Tysnessåta (11.07.2017)

Værmeldingen var bra, riktignok opp i stiv nordvest kuling på kysten, men opphold og noe sol. Riktignok kunne det komme en ettermiddagsbyge i indre strøk. Så hvorfor ikke finne et turmål i midtre strøk? Ferietid; kunne jo kombinere med en kjøretur og middag på et lokalt spisested.
Så vi pakket sekkene og la ruten til Tysnes med Tysnessåta og Hovlandsnuten i tankene.

Da vi passerte Gullbotn, dukket noen utidige, forholdsvis lavtliggende skyer opp i sør og øst. Men vi regnet med at det ville nordavinden fikse. Så ingen grunn til bekymring.
Hvor feil skulle ikke vi (og meteorologene) ta: I nærheten av Ølve kom det noen små regndråper på frontruten. Og de ble flere og større da vi kjørte over Lukksundet. De få skyene vi så tidligere, hadde formert seg og blitt heldekkende. Ikke tegn til nordavinden og lysning i vest. Og vi hadde ikke utrustet oss for en våt tur.
Her måtte det replanlegging til. Å ta begge turmålene ble ikke realistisk; det måtte holde med det ene. Og da falt valget naturlig nok på kommunetoppen. Og våte ville vi bli.
Vi kjørte til Myrdal, parkerte der og inntok lunsjen i tørre omgivelser i baksetet på bilen. Ennå var det ikke så ille værmessig, men skyene kom stadig lavere selv om de var høflige nok til å ikke slippe altfor mye ned.

Som andre har beskrevet i turrapporter, så starter turen bratt. Så blir det brattere. Omtrent halvveis flater det litt ut og er tilbake til «bratt», for så å bli enda brattere. Siste stykket inn mot toppen blir flatt som et stuegulv i sammenligning.
Noen løse masser enkelte steder, og nedbør gjør det sleipt. Problemet er ikke å komme seg opp, men å gå trygt nedover igjen. Så vi brukte omtrent samme tid nedover som oppover. Det er mange steder man ikke ønsker å falle i den bratte skråningen.
Stien er tydelig med et fåtall nedslitte røde «T» hist og pist. I stiskille halvveis og nærmere toppen er det gode skilt. Ikke noe problem å finne veien. Etter rundt 700m fra start er det et umerket stiskille. Stien til venstre så mest brukt ut og hadde minst stigning, så vi fulgte den. Og det var riktig, for der dukket det opp merking. Stien til høyre var nok en enda brattere snarvei opp til det bratteste.

På toppen kunne vi nyte utsikten i alle retninger i skodden. Sikten var ikke så mange titalls meter. Og det regnet. Og vi var våte. Så ingen grunn til å være der for lenge. Obligatorisk avfotografering og registrering i utlagt bok.
På veien ned letnet det slik at jeg fikk tatt utsiktsbilder mot nord. Tørre klær i bilen fikset noe, men motivasjonen til å være i området i påvente av middagstid var heller laber. Så vi satte kupétemperaturen på et passende antall varmegrader og tok raskeste vei hjemover. Og da vi kom lenger nord og vest, var det tørre veier igjen.

© Helge Flesche