan bevege seg der.

Videre på hovedstien langs ryggen. Jeg skulle ta av på en sti mot venstre. Den er tegnet inn på kartet. Men den var så utydelig og jeg var så opptatt med fotografering at jeg kom for langt og måtte gå tilbake og følge nøye med på GPS'en for å se hvor stien begynte.

Stien var synlig i terrenget, men tydeligvis ikke mye i bruk. Flere steder kunne den trengt noe frisering for ikke å bli gjengrodd. Etter hvert kom jeg inn i granskogen, og de fluene som hadde plaget meg, slo ikke følge videre. Noen rotvelt og nedfallstrær tvang meg til siden, og på et tidspunkt fulgte jeg feilaktig et dyretråkk da jeg trodde jeg hadde hadde kommet inn på stien igjen. GPS kan være nyttig på finværsdager også!

Nå var jeg kommet såpass nærmt ned igjen mot postveien og i så lett terreng at jeg kunne gå der det så mest hensiktsmessig ut. Jeg kom ned til veien igjen der jeg hadde forlatt den på stien mot Høgstefjellet.
Så var det bare å følge postveien ned til parkeringen.