Hellstugupiggen (13.07.2017)

Etter en hviledag i Lom i går var vi igjen klare for tur i dag. Natt til den 12. kom det 10-15 cm med snø som la seg over 1400-1500 moh, og kulda som var i går og i dag smelter ikke mye av nysnøen. Derfor er ikke Hellstuguryggen et alternativ i dag, men det betyr ikke at vi ikke kan dra på tur i dag allikevel. Først pratet vi på å gå Styggehøe (2213 moh) siden Siri ikke hadde vært på den toppen. Men rett som det er kommer det noen ganske kraftige vindkast og da falt valget på Hellstugupiggen (2095 moh). Hellstugupiggen vil mest sannsynlig ligge for det meste i le og er ikke en naturlig avstikker fra Hellstugutindtraversen. Toppen bestiges aller helst om sommeren og er ikke en like klassisk vintertopp som sine to naboer, Nørdre (2139 moh) og Søre Hellstugubreahesten (2111 moh). Så da passer det egentlig å bruke nok en "ventedag" på å bestige denne piggen, så er det gjort.

Selv om jeg har vær våken siden kl. 0730, så har vi ingen hast og bruker god tid på morgenen. Og morgenen blir til formiddag, og plutselig er klokka passert 14 da vi begynner å gå fra teltet og oppover mot Hellstugubrean. Vi følger brekanten oppover mot Hellstugupiggen. På nordvestdien av piggen lå snøen ganske langt opp mot fjellet og jeg foreslår for Siri at vi heller kan følge snøen så langt vi kommer før vi sikter oss opp mot ryggen. Ikke helt det "Helgesen & Helgesen" anbefaler i toppboka si, men Siri blir med på forslaget. Ved ca. 1900 moh går vi av snøen og begynner å klyve skrått opp mot ryggen. Men klyvinga er mye verre enn det hadde sett ut som fra avstand. Fjellet er løst og gjengrodd av mose. Jo nærmere ryggen vi kommer, jo mer krevende blir fjellet. Mer løst, mer eksponert og litt sva. Jeg hater sva, for da må jeg stole fullt og helt på føttene. Det er noe som heter at på sva er vi alle like, og det er nok sant, men Siri tar seg over svaene slike at det ser lett ut. Jeg prøver å gå etter men skoene slipper og jeg har ikke noe å holde i og kommer meg rast ned til hylla igjen. Og mens jeg står på hylla og psyker meg opp til ett nytt forsøk begynner det å snø. Vi blir usikker på om vi i det hele tatt bør fortsette eller om vi skal snu, for snøvær vil vi helst ikke ha. Men nysgjerrigheten på hva som venter videre gjør at vi velger å gå videre, og Siri gir meg en utstrakt hånd over svaene.

Omsider kommer vi oss opp til ryggen og følger den videre mot toppen. Fortsatt er steinene løse og mosegrodde og vi kan ikke ta ett avslappet steg. Siste biten opp mot toppen er markert med en gul trekant i Helgesen-boka. Det er eksponert og steinene er fortsatt mosete. Til en forandring er fjellet litt fastere her og klyvinga opp det siste stykket går veldig greit. Og så står vi på den lille toppen som har fått navnet sitt Hellstugupiggen. Sola titter frem fra skydekket og gir oss en liten hilsen, eller kanskje en liten applaus. Jeg kjenner den varmer i noen få sekunder før det kommer ett kaldt vindkast igjen. På tide å komme seg nedover.

Vi følger ruta som Helgesen har beskrevet tilbake. Vi følger ryggen ett godt stykke før vi går ned en veldig løs grusrenne sørøstover mot breen. Det går nesten litt galt da Siri sender noen store steiner nedover mot meg, men jeg reagerer raskt og smetter fort unna i det jeg hører Siri rope "STEIN!" Litt lengre nede i renna ligger det heldigvis snø som vi følger helt ned til brekanten. To veldig sultne jenter ankommer teltet litt over kl. 1900. Vi er begge fornøyde med dagens fangst og kan konstatere at vår rute opp ikke er å anbefale. Resten av Hellstugubreahestene lar vi vente til en nydelig vårskitur i mars/april en gang. Vi håper virkelig på at i morgen venter en mye varmere dag og en sol som smelter nysnøen for oss slik at vi endelig kan gå Hellstugutindtraversen.
www.turdagboken.com