Hjørundfjordegga - ryggtravers Saksa til Elsandtindane (14.07.2017)  

Dette var en tur jeg hadde gledet meg til siden jeg fikk øye på ryggen videre fra Saksa etter en familietur dit i fjor høst; Saksa fra Urke. Etter litt research fant jeg en glimrende turbeskrivelse her på Peakbook av traversen og vippesteinen som balanserer på den skarpe egga, Saksa, Breidfonnhornet og Elsandtindane. Takk til hornar81 (Bjørnar Horn) og Affen (Arnfred Iversen). Dette så ut som akkurat den rette kombinasjonen av spenning og skikkelig tur som jeg liker best. Nicolai var på besøk fra Oslo og tente umiddelbart på ideen. Visste faktisk ikke før etter turen at den samme turen (hvertfall deler av den) omtales som "Hjørundfjordegga".

Tok ferga fra Magerholm halv åtte, og parkerte bilen på Urke halv ti - etter å ha satt fra oss en sykkel der Råna-stien møter veien til Haukåssætra. Et smart triks vi plukket opp fra den tidligere nevnte rapporten. Etter snart to uker med bratte sunnmørske fjellturer i beina blei vi enige om å ta det pent og pyntelig oppover mot Saksa. Det varte omtrent i ti minutter, før svettet dryppet fra pannene på oss og pustet gikk tung og taktfast. Kunne kjenne sekkene på ryggen, med både tau, sikringer og tre liter vann hver. Kom opp på første Saksa etter ca. 2 timer, og satte og godt til rette for å nyte utsikten. Speidet bortover ryggen mot Elsandtindane. Det så helt topp ut og vi gledet oss til å ta fatt på det som måtte komme av utfordringer.

Været var strøkent på vei opp mot Saksa - men som meterologene hadde spådd så skyet det til ved tolv-tiden. Forsåvidt ikke noe gærent med det så lenge vi fikk beholde utsikten. Vi fortsatte over de to neste Saksene - og i motsetning til sist jeg var her var der nå både kjetting over svaet under første Saksa, og det var rødmalte stolper i jorda bortover ryggen. Det sistnevnte overrasket oss litt, og vi var spent på hvor langt bortover det var merket.

Forsatte over den høyeste Saksa, ned i neste skar og opp på Breifonnhornet. Der var et lite klyveparti før denne toppen, men ingenting vanskelig. Toppbilder ble tatt. Deretter bar det 175 høydemeter bratt ned igjen før vi kunne ta fatt på neste og siste stigning. Her sluttet også merkingen med de rødmalte pinnene.

Et par nye klyvepartier før høydedraget, men de var heldigvis langt enklere enn de så ut som fra avstand. I bunnen av den siste bratte bakken/broen opp til Elsandtindane kom vi frem til at de siste brødskivene burde fortæres.

Samtidig kunne vi studere veien videre. Litt over midtveis oppe skimtet vi en bratt hammer og denne så ut som den største vanskeligheten. Tjue minutter senere sto vi under denne. Vi inspiserte hammeren til høyre og venstre, og kom frem til at den enkleste veien gikk på venstresiden, over en stor blokk på toppen.

I sekkene våre hadde vi mangfoldige kilo med tau, og Nicolai lanserte ideen om vi ikke skulle benytte oss av disse over hammeren. Så slapp vi å forsvinne i avgrunnen om vi skulle skli. Hammeren viste seg å være enkel å forsere når vi først prøvde, men terrenget etter hammeren er en blanding av kompakt sva og svært mye løsmasse. Vi fant ut det var like greit å beholde tauene på til dette var forbigått. To raske taulengder senere sto vi på ryggen til Elsandtindane. Heiv tauene tilbake i sekkene, og ruslet de siste 100 meterne opp til varden på fortoppen. Det høyeste punktet ligger lengre utpå eggen et sted - ikke helt enkelt å definere nøyaktig hvor.

Fra fortoppen var det på igjen med tauene. Vi var ikke helt sikre på hvor langt ut vi måtte for å komme til vippesteinen eller Bikkehella som den også omtales som. Så det var bare å sette i gang.

Terrenget utover egga er supermorsomt. En blanding av kompakt fjell og store blokker, men stort sett stabilt og ikke så løst som man kunne fryktet på et slikt sted. Svært enkelt klatring, og ikke det store behovet for å sette masse sikringer med unntak av et par punkter med nedklatring som krever litt konsentrasjon. Etter to og en halv 60-meterstaulengde kom vi til en god standplass for bildetaking av vippesteinen. Her rigget vi oss til, og så var det hver sin gang å klatre ut på steinen. Høydepunkt! Etter bildebonanza med flexing, baris og det hele, så var det på tide å starte på returen. Klatret tilbake på samme måte. Rask og effektiv klatring med sikring omtrent hver 10 meter. Så det gikk unna.

Tilbake på fortoppen møtte folk igjen for første gang siden Saksa. To karer som hadde gått opp Nordkopen og blant annet vært på Råna. De kunne melde om fine forhold i Nordkopen, noe som var fint å høre. Med alle snøen hadde vi fryktet det kunne bli glatt med anmarsjsko selv om vi begge hadde med øks. Snøen var heldigvis myk og fin, og hellingen var ikke så bratt som vi trodde. Etter mye turing de siste ukene begynte knærne å bli slitne, og glissade på myk snø var helt nydelig. Snøen lå halvveis ned i Nordkopen, og gjort returen til en fryd.

Vel nede igjen ved veien sto sykkelen og ventet. Avsluttet det hele med is og brus på Kaihuset på Urke. Herlig rundtur!