Jøranfisen var i ferd med å bli min nemesis. Første forsøk endte med at jeg gikk opp på Svarttjernskollen. Det andre forsøket endte før jeg i det hele tatt hadde begynt å gå. Veien opp mot Vikerkoia var stengt på grunn av arbeid, og jeg orket ikke tankn på den ekstra mila det ville vært å gå opp nede fra bygda.
Tredje forsøket skulle vise seg å bli mer vellykket. Som første gang parkerte jeg bilen ved Vikerkoia og gikk opp blåmerket sti på østsiden av Svarttjernskollen, men i motsetning fra første gang gikk jeg ikke opp på Svarttjernskollen da jeg kom til Svarttjern men fortsatte forbi vannet og ned i Fjelldalen. Det ble en tur på rundt 1,5 kilometer i et område preget av myrer og fjellskog. Da jeg kom fram til Steintjern befant jeg meg også ved den østre foten av Jøranfisen. Kartet viste ikke at det skulle gå noen sti til toppen, så dette kunne være et like bra sted som noe annet å ta seg ut i terrenget, peile seg inn på toppen og ta seg opp lia. Det er bare en drøy kilometer opp, men den kilometeren stiger 200 høydemeter så det var mer enn nok til å få pulsen opp noen hakk. Lia er i all hovedsak lyngdekket så det er greit å gå og se hvor man går. Det tok ikke veldig lang tid før jeg stod oppe ved varden ved toppen.
Det er et fantastisk rundskue på toppen. Særlig Jotunheimen står fram på sitt tydeligste herfra, i alle fall med tanke på de toppene jeg har vært oppe på så langt. Vidalen med Bukollen ligger rett vest, og i nordenden av Vidalen ser vi porten inn til Vassfaret.
Jøranfisen er ikke en skarp tind. Den har et topplatå som er ganske stort, og særlig vestover er det verdt å ta en tur for å få en klarere utsikt mot Vidalen.
Ned igjen fra Jøranfisen valgte jeg uspennende nok akkurat samme rute som på vei opp, i alle fall helt til jeg kom tilbake til Svarttjern. Derfra tok jeg en sti som går ned til Vikerkoia via foten av Svarttjernskollen.
Hele turen var på 13,3 kilometer, og den brukte jeg 3,5 timer på.
User comments