Rulten - Kjempen i Raftsundet (09.07.2017)

Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen) GSM

Start point Reknesbukta (14m)
Characteristic Alpine trip
Duration 11h 00min
Distance 5.8km
Vertical meters 1,262m
GPS
Ascents Rulten (1,062m) 09.07.2017 18:50

En lang klyvetur i majestetiske omgivelser

Dagen i forveien hadde jeg og Sven-Are ankret opp i Reknesbukta. Vi hadde snudd dødnet helt på hodet og hadde det ikke travelt med å stå opp. Været var meldt godt i flere timer denne dagen, og da solen skinte som mest, var jeg ivrig etter å sette igang.

Gutta på toppen av Rulten.
Gutta på toppen av Rulten.

Vi pakket sekkene og steg ombord i den lille jollen til Sven-Are. Vi rodde i land like bortenfor en av hyttene her inne i bukten. I dag skulle vi gjøre et forsøk på en bestigning av Rulten via østryggen. I fotsporene til Slingsby. Med et følge besteg de toppen via denne ruten i 1902.

Solen stekte godt da vi gikk i land og det var heller ikke et vindpust. Vi visste godt at det ikke fantes noe sti, så vi bushet oss oppover gjennom breiner mellom trær og over myrer og siktet oss inn på skaret mellom Rulten og Trehakkatinden.

Rulten sett fra seilbåten ved Reknesbukta. En gigantisk kjempe av et fjell.
Rulten sett fra seilbåten ved Reknesbukta. En gigantisk kjempe av et fjell.

Det første som ønsket oss velkommen var fluer og klekk. SERIØST! Ikke engang i løpet av mitt år i Kirkenes og Pasvik har jeg opplevd lignende. Slo vi oss selv i pannen, kunne vi fint klare å få unna 10 stykker. Såvidt vi turde å åpne munnen for å puste. Plutselig hadde vi en klegg i halsen.

Et par bratte bakker og tett vegetasjon før vi stoppet ved en elv like nedenfor tregrensen for å fylle vann i flaskene. Vi hadde et håp om å bli kvitt fluene lenger oppe i fjellet, men dette kunne vi glemme. De var tydeligvis like ivrig etter å bestige toppen og slo derfor følge med oss.

På vei opp mot skaret mellom Trehakkatinden og Rulten
På vei opp mot skaret mellom Trehakkatinden og Rulten
Fluene lar oss ikke være i fred i ett sekund.
Fluene lar oss ikke være i fred i ett sekund.

Etter en småbratt bakke med flere rullesteiner, mose og gress forserte vi et snøfelt før vi kom opp i skaret mellom Trehakkatinden og Rulten. Imponerende natur. Førstnevnte minnet veldig om en slags storebror av Svolværgeita. Bare at denne hadde tre horn. Det neste vi nå skulle opp, var noen semibratte sva med litt mose og gressbakker på siden. Tauet ble beholdt i sekken forløpig. Det var ikke veldig utsatt eller vanskelig opp her. Kom plutselig til et lite crux. Et opptak med dårlige tak som var litt i høyeste laget for begge å nå opp til. Sven-Are bygget en varde med noen steiner og kom seg fint opp. Jeg, som er noe kortere, måtte tenke meg litt om før jeg tok sats og kom meg greit opp etter et par forsøk.

Trehakkatinden
Trehakkatinden
Flott utsikt.
Flott utsikt.

Lenger oppe fikk vi øye på flere varder. Vi hadde truffet solid på ruten. Det sies at noen av disse vardene er bygget av Slingsby selv. Dette kan godt stemme, da flere av dem var mosegrodd. Etter svaene kløv vi opp flere hamre og opptak på rundt grad 3+. Noen steder kan det ha vært opp mot 4er-tallet, men disse partiene var ikke lange. Klyvingen var artig, stort sett enkel og til dels luftig. Dette er en topp hvor man starter klyvingen tidlig og bare fortsetter all the way up. Utrolig kjekt.

Smale sprekker og artig klyving all the way to the top.
Smale sprekker og artig klyving all the way to the top.

Vi fulgte vardene så godt vi kunne. Flere steder var det fotspor og til og med små stier i mosebakkene. Det var fantastisk å skue nedover mot havet og Trehakkatinden. Den var ikke så mektig nå lenger. Hele veien var det rimelig bratt og eksponert, men vi følte fremdeles vi hadde full kontroll. Tauet ble derfor liggende i sekken inntil videre. Etter mye klyving i smale sprekker og flere opptak på diverse hamre og sva, stod vi nedenfor den første "luretoppen". Denne rundet vi på sørsiden ved å traversere ut til venstre og inn i en passe bred gressrenne. Denne fulgte vi videre oppover. Deretter var det mer supergøy klyving i eksponert terreng. Berget var tørt og fint og alt var en fryd.

Flere varder markerer ruten oppover. Det sies at noen av disse vardene er bygget av Slingsby selv.
Flere varder markerer ruten oppover. Det sies at noen av disse vardene er bygget av Slingsby selv.
Denne her er i hvert fall gammel.
Denne her er i hvert fall gammel.

Like nedenfor en liten knaus traverserte vi på et bratt sva. Deretter ventet et meget eksponert klyv over et rundere sva. Takene var ikke særlig gode og på både høyre og venstre side er det heftig eksponert. Vi kom oss fint over her og kløv ned igjen til et lite skar. Det var tid for en matbit og drikkepause. Vi ble virkelig facsinert over dette enorme fjellet. Denne kjempen i Raftsundet som lar deg klyve i det som føles som en evighet. Det var en spesiell opplevelse. Denne skal jeg prøve meg på en vinterbestigning en dag.

Opp mosegrodd renne.
Opp mosegrodd renne.

Foran oss ruvet resten av fjellet, enda mer majestetisk enn det vi hadde sett den som lenger nede. På høyre side så vi rett ned i den gigantiske bollen på nordsiden, som nå var dekket av snø. Vi diskuterte om vi skulle ta frem tauet her, men etter å ha studert ruten videre fant vi ut at det så veldig greit ut usikret.

Nå var det videre opp noen slake sva og videre opp store kampesteiner før vi igjen traverserte ut mot venstre. Denne gangen skulle vi opp en smal renne. Den var gjørmete, mosegrodd og våt. Skikkelig Raftusundfjell-terreng. Her kunne vi velge mellom å klyve gjennom et hull i fjellet og komme direkte inn i rennen, eller å følge en rute på høyre side. Vi valgte sistnevnte. Dette var et dårlig valg. Den ble bratt og begynte etterhvert å helle veldig mot venstre. Det var som sagt mosegrodd og vått, men vi kom oss opp. Vi valgte hullet i fjellet på vei ned. Dette var mye lettere. Nå ventet en trang og våt kamin. Her var det bare å sette beina høyt. På toppen av rennen var det videre opp en mosedekket og delvis bratt skråning før mer klyving ventet.

Opp mot en av fortoppene.
Opp mot en av fortoppene.

Nå gjenstod en siste luretopp før vi endelig fikk se den virkelige toppen av Rulten. Denne rundet vi også på sørsiden ved å traversere mot venstre over en relativt bratt gressflanke. Lenger oppe dukket steinene opp igjen og herfra var det lett klyving opp til sørspissen av fortoppen.

Opp den snødekte flanken. Lenger oppe målte vi den til å være 60 grader bratt.
Opp den snødekte flanken. Lenger oppe målte vi den til å være 60 grader bratt.

Nå fikk vi endelig se toppen. Nok en gang ble vi overrasket over hvor langt det var igjen. Det som gjenstod var en topptur i seg selv. En bratt snøflanke ledet nesten helt til topps og dekket nesten hele sydrennen. Denne hadde vi fordel av. Vi kløv ned til hvor den startet, tok på oss hansker og fant frem klatreøksene (en hver) og begynte nedklyvingen. Snøfeltet gikk også oppover mot oss på sydspissen av fortoppen. Den var bratt helt fra starten. Sven-Are hadde med seg kompass og målte den nøyaktig til å være 45 grader her oppe. Den skulle bli brattere.

Skyene kommer innover lavlandet i nord og får oss til å føle at vi er på toppen av verden.
Skyene kommer innover lavlandet i nord og får oss til å føle at vi er på toppen av verden.

I skaret startet vi på klyvingen oppover. Øksene var helt avgjørende som sikkerhetsmiddel for at vi i det hele tatt kunne velge denne varianten. Dersom vi ikke hadde hatt dem, hadde vi blitt tvunget til å velge andre tidkrevende omveier.

Snøen var en god blanding av råtten slush, skare og is. Skoene var søkk gjennomvåte. Lenger oppe bratnet det til og på et tidspunkt målte vi snøflanken til å være 60 grader bratt. Vi hadde likevel ikke problemer med å spenne gode steg i den myke snøen. Noen steder kløv vi over på svaene og inn igjen på snøfeltet lenger oppe. Egentlig bare for å variere litt.

Øyhellsundet
Øyhellsundet

Like under toppen traverserte vi ut mot venstre på snøen og noen meter videre oppover før snøen tok slutt. Nå ventet nok en trang kamin. Takene var gode, men også her var det vått så det var bare å ta det varsomt. Ovenfor denne stod varden like bortenfor og ventet på oss. Herlig. Rulten var besteget. Vi hadde brukt fire timer opp. En ubeskrivelig rå utsikt herfra. Nordover ruvet andre stoltheter som blant annet Trakta og Korsnestinder. Litt lenger vest så vi Higravtinden og Geitgallien. I sør var det nydelig utsikt og fint lys over Øyhellsundet og lenger sørvest så vi Vågakallen klart og tydelig. Flyplassen utenfor Svolvær syntes også langt der nede.

Undertegnede ved toppvarden på Rulten.
Undertegnede ved toppvarden på Rulten.

For å gjøre opplevelsen enda bedre, kom skyene innover i lavlandet og omringet oss i nord. Som å stå på toppen av verden. Dette skapte en helt unik naturopplevelse. Vi måtte bare stå og nyte det en stund.

Etter en matpause og noen bilder var det på tide å finne frem tauet og ta på selene. De mørke nedbørskyene yr hadde lovet, kom plutselig mot oss i et voldsomt tempo. Den første rappellen tok vi like nedenfor toppunktet. Den gikk ned den trange kaminen, over en del av snøfeltet og ut på berget. Vi kløv et lite stykke nedover før vi rigget et nytt feste. Deretter rappellerte vi ned det bratteste partiet på snøfeltet og så langt ned vi kom. Så var det frem igjen med isøksene og klyve videre nedover. Det tok litt tid, da vi stort sett måtte gå baklengs ned. Nå hadde vi gode og solide spor vi kunne bruke.

Vestre Rulten
Vestre Rulten

Ved skaret kløv vi opp igjen siste del av snøfeltet og ut på fast fjell ved sydspissen av fortoppen. Herfra og opp var det lett klyving. Det begynte plutselig å regne og berget ble sakte men sikkert kliss vått. Vi visste dette betydde at vi ville bruke lang tid på returen. Vi pakket sammen tauene og tok det varsomt nedover gressbakken. Veldig utsatt i sør, men grepet var godt.

Nordover mot Langstrandtindan, Rørhoptindan, Trolltindan, Trakta, Korsnestindan, Geitgallien og Higravtinden.
Nordover mot Langstrandtindan, Rørhoptindan, Trolltindan, Trakta, Korsnestindan, Geitgallien og Higravtinden.

Vi skuet stadig etter de små vardene og holdt oss hele tiden på ruten. Da vi kom ned til den våte, trange og mosegrodde kaminen, rigget vi enda en rappell. Vi kom oss helt ned til hullet i fjellet. Siden alt nå var klss vått, og rappellen ikke så bratt, måtte selvsagt tauet kile seg. Sven-Are fant frem Tiblokken og satte i vei oppover igjen. Han fikk løsnet tauet. Det hadde kilt seg ganske langt oppe, men han valgte likevel å klyve ned igjen derfra. I mellomtiden dro jeg ned tauene og kveilet dem.

Nøyaktig 1062 meter ned til sjøen.
Nøyaktig 1062 meter ned til sjøen.

Vi gikk ned gjennom hullet og lurte plutselig på hvorfor vi ikke valgte å gå opp her. Ikke alltid lett å vite hva som er det beste alternativet. Vi tok det varsomt og klyvingen videre ned gikk veldig fint. Ved den eksponerte eggen rigget vi til et nytt feste. Her forsøkte jeg å rappellere rett ned mot nordøst, i håp om å komme inn igjen på ryggen lenger nede. Jeg var ikke kommet langt ned før jeg så at dette ville føre med seg en gigantisk pendel. Glem det! Opp igjen. Vi bestemte oss for å rappellere over eggen tilbake der vi kom opp. Jeg ventet på Sven-Are på andre siden. Tauet kilte seg selvsagt her også.

Like før Sven-Are kobler seg inn i tauet med bremsen, gjør han et forsøk på å røske litt i det. Plutselig river han tauet med seg, sklir og ramler ned på en hylle omtrent en meter nedenfor. Det er et av de skumleste bildene jeg har i hodet. Tydeligvis så det verre ut fra avstand enn det var, for Sven-Are begynte å le. Jeg skal ikke skrive hva jeg så for meg kom til skje.

Første rappell, ned på snøfeltet.
Første rappell, ned på snøfeltet.

Han kom seg fint over og vi fortsatte over svaet og videre ned flere av hamrene. Lenger nede var det klart for siste rappell. Denne var den beste til nå. Jevnt bratt og tauet kilte seg heller ikke. Nå var vi kommet langt ned og etter flere lette og mer utfordrende klyvepartier, kom vi ned til svaene ovenfor skaret til Trehakkatinden. Her ventet det høye opptaket hvor vi tidligere på dagen hadde bygget en varde for å komme opp. Det var uansett lettere nå når vi bare kunne slippe oss ned. Varden ble stående igjen. Dette er vårt bidrag for å tilrettelegge på denne ruten.

Sven-Are under nedklyvingen på snøfeltet.
Sven-Are under nedklyvingen på snøfeltet.

Nå var det bare å skli ned snøfeltet og ut på steinene før vi fulgte gress og mosepartiet. Det var nå blitt såpeglatt og vi måtte belage oss på å miste balansen et par steder. Vi fulgte deretter den smale og mosegrodde bekken og videre mellom alle trærne før vi omsider kom ned til jollen ved sjøen. Etter å ha ryddet opp diverse boss som hadde blitt skylt på land, rodde vi tilbake til seilbåten i Reknesbukta. Rulten var nå dekket i skyer og stemningen var trollsk. Litt av et eventyr. Klyving fra omtrent 400 moh opp til 1062 moh. Kule greier.

Rappellen ned den våte og mosegrodde kaminen.
Rappellen ned den våte og mosegrodde kaminen.

Det snakkes mye om Slingsbys førstebestigning av Storen, men jeg må si meg mer imponert av bestigningen av Rulten. Det må ha vært litt av et spenstig prosjekt på den tiden.

Vi gikk til sengs med et stort smil om munnen. Neste dag satte vi kursen mot Svolvær for å treffe gamle venner og gjøre andre turer. Værmeldingen for de kommende dagene var elendig, så Svarttinden får vente til en annen anledning. Tusen takk for turen Sven-Are.

Kart

User comments

  • -
    avatar

    Missing title

    Written by maxgolev 28.07.2019 09:26

    Imponerende!

  • -
    avatar

    Nok et

    Written by Olepetter 29.07.2017 08:53

    eventyr på dere to, og grundig skildret i ord og bilder. Takk!

    • -
      avatar

      Sv: Nok et

      Written by Fjellsamleren 16.08.2017 23:23

      Setter stor pris på at du finner glede i å se og lese om turene mine, Ole Petter. Si ifra når du tenker deg nordover, så kan jeg kanskje slenge meg på :)

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.